Gjestepappa Tøger: Føkkings farsdag!

For å markere farsdagen skal jeg ikke skrive noe selv, men overlate ordet til en kar jeg har fulgt ganske lenge.

Jeg kjenner at jeg er stolt over at en så fin og dyktig  fyr som Tøger vil skrive her!

Tøger Fimreite har sitt eget nettsted:

Fimreite.org

–  der han skriver om skole, utdanning og samfunn – noe som høres vanvittig kjedelig ut, men når tekstene føres i pennen av ham blir det ikke kjedelig. Faktisk. Så om hans blogg er ny for deg; legg han til i listen din over viktige blogger. Det har jeg gjort for lenge siden!

Kommenter gjerne innlegget, del det gjerne!

 

Føkkings farsdag

I år, som året før, og året før der igjen, og de fleste år siden slutten av andre verdenskrig, feirer vi farsdag. Men det å være far har vært i konstant endring. Spesielt de siste tretti årene.

I gamle dager var det hele enkelt og avklart: Mannen var ute og tjente pengene, kvinnen var hjemme og passet huset. Det var lite krangling om hvem som gjorde hva. Barnehagen var ikke oppfunnet, ei heller krav om daglige aktiviteter for ungene, og utvalget av glansede ukebladene med påtrengende krav om det perfekte liv var begrenset til Allers. De fleste som vokste opp på 50-, 60- og 70- tallet hadde en nær mor og en fraværende far, og et lite knippe med fritidsaktiviteter. Hvis det fantes noen organiserte aktiviteter i det hele tatt. Lek og spill måtte barna ordne selv.

Men et sted på slutten av syttitallet begynte noe å skje. Stille og umerkelig begynte den klare rollefordelingen å endre seg. Mor og far var begge i arbeid for å betjene et økende krav til forbruk og bekvemmeligheter. Arbeidsdagene ble kortere, slik at pappa kom hjem tidsnok til å være med på husstell og ungestell. Barnas fritidsaktiviteter skulle på død og liv styres av voksne. Alt i alt ble det hele ganske flytende på hjemmefronten, mens utenfor hjemmet ble alt ganske så organisert. Far var ikke lenger fraværende, men ofte like nær som mor.

Selv om det er mye godt å si om denne utviklingen, har den rosenrøde fargen de siste årene fått en litt rusten valør. Denne valøren har vi gitt navnet tidsklemma.

Kvinnedominert tidsklemme

Det er mammarollen som i stor grad har vært objektet som tidsklemme-fokuset har blitt stilt gjennom. Mannens tidsklemme har kommet i bakgrunnen for kvinnens, skal vi tro media. Men medias jag og tabloide fremstillinger til tross: Tidsklemma er like ektefølt for far som den er for mor.

Grunnen til at fars perspektiv ikke kommer like godt frem er trolig vår egen feil. Forklart nærmere er vi menn fortsatt fanget av vår egen farsrolle. Det er nemlig noe umaskulint å syte. Selv om den moderne mannen skal være like tannløs og myk som en plysjtiger, er det fortsatt umandig å være en syter. En ekte pappa manner seg opp og går på med krummet rygg samme hva livet kaster mot ham. Syting er fortsatt for kjerringer.

Den perfekte far

En pappa skal ha en god karriere med utsikter til lønnsforhøyelse og avansement. Når en pappa kommer hjem skal han ha overskudd til å utføre sine huslige plikter, litt kvalitetstid med barna, for deretter å kjøre barna til fotballøving, fiolin eller andre organiserte aktiviteter.

Så skal selvfølgelig den perfekte pappaen også være den perfekte mannen. Veltrent og i god fysisk form, beredt til å prestere i både maraton og i senga. Det er ikke uten grunn at Playstationer og Xboxer støver ned sammen med dyre hjemmekinoanlegg på loft i rekkehus rundt om i det ganske land. En pappa har ikke tid til å dyrke seg selv eller egne interesser.

Så langt er tidsklemma for mannen svært lik den som kvinnen opplever. Men det er spesielt på ett punkt det er en markant ulikhet mellom kravene som blir stilt mannen og kravene til kvinnen.

Ekte pappaer syter ikke

En pappa skal ha en psyke smidd av stål og en stamina som en bryggehest. Skulle alt dette karrierpresset, tidspresset, prestasjonspresset bli en bør for tung å bære, velger en ekte pappa å lide i stillhet.

Å bli tynget av livets realiteter ligger ikke for en ekte pappa. Og vi har ingen strengere dommere enn oss selv. Om så lageret er tomt, driver vi oss selv fremover med en nådeløs selvjustis og en liten dose selvforakt. For vi vet, med den største sikkerhet, at det kun er kjerringer som syter.

Mine ønsker for farsdagen er like beskjedne som de er umulige: Jeg vil for en dag kunne være kun med meg selv, spille en omgang GTA, kanskje drikke en pils med kompiser, eller rett og slett bare sette meg godt til rette med beina på bordet og sukke: «Føkkings farsdag».

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →