Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Amming: fra blod, angst og tårer til ..?

Han trenger mat, sier mannen og forsøker sende gutten til meg. Jeg snur meg bort, kjenner at jeg ennå er meg.

Den lille skriker mer og mer, tålmodigheten er snart slitt bort. Jeg finner pusten, nølende, virker den? Fanget mitt fylles av baby, jeg plukker bort fire plagg. Han smekker seg på som en magnet, pusten min når til bunns. En stille lettelse farer gjennom meg idet melken renner, minker presset i de sprengte puppene. Huden blir mjuk, jeg finner roen.

Jeg har sluttet å blø, tuppene er herdet, jeg gruer meg ikke mer. Det er blitt oss, vi er ett. Jeg og mitt lille barn.

Jeg ammer.

Da jeg hutret og frøs og brukte all tid på gruing, det var da jeg skulle visst det gikk over.

Det var da jeg skjelvende prøvde å skjule meg, og ville la flaska overta, at jeg skulle visst jeg kom til å greie det.

Med stahet fortsatte jeg, overvant det vonde, ungen måtte ete. Det handlet ikke om meg, selv om kroppen var min.

Hans behov var større. Hans behov ble mine behov.

En mor gir alt.

2013-09-20 14.11.09

Det er grusomt når de sprekker!

**

Du som har fulgt meg lenge lurer sikkert på hvorfor i all verden skriver jeg om amming nå, og det er en god undring! Jeg kan røpe såpass at jeg ikke ammer en nesten-niåring! 

Vil du lese masse om amming? Da kan du sjekke ut ammebloggen.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

10 comments on “Amming: fra blod, angst og tårer til ..?

  1. Janne
    11. oktober 2013

    Å, dette vekket minner! Jeg har tre barn, to voksne og en niåring. Jeg slet med ammingen til alle tre. Da nr to ble født var eldste bare akkurat ett år, og jeg har et bilde der jeg sitter med en ikke-gående ettåring, en nyfødt og en koloss av en pumpemaskin foran meg. Jeg så rimelig sliten ut. Første klarte jeg å amme i 3 mnd. Nr 2 ammet jeg i 2 mnd, nr tre klarte jeg 2 uker. Da skjønte jeg at det er viktigere for oss alle at barnet er fornøyd og mett, at jeg har overskudd og klarer å være mamma. Ammingen ble ofret. I ettertid ser jeg at det var riktig. For oss! Jeg har en sykdom som gjør at jeg trenger medisiner for å fungere i våken tilstand, disse medisinene kunne jeg ikke ta som gravid eller ammende, men da jeg sluttet å amme kunne jeg begynne på medisinene mine igjen, og jeg fungerte jo såååå mye bedre! Og det er bra for barna. Og jeg har aldri funnet ut hvorfor jeg ikke klarte å amme. Det spiller liten rolle nå, jeg skal ikke ha flere barn 😉

    Lik

    • Lammelåret
      11. oktober 2013

      Det er utrolig hvor mye vi går gjennom for de små. Jeg er en sånn som ikke gir meg – og det er ikke alltid en fordel.. men det er godt å kunne vise denne ammehistorien, kan være noen der ute trenger den. Jeg skulle ønske jeg visste da jeg satt og ristet og skalv, det var håp jeg trengte da.

      Det kjentes som noe jeg måtte, ikke noe jeg kunne velge eller ikke, og det er vel slik amming blir presentert, er det ikke? Det går for langt noen ganger.

      Det er bra at du ikke presset deg enda lengre for å klare ammingen! Det er andre ting som er viktigere, som å fungere resten av tiden. Å være mamma er ikke bare å amme, men noen ganger kan det nesten virke slik.

      Lik

  2. Ellen
    12. oktober 2013

    Jeg ammet mitt eldste barn i 3 måneder. Da skjønte jeg at dette gjorde jeg bare av dårlig samvittighet, så jeg sluttet på dagen og fikk et mye bedre forhold til både ungen og meg selv. Nummer to ammet jeg ikke i det hele tatt. Nummer 3 og 4 er importert, så der slapp jeg billig unna.

    Men jeg ville ALDRI ALDRI rådet noen til ikke å prøve å amme. Det er ingen tvil om at amming er det beste. Men når det ikke funker kan det gå ut over tilknytningen til barnet. Og det kan være alvorlig og ta årevis og rette opp.

    Lik

    • Lammelåret
      12. oktober 2013

      Jeg er overbevist om at barnet har bedre av MME og oppmerksomhet fra mor, enn MM og en fraværende mor som gruer seg og spenner seg. Lurer på hvordan helsestasjonene håndterer slike situasjoner?

      Enig med deg i at amming er viktig og at det er noe en bør prøve – hvis en ikke har gode grunner til å ikke gjøre det.

      Lik

      • fjellcoachen
        13. oktober 2013

        Kanskje det er nå du er klar for å skrive om amming? Og det vanskelige? Nå når du har fått det litt på avstand? Så fint å se bilde av deg 🙂

        Lik

        • Lammelåret
          13. oktober 2013

          fjellcoachen

          Det kan være du har rett. Avstand kan ofte gjøre det lettere å snakke om.

          Du likte bilde, ja? Det var vel kanskje på tide.

          Lik

      • Ellen
        13. oktober 2013

        MM og MME – ???

        Lik

  3. Carina
    12. oktober 2013

    Takk for at du deler. Amming er noe engasjerer meg. Selv slet jeg noe så veldig de første månedene, og som du skriver: hadde jeg bare visst! Både at det skulle gå over, men først og fremst at også andre hadde det slik. Jrg trodde jeg var den eneste mammaen som gruet meg til å amme, og som var misunnelig på pappaen som slapp. Jeg trodde jrg var en dårlig mamma som tenkte slik. Og, som Ellen skriver, det kan gå utover tilknytningen til barnet. Jeg brukte all tiden på å grue meg, i stedet for å bli kjent med barnet. Heldigvis løste det seg, før det gikk «for langt».

    Jeg publiserte selv et innlegg om (mine egne) ammevansker for noen uker tilbake, og fikk stor respons. Det er mange som sliter. Jeg har lenge tenkt på å skrive et slags oppfølgingsinnlegg til det innlegget. For det er noe med at de aller fleste blogginnlegg om ammevansker går inn i sjangeren «holdt ut og klarte det til slutt.» Jeg tenker at det lov, og lurt, å gi seg noen ganger. Og kan med hånden på hjertet si at jeg hadde gitt meg om jeg kunne. (Problemet var nettopp at jrg ikke fikk tømt meg, og jeg fikk betennelse etter betennelse. Å slutte ville gjort det enda verre.)

    Lik

    • Lammelåret
      12. oktober 2013

      Jeg var også misunnelig på pappan som slapp! I ettertid tror jeg likevel ikke det var så fantastisk å slippe når han visste hvor vondt det var for meg. Ammetemaet blir ofte veldig følelsesstyrt, det er ikke et enkelt tema å ta opp. Noen ganger skulle det vært slik at en kunne gitt seg selv råd med tilllbakeblikkets klokskap!

      Det er mye kosefokus når det gjelder babyer, jeg savnet stemmene til dem som ikke koser seg, men som synes baby er baby og det er alt. Ganske mange har det slik, vil jeg tro.

      Helt enig med deg i at noen ganger er det lurest å slutte, det er ikke å gi opp, men bruke fornuftens stemme. Selv Gro Nylander er enig i det (hun er ikke så ekstrem som folk vil ha henne).

      Det er bra at du tar opp dette ut fra dine erfaringer, Carina!

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 11. oktober 2013 av i Små barn med stikkord , , , , .
Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: