Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Fadderforpliktelser og andre ærefulle oppdrag: Trenger vi Gud?

Bilder av den lykkelige mor blåses opp og kamera zoomer inn på bordpynt og blomster, alt velorganisert og lekkert. Mor smiler lettet og stolt. Far driver med noe annet, hun vet ikke hvor han er. Det er ikke så nøye, hun fikk det slik hun ønsket. Han gjorde det han skulle.

Jeg ser reprisen av Ettermiddagen på Tv2 der det diskuteres fadderes rolle, da i sammenheng med dåp. Er det en ærefull oppgave å ha fadderbarn?

Det er ingen tvil om at dåpshandlingen er stor for mange mennesker, men jeg lurer på hvor mange som gjør det fordi det hører med, fordi det er tradisjon, og hvor mange som gjør det fordi de tror på det som skjer. øJeg har en mistanke om at flere gjør det uten egentlig å ha en tro, uten overbevisning om det som stikker dypt. Det gjelder kanskje vel så mye for dåpsfamilien som for fadderne?

For lenge siden var det slik at fadderne skulle bistå foreldrene i den kristne oppdragelsen, og dersom de døde skulle fadderne steppe inn. Slik er det ikke i dag. Betyr ikke det at fadderne har utspilt sin rolle og bare er der for tradisjonens skyld?

For mange år siden var det konfirmasjon nødvendig for å kunne gifte seg, kristendomsbekjennelse en forutsetning for å komme videre i livet. I dag kan hvem som helst gifte seg, bare papirene er underskrevet. Å ha forlover er ikke nødvendig for å gifte seg, men er det en ærefull oppgave å være forlover for den som blir spurt? Eller er det bare en økonomisk belastning?

(mer under bildet)

IMGP0042

Mange mener kristen tro er nødvendig for å følge kristne ritualer og mange blir skuffet og overrasket når de oppdager at det er vanskelig å få begravet sine kjære uten Guds navn. Må vi bare godta «snikkristning»?

Ifølge en del debattanter på Verdidebatten er nordmenn kristne. Dem som ikke er det, er altså ikke norske på den riktige måten. Jeg forundres over hvor lite åpne mange av dem som har slike standpunkt er for andres verdisyn. «Kristen kulturarv» er visst det samme som norsk kulturarv.

Selv om kristendommen har vært dominerende, og fremdeles er det mange steder i landet, er den ikke alt. For den som virkelig tror på fortapelsen uten Gud, kan jeg godt skjønne at det er skremmende og uforståelig at noen takker nei, og i tillegg synes det er plagsomt og krenkende å få «det glade budskap». Hvem sier vel nei til det gode liv?

Mitt standpunkt er at religion er en privat sak. Det er personlig, og på samme måte som at jeg ikke spør etter dine seksuelle preferanser, spør jeg heller ikke om din religiøse tilknytning – med mindre det er relevant.

Livssyn handler ikke bare om religion. Livssyn er mye mer.

Jeg er visst av det undrende slaget i dag, men ikke tolk meg.

Hvilken funksjon har Gud i vårt samfunn i dag? Hva betyr andres Gud for deg?

**

Fritt fram for tankene dine!  Du trenger ikke tenke for å skrive, du trenger ikke ha studert teologi eller kristendom for å tenke noe. Bare si det som det er! 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

29 comments on “Fadderforpliktelser og andre ærefulle oppdrag: Trenger vi Gud?

  1. Morten Besshø
    15. oktober 2013

    God tekst. Jeg har vært på noen sånne barnedåper og opplever det som «show offs» i likhet med konfirmasjon hvor det er mer fokus på oppdekking og bevertning og gaver og fjas.
    Jeg er ikke religiøs og er snarere av den oppfatning at religion er roten til alt vondt i verden, men deler din oppfatning om at livssyn er noe annet og noe som er mye viktigere.

    Lik

    • Lammelåret
      15. oktober 2013

      Antakelig bekrefter jeg inntrykket folk har av meg når jeg sier: Jeg synes folk skulle vite hvorfor de velger det de gjør, og velge ut fra sine overbevisninger – ikke ut fra må-tanker eller la seg presse til å holde sermonier de innerst inne ikke ønsker. Om man ikke er personlig kristen, synes jeg det blir hyklersk å love noe overfor en Gud man ikke tror på. Er ikke det respektløst overfor kristne – å bare velge festen?

      Jeg tror gudstro har mange positive følger, men det er ikke bare. Livssyn er religionnøytralt.

      Lik

  2. John Olav Ytreland
    15. oktober 2013

    Jeg er enig i at religion er en privatsak. Jeg er likevel usikker på hvor langt vi skal gå i privatiseringen. Når vi dør f.eks. er det rimelig at vi lytter til ønskene den døde uttrykte før døden. Det er ikke rimelig å tvinge en ateist gjennom en kristen seremoni eller å tilbringe evigheten på en offentlig kirkegård. Det er det samme med alle seremonier/riter. Det er veldig få som legger noe i dåpen, og barnet har jo ingen stemmerett. Dette tallet øker ikke fram til konfirmasjonen, men det er likevel noe de fleste gjennomfører. Dette er viktige riter i livet, men av en eller annen grunn er mange mer komfortable med kirka enn Human-etisk forbund, selv om de egentlig ikke har noe til overs for religionen. Hvis vi virkelig ønsker et sekulært samfunn, er det kanskje en naturlig konsekvens med private kirkegårder.

    Når det gjelder roten til alt ondt er jeg ikke overbevist om at det er religion. For mange mennesker tror jeg religion er en god hjelp i forhold til å holde en viss kurs gjennom livet, selv om det også kan være et redskap for undertrykkelse. På veien treffer de en del onde mennesker, dessverre innen for religionen også, både sin egen og andres. Det er kanskje derfor jeg har lite til overs for organisert kristendom. Det er mange drittsekker der, men jeg synes likevel filosofien bak er nyttig. Det ideelle hadde vel vært hvis de to motpolene kirka og humanetisk forbund ikke hadde hatt et så stort behov for offentlige krav. Da kunne det blitt en privat sak.

    Lik

    • Lammelåret
      15. oktober 2013

      Religion er en bra ting dersom den brukes klokt.

      Synes du sier mye smart her, John Olav!

      Lik

    • Ellen
      15. oktober 2013

      Jeg er en arrogant jævel, så da sier jeg at Gud nok tror på deg, selv om du ikke tror på Ham! Hehe!

      Men jeg er veldig delt. Noen ganger opplever jeg at Dnk drukner i sin egen velvillighet når det gjelde å tolke folks tro positivt. Jeg gidder liksom ikke applaudere bare fordi dåpsforeldrene sier de tror på Gud. Men på den annen side har vi et veldig dumt reiligøst tabu i Norge. Fok er jo vettksremt for å bli kalt kristen, særlig personlig kristen (det uttrykket liker jeg ikke uansett).

      Men når du skriver at religon er en privatsak, så må jeg si både ja og nei. Det er i alle fall noe folk må få ha fred dersom de ønsker det. Men som troende trenger jeg et fellesskap. Og når jeg går til nattverd f.eks., så er det jo ikke noe jeg gjør for meg selv. Da er det jo noe vi gjør sammen. Og jeg liker at vi har synlige og hørbare gudsuttrykk i Norge. Kirkeklokker og minareter med bønnerop, synes jeg skal høre med til vårt felles liv. Jeg liker ikke tanken på at troen min skal pakkes bort. I det siste er jeg bevisst begynt å gå mer med kors fordi jeg vil at folk skal kunne se troen som en del av meg.

      Jeg har nettopp skrevet et innlegg til verdidebatt om hvorfor vi sender ungene på kristen skole (ikke postet enda). Jeg tenker nemlig at vi møter mennesker og verden med det livssynet/den troen vi har. Og nettopp derfor er det viktig at vi forteller om det. Troen min er helt avgjørende for hvordan jeg ser på mine medmennesker og på verden. Det er en livssanskuelse. Dersom vi i nøytralitetens navn skal hevise den delen av oss til det private rom, tror jeg relasjonen mellom oss mister en viktig dimensjon. Vi må møte hverandre som hele mennesker. Da må trua vår eller livssynet vårt ha en plass i det møtet.

      Lik

      • Lammelåret
        21. oktober 2013

        .. men det er greit for meg, Ellen! Gud må gjerne følge med meg og passe på, så lenge jeg får beholde min frie vilje. Jeg er ikke blant dem som provoseres over folk som vil be for meg, f.eks, jeg synes det er en fin ting å si – å ønske det beste for andre.

        Jeg opplever at Dnk forstyrrer forholdet til Gud, og sender ut rykter om «han» som skyver meg bort. Prester har vanvittig stor makt over folks tilhørighet til Gud. Jeg tror at nærheten til Gud og den «virkelige» Gud kan være lettere å få kontakt med andre steder enn i huset hans. En stor Gud trenger ikke spesielle lokaler, eller er Gud interiørbevisst?

        Jeg skjønner at folk ikke vil kalle seg kristne, fordi det henger så mye ved dette. Slik er det med mange andre «medlemsskap» også, mange av dem har folk ferdigtygde holdninger til og det forventes at man kan stå inne for alt det folk forbinder med det. Det kan være en belastning. Likeså kan det ligge en belastning i å bli forklart ut fra forestillinger om hva kristne er og skal være.

        Å tilhøre en gruppe handler mye om sosial tilhørighet. Jeg tror mange oppsøker kirkerommet og andre kristne sammenhenger for det sosiale og ikke Gud alene. Vi er sosiale dyr. Å bryte med dette vil for noen bety sosial ruin. For andre overlevelse.

        Når ikke-kristne følger religiøse ritualer, kan det ligge redsel til grunn, så vel som bevisste ønsker om det innholdet de vet de får.

        Å gå med kors fordi det er en del av hvem du er, er en fin ting, men dersom folk bare ser korset og lar deg komme bak det, hvordan påvirkes du av det?

        Du sier at vi må møte mennesker som hele personer, men det er stort og idealistisk. Jeg tror svært få mennesker er der. Jeg er opptatt av å møte folk som de er, som de velger at jeg skal se dem. Det kan ligge mye godt selvforsvar i det. Jeg synes det blir problematisk når folk skyver på en mur av bibelsitater foran seg og ikke kan mene noe uten referanse til bibelen. Da finner jeg ikke personen, bare en distanserende fasade.

        Jeg tror livssynet vårt uansett blir blottet for den som lytter med enn han prater, men det er en stor kunst. Mye av denne «avsløringen» skjer underbevisst, tror jeg, som når vi føler tillit til noen, men ikke til andre.

        Lik

        • Ellen
          25. oktober 2013

          «Jeg synes det blir problematisk når folk skyver på en mur av bibelsitater foran seg og ikke kan mene noe uten referanse til bibelen. Da finner jeg ikke personen, bare en distanserende fasade. »

          Jepp. Ikke mye helt menneske å få øye på da. Men jeg er bare så grenseløst lei av det norske samfunnets nesten kollektive angst for religiøse uttrykk i vårt felles rom. Gi meg heller bønnerop og minareter enn mer innbildt livsynsnøytralitet!

          Lik

  3. Charlottes Net
    15. oktober 2013

    Jeg tror det er viktig med feiringer og markeringer av store hendelser som en del av årets og livets gang, og at mange tyr til tradisjonene for å markere at et barn har kommet til verden eller at man har funnet en man vil være sammen med, er sikkert helt naturlig. Men jeg er så enig i at nå som vi har andre alternativer til dåp, konfirmasjon og ekteskapsinngåelse, så er det underlig at så mange fortsatt går til kirken. At man påfører seg en så enorm økonomisk påkjenning og så mye stress for å gjennomføre dette, er også vanskelig for meg å forstå.

    I mine øyne behøver man ikke en gang benytte seg av en organisasjon, det er fullstendig gjennomførbart (og akseptert?) å feire seg selv og dem man er glad i uavhengig av en foregående seremoni og påfølgende overdådige fester, eller? Jeg valgte bort kristendommen ved konfirmasjonen, har stått ved det valget senere og har også valgt det bort for datteren min (inntil videre, hun får finne ut av det selv), som ikke en gang har fått en navnefest. Før var jeg også mere kynisk til selve ritualene, men nå ser jeg på de fleste av dem som helt nødvendige innslag i hverdagen, der man tar seg tid til å være glad, og feire en stor begivenhet, eller trist, og få ta et ordentlig farvel.

    I tillegg har jeg alltid vært spesielt glad i jula, og etter å ha bodd noen år i Tsjekkia som er et hovedsakelig sekulært samfunn, men som fortsatt tar både jule- og påskefeiring svært høytidelig, har jeg sett at dette absolutt lar seg kombinere. Hva de gjør når de skal døpe, konfirmere og gifte seg, vet jeg faktisk ikke så mye om, men det må jeg finne ut av…

    Jeg svarte ikke på spørsmålet ditt, men begynte bare og skrive og ble visst litt undrende selv!

    Lik

    • Lammelåret
      21. oktober 2013

      Velkommen til bloggen, Charlotte!

      Tror du ikke det er en kulturell tradisjon som gjør at folk oppsøker de «gamle» stedene? Jeg tror at mange føler at det ikke blir «ordentlig» dersom de ikke bruker kirkerommet ved slike anledninger. Selv synes jeg ikke det er nødvendig å bruke kirkerom eller andre offisielle rom for spesielle anledninger, men respekterer at det er viktig for andre.

      Jeg synes det er veldig bra om du begynner å reflektere og undre når du leser her. Det gir mye til oss andre! Fortsett med det.😉

      Lik

      • Charlottes Net
        21. oktober 2013

        Takk for hyggelig velkomst, det inspirerer til å kommentere oftere!

        Nå har jeg skrevet mange svar på spørsmålet ditt, men ender opp med å skrive meg fullstendig bort uten egentlig å komme til en konklusjon. Derfor sier jeg bare, jo, det tror jeg absolutt, og takk for at du tar opp så mange spennende temaer🙂

        Lik

        • Lammelåret
          22. oktober 2013

          Kanskje det ikke er noen konklusjon, annen enn den at det er uendelig mange sider og innfallsvinkler til temaet.

          Lik

  4. Barbarella
    15. oktober 2013

    «Jeg har en mistanke om at flere gjør det uten egentlig å ha en tro, uten overbevisning om det som stikker dypt.»
    Gjør det så mye, da? Noe må vi ha, og det blir ikke alltid bedre av at man dropper alt gammelt. Vi trenger rammer og tradisjoner, kring fødsel, overgangen barn-voksen, ekteskap og død. Å være kristen kan tolkes på mange måter. Human-Etisk forbund finner jeg mest litt kleint, som et forsøk på å få det kristendommen i all sin tunge historie fører med seg, men slippe problemet med troen.

    I alle sammenhenger er det slik at enkelte liker å bruke penger, andre ikke. Det gjelder like mye barnebursdager som dåp.Show-offs finner en overalt. Det har lite med kristendommen å gjøre. Man kan fint ha en dåp i kirke med faddere uten å gå overbord økonomisk. Festen kan man ha hjemme, vi hadde tapasbord og buffet.

    Fadderne ser vi som mennesker som vil ha en ekstra interesse i våre barn. En god venninne til førstemann, begge har ellers mors søster (søstre) som faddere. Det er avtalt at vi søstrene tar oss av den andres barn hvis de blir foreldreløse. Kunne da ikke gjort annet uansett?! Men greit å ha det bestemt, uten at det nødvendigvis er en del av fadderopplegget for alle andre.

    klart det er ærefullt å være forlover. Folk legger veldig ulike forpliktelser i det, og jeg ville nok blitt enig med bruden om hva hun forventet før jeg takket ja. Men det er en ære å bli spurt.

    Lik

    • Lammelåret
      22. oktober 2013

      Det gjør kanskje ikke noe? Hm..

      Du skriver at høy pengebruk i forbindelse med anledninger som dåp ikke har noe med kristendommen å gjøre, vel det stemmer nok. Hvis vi heller ser på kristne miljøer, så leste jeg i fjor at kristne bruker mer penger på gaver enn ikke-kristne, så en eller annen forbindelse må det vel være?

      Bruker dere fadderne i spesielle anledninger etter dåpen? Eller markerer på annen måte at de har spesielle oppgaver eller «status» (av mangel på bedre dekkende ord)?

      Lik

  5. annebloggen
    15. oktober 2013

    Jeg er enig i mye av det du skriver. Selv tror jeg på Gud. Tror! Ikke vet. Og ofte tviler jeg. Og jeg prøver aldri å overbevise andre om jeg har rett og de tar feil.

    Jeg har et helt ok forhold til kirka slik den etter hvert har utviklet seg selv om jeg ikke alltid er like stolt over at vi kommer diltende etter der jeg synes vi burde gått foran (som i homofilidebatten) og selv om jeg ikke er der så ofte.

    Jeg mener at folk må få velge helt selv om de vil døpe barna sine eller ikke. Og jeg synes generelt man skal være varsom med å trekke andres motiver i tvil. Ikke alle snakker åpent om sin tro. Hvis man opplever det som riktig å døpe barna sine, synes jeg man skal slippe å forsvare det overfor andre like lite som de som ikke vil døpe barna skal behøve å forsvare det valget. Det samme gjelder konfirmasjon. Mine barn valgte ulikt der og fikk full støtte i sine valg begge to.

    For noen er ritualer unødvendige, for andre er de med på gi dybde og ettertanke livet.

    Vi hadde nettopp dåp for mitt yngtse barnebarn. Han hadde rukket å bli stor nok til å kuppe prosesjonen gå på sine egne små ben opp til døpefonten. Jeg var glad for at de valgte å døpe han. Ikke fordi jeg tror han ellers ville vært fortapt, men fordi jeg synes det er fint at han kan ha en tilhørighet til den kirka som speidergruppa vår er knyttet til. Men hvis de hadde valgt å la være, eller lage en navnefest i stedet, hadde jeg støttet det også. For meg er det naturlig at barnet skal ha en feiring av dette slaget tidlig i livet. Det handler ikke minst om at alle vi (venner og familie) som er glade i barnet skal få hilse på hverandre og bli kjent.

    Vi hadde en hyggelig og fin, men billig og upretensiøs feiring som passet for oss. Jeg kokkelerte og pyntet og syntes det var fint å kunne gjøre det for gutten. Andre kom med kake. Festen var preget av godt humør og gode samtaler og hovedpersonen fikk oppleve at mange av dem han liker aller best hygget seg sammen.

    Når det gjelder faddere, er det for mine barnebarn viktig å ha disse voksne personene som er noe helt spesielt bare for dem. Tanter og onkler og besteforeldre må de dele på. Gudmor og gudfar har de litt for seg selv. Men det er kanskje viktig å snakke med faddere om hva man forventer og hva slags tanket man har om hva det skal innebære. Mine barnebarn har faddere som de er glade i og har et spesielt bånd til og det synes jeg er en veldig fin ting for dem.

    Lik

    • Lammelåret
      22. oktober 2013

      Enig i at man skal slippe å forsvare valg, men å snakke om valg for å forstå synes jeg er givende. Folk trenger ikke svare, selvsagt. Hvis folk ikke vil snakke om sine personlige valg, blir det vanskeligere å forstå, synes jeg, men kan likevel godta det uten å forstå noe særlig. Håper iallfall det.

      Bruker dere ord som fadder og gudmor-/far i det daglige? Eller er dette ord som trekkes frem ved spesielle anledninger?

      Lik

      • annebloggen
        24. oktober 2013

        Ungene bruker gudmor/gudfar og så navnet sånn som man ville brukt tante/onkel. Jeg er helt enig med deg i at det er fint og viktig å snakke om valg. Det er bare det at dette med religion ikke er så enten-eller for alle og kanskje ikke så lett å sette ord på for alle. Jeg mener bare at man skal være ltt varsom med å definere andre menneskers motiver. Da er det mye bedre å spørre.Derfor er detså flott når du tar opp slike spørsmål i bloggen. Nå har jeg lest alle svarene og har fåt mer å reflektere over🙂

        Lik

  6. Nina Elisabeth
    15. oktober 2013

    Vanskelig tema, og mange ulike tanker rundt det antar jeg.

    Vi skal døpe minstejenta nå til helga. I heimen har vi igrunnen litt ulik oppfatning om saken. Jeg vant frem og begge jentene døpes.
    Helt ærlig skal jeg være og innrømme at her ligger det lite personlig tro bak valget. Det handler mer om fremtidig valg for jentene. Da tenker jeg på konfirmasjonen. Det er jo sånn at de aller fleste 14-åringer velger det de fleste vennene gjør. Da er det kjipt å stå der å ikke kunne konfirmeres i kirken, dersom alle vennene skal det, uten å døpes først. Nå kan det selvfølgelig diskuteres i det uendelige om at 14-åringer bør kunne ta bevisste valg, og ikke bare følge strømmen, men da tror jeg mange glemmer hvordan det er å være 14 år.
    Jeg har derimot vært helt klar på at dersom jentene på ett eller annet tidspunkt kommer og ikke vil være endel av kirketallet, så skal jeg signere de aktuelle papirene. Det er selvfølgelig en forutsetning at de har tenkt gjennom det de gjøre.

    Angående faddere så har vel plikten det medfører forsvunnet litt ut i det blå for de aller fleste. Vi har ett vennepar og familie som faddere på begge to. Jeg er opptatt av å ha familie, samboeren vil ha venner. Det har vi løst greit med å velge hver våre. Her snakker vi om familie og venner som vi omgår, ikke perifere bekjente.

    Ellers handler vel dåpen mye om å samle famiie og venner til hyggelig lag🙂

    Lik

    • Mona
      18. oktober 2013

      Å døpes før konfirmasjon er et mini-problem. Gjøres raskt i en liten, privat seremoni. Mye verre å melde et lite barn inn i et trossamfunn uten at det selv har forutsetning eller mulighet til å mene noe om det. Du velger at barnet ditt skal være kristent uten dets samtykke. For meg bryter det med trosfriheten som barn skal ha etter menneskerettigheter og barnekonvensjon. Vær åpen, og vis ditt eget livssyn, forklar hva du tenker hvis de spør, men la barn helt og holdent velge selv i religiøse spørsmål, tenker jeg…

      Lik

      • Lammelåret
        29. oktober 2013

        Mona
        Kan man velge at barnet skal være kristent, altså?
        Jeg tror ikke det, men at man via dåpen viser hva man ønsker for barnet, er udiskutabelt. Uansett så er det vel ennå slik at alle som fødes i Norge automatisk innmeldes i statskirken?

        Er enig med deg i at unger skal få velge selv og bli respektert for sine valg. Tenker nok at en fjortenåring som vil konfirmeres også bør kunne døpe seg.

        Lik

  7. Maria U
    16. oktober 2013

    Interessant🙂 Jeg synes barnedåp/navnefest og konfirmasjon kan være fine ritualer. Husker selv hvor stas det var på konfirmasjonsdagen med hele familien og gode venner samlet. Forberedelsene med undervisning i etikk og livssyn, kjøp av den perfekte kjolen osv. var også veldig spennende for en fjortenåring. Mamma og pappa var klare på at selve festen var min konfirmasjonsgave fra dem, og det var en veldig grei ordning. Jeg er også fadder til min venninnes barn, og synes det er utrolig stas. Selv om det ikke har samme betydning som før ble jeg utrolig rørt over at hun spurte meg – hun har et ønske om at jeg skal være nær barna hennes gjennom oppvekst og oppdragelse. For et kompliment!
    Jeg er ikke kristen og vil selv ikke døpe mine barn. Skal heller ikke gifte meg i kirka. Folk gjør det pga. tradisjon eller forventninger. For meg blir det like (u)logisk å gifte seg i kirka som i en moské. Jeg er ikke kristen eller muslim, så jeg feirer ikke livets store dager i deres gudshus. Navnefest ønsker jeg nok ha for barna mine, for å ønske den nye velkommen i familien. Konfirmasjon for å markere overgangen til et mer selvstendig og ansvarsfullt voksenliv. Synes det er fint å markere forskjellige faser i livet. Når det er sagt så synes jeg overdådige fester som folk blir blakke av er noe forbanna tull. Ritualer og fester bør være positive, og ikke forbundet med at man blir blakk i et år etterpå.

    Lik

    • Lammelåret
      29. oktober 2013

      «Ritualer og fester bør være positive, og ikke forbundet med at man blir blakk i et år etterpå.» – helt enig! Hvorfor skal ting være så overdådig at fornuften blåses ut?

      Lik

  8. underveis
    17. oktober 2013

    Jeg er for ritualer og for sterk grad av respekt for folks ulike tro-er, og for en haug med mellomvarianter. Med en statskirketradisjon som i Norge er det for eksempel et helt akseptabelt alternativ å ha overgangsritualer som dåp, konfirmasjon og bryllup i kirka ut fra kultur/tradisjon/»det er vanlig», mener jeg. En må ikke ha en dypfølt overbevisning eller testes på bekjennelse av andre. Det holder at en står for det selv.

    Angående spørsmålet om vi trenger Gud – så tror jeg at jeg ikke trenger å vurdere det særlig mer enn at jeg registrerer at noen synes de trenger Gud og da respekterer jeg det. Mennesker trenger så mangt. Blant annet mening.

    Jeg er skeptisk til religion som brukes til å overkjøre menneskets ansvar og forpliktelser. At en ikke trenger å gjøre moralske vurderinger selv, fordi en bare følger religiøse regler. En gud jeg vil regne med må jeg tenke har utstyrt oss med fornuft og evner til vurdering og valg.

    Og så er jeg veldig skeptisk til religion som brukes til å lage faste båser for mennesker, slik at vi får et samfunn som består av separate enheter – og ikke noe felles fellesskap. Et fellesskap trenger ikke bestå av mennesker som er helt like. Mangfoldet kan leve innenfor fellesskapet.

    Fadderoppdraget tenker jeg er å være et ordentlig voksent menneske med et spesielt blikk for dette barnet gjennom livet. Jeg kobler det ikke spesielt til religion. Det er en viktig og god ordning, synes jeg.

    Lik

    • Lammelåret
      29. oktober 2013

      «Jeg er skeptisk til religion som brukes til å overkjøre menneskets ansvar og forpliktelser. At en ikke trenger å gjøre moralske vurderinger selv,» Jeg er absolutt enig med det i dette, underveis.

      Jeg skjønner at det er lett å gjemme seg bak bibelsitater og henvisninger til Gud når man er usikker, men for meg forsvinner personen og blir borte da. Det er helt umulig å forholde seg til sitater fra en tekst jeg ikke har lest. Lever ikke slike personer i samme verden som oss ikke-kristne?

      Jeg registrerer også at mange kristne tar monopol på familieverdier, makan til arroganse.. Jeg tror det er lurt å skille mellom hva som er religion og hva som er person.

      Takk for en god og reflektert kommentar (beklager sent svar, du har ikke vært glemt)!

      Lik

  9. Ellen
    17. oktober 2013

    Bare en ting: Å døpe et barn er ikke en privat handling. Den er offentlig. Så å si at religion er privat i en slik sammenheng, er jo egentlig ganske feil, er det ikke det da?

    Lik

    • Lammelåret
      21. oktober 2013

      Hva er det som gjør at dåp er en offentlig handling? Er det fordi den foregår på et offentlig sted eller fordi den registreres i et offentlig dokument? Jeg vet ikke, altå, så jeg spør barn.

      Avgjørelsen er iallfall privat, selv om handlingen er offentlig.

      Lik

  10. Elisabeth, Innerst i veien
    18. oktober 2013

    Interessant tema. Jeg tror veldig mange arranger dåp og konfirmasjon på grunn av tradisjon uten å ha reflektert over hva dette egentlig innebærer. Jeg diskuterte dette nylig med en venn som har hatt human-etisk navnefest for sine barn. Han har dermed tatt et mye mer bevisst valg enn jeg, som døpte min datter i kirka. Jeg er både døpt, konfirmert og gift i kirka og selv om dette langt på vei har vært tradisjonsavhengig og jeg slettes ikke vender meg til Gud i vanskelige stunder osv, er det heller ikke riktig for meg å melde meg ut av statskirken og inn i Human-Etisk Forbund. Jeg føler det er rom for min egen kristen-variant innenfor kirkehuset fire vegger og tradisjon og ritualer trenger jo heller ikke være en dum sak.

    Det som overrasker meg er at mennesker jeg kjenner som betegner seg selv som religiøst kristne, som skal «vende det andre kinn til», som er enige i Jesu «la de små barn komme til meg» osv., er også de som er minst tolerante overfor andre mennesker og som slår hånden av de som ikke er, tror og tenker som dem selv. Trist.

    Lik

    • Lammelåret
      21. oktober 2013

      Ritualer og tradisjoner har viktige sosiale funksjoner, det tror jeg er ganske klart. Det regulerer året for oss og livet ellers (på godt og vondt), og skaper forutsigbarhet. Det er viktig.

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: