Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Gebrokkent barn

Han liker så godt henne fra Kurdistan, sitter på fanget og tar til seg alt hun sier. Han lytter.

Hun har ingen utdannelse, og jeg tipper hun er ansatt med vekt på personlig egnethet. Det var helt rett.

Hun er ikke ung, men heller ikke gammel. Hun er proppfull av livserfaring og kulturell bagasje og barnet mitt elsker henne.

Det er bare det at når han kommer hjem, må vi plukke, akkurat som Marian Hussein må. Vi må plukke bort den rare endelsen av hvert ord, bytte ut tonefallet og legge til det som er rett.

Vårt barn har nordmenn i generasjoner bak seg og skal ikke høres ut som en innvandrer.

Talefeilene får han finne opp selv. Ikke arve dem.

**

Har du opplevd noe at barnet ditt lærer gebrokkent norsk? Hvordan håndterte du det?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

24 comments on “Gebrokkent barn

  1. Synnøve Kleive (@pixelsynn)
    22. november 2013

    Dette synes jeg var et litt merkelig innlegg.. Hvorfor er det et problem om barnet ditt høres ut som en innvandrer? Språk, også det norske, er et levende fenomen, speiler samfunnet vi lever i og utvikler seg hele tiden. Jeg mener at det ikke er noe som heter korrekt muntlig norsk. Vi har massevis av dialekter og sosiolekter og slik skal det være 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      22. november 2013

      Fordi det er min oppgave som mor å lære ungen å snakke riktig slik at han blir forstått – i det inkluderes riktig tonefall. Om tonefallet er feil, hvordan kan man da forstå hva folk mener?

      Lik

  2. John Olav Ytreland
    22. november 2013

    Dette er et viktig og relevant innlegg. Språk er så viktig at noen bevisst forandrer sosiolekt. Jeg vet ikke om det fremdeles stemmer, men da jeg tok norsk grunnfag i 1996/97 leste jeg en studie fra Oslo der det bl.a. kom fram at en del kvinner fra Østkanten valgte sosiolekten fra Vestkanten. Det samme skjedde i Stavanger.

    Jeg tror språk har en del å si for hvordan andre oppfatter oss. Hvis vi f.eks. holder på barneformer som jeg gådde på skolen, tror jeg nok mange hadde tenkt sitt. Det blir kanskje noe av det samme hvis en venner seg til en blanding av norsk, kanskje litt engelsk og russisk, gjerne med tonefall fra sistnevnte språk. Jeg er enig med Synnøve at det kanskje ikke finnes noe som heter korrekt muntlig språk og at ingen skal dømmes p.g.a. språket, men en blir heller ikke belønnet for det. I Sør-Rogaland er f,eks. syklte, hoppte og tulte rette verbformer, men det er problematisk hvis en skriver dialekt.

    Vi burde ikke se ned på mennesker som har et gebrokkent språk (og det gjør nok de færreste i forhold til innvandrere), men jeg tror ikke foreldre gjør sine norske barn noen tjenester hvis de ikke retter på feil. Kona mi er amerikansk og bruker en del feil ord og former. Jeg retter raskt på disse når dattera mi gjentar dem, for jeg vil ikke at disse skal sette seg, men vi løser det som regel ved at jeg snakker norsk og kona snakker engelsk.

    Lik

    • Lammelåret
      22. november 2013

      Det betyr veldig mye hvordan en snakker, alt fra tonefall og uttrykk til ordforråd og bruk av sleng – og mye mer!

      Det handler også om det sosiale – det er vanskeligere å få kontakt med noen som har et veldig annerledes språklig uttrykk enn en selv har. Ganske opplagt, egentlig.

      Helt enig i at det ikke fins et korrekt muntlig språk, sånn sett, og grensene er temmelig vide. Likevel: som foreldre tror jeg det er helt naturlig å rette på unger som snakker feil – enten det er feil uttrykk for ting, feil endelser eller andre ting. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke skal bry seg om dette.

      Klart vi ikke skal se ned på folk som snakker gebrokkent eller som har talefeil, men vi trenger heller ikke la være å rette på unger tar etter.

      Lik

  3. marwinna
    22. november 2013

    He he, jeg kan forstå at det føles litt fremmed med overraskende uttalelser fra barnet som dere ikke kjenner dere igjen i. Men jeg tror likevel at å «plukke bort» er lite hensiktsmessig.

    Selv har jeg en sønn som går i Amerikansk barnehage, vi bor i USA, og hans brasilianske lærer forteller oss stadig vekk, med sin særdeles sterke portugisiske aksent, at vi må snakke mer engelsk hjemme fordi vår sønn ikke forstår hva hun sier. Nei, tenker jeg da, det gjør igrunnen ikke jeg heller. Men vet du hva, det tar jeg med knusende ro. Det jeg er sikker på, er at sønnen min over tid kommer til å utvikle en mer avansert språkforståelse enn det vi har. Kanskje vil han plukke opp et tredje og fjerde språk uten problemer også. Med eller uten aksent. Akkurat nå snakker han et eget språk, en god blanding av alt som kun mor forstår (litt av, iallfall) mens hjernen hans jobber på høygir for å bygge varige språklige nettverk.

    Selv om vi har en litt annen setting enn dere, så tror jeg likevel det er en parallell. Så mitt tips til deg: snakk ditt språk med barnet ditt, uten å legge for stor vekt på å korrigere vekk andre innflytelser. Språklige nyanser er en berikelse på sikt, ikke en ødeleggende faktor. Ditt språk er den viktigste, men ikke nødvendigvis den «riktigste,» innflytelsen på ditt barns språkutvikling.

    Lik

  4. Lammelåret
    22. november 2013

    Vil ønske marwinna og Synnøve Kleive velkommen til bloggen!
    Takk for engasjerte kommentarer. Legg gjerne igjen flere.

    Lik

  5. annebloggen
    22. november 2013

    Dette stusser jeg også litt på. I vår lille barnehage her langt nord i Norge, er det barn og voksne fra (eller med en eller to foreldre fra) Eritrea, Pakistan, Russland, Bhutan, Peru, Palestina, Filippinene, Finland, Irak, Afghanistan, Danmark (meg) Oslo, Kristiansund, Trondheim, Tana, Bergen, Vardø…

    Alle påvirker hverandre språklig på kryss og tvers. Mange snakker på en måte i barnehagen og på en annen måte hjemme. Mange av barna våre er tospråklige eller flerspråklige. Det er flere av de voksne også. De er heldige!

    Jeg synes selvfølgelig at barna skal ha gode språklige forbilder i barnehagen og vi jobber mye og systematisk med språk. Vi prøver å gjøre barna bevisst på at det er likheter og ulikheter og nyanser i språk og at den samme tingen kan uttrykkes på mange ulike måter.

    Språk og dialekter endrer seg. I min lille by har det alltid vært snakket samisk og -ikke minst- finsk ved siden av norsk. Nå er vi en by med mennesker fra hele verden. Det er jo nødt til å påvirke språk og dialekt på en eller annen måte.

    Jeg tenker at ungene må bli beriket av dette mangfoldet. Også språklig.

    Jeg ville vært forsiktig med å rette på det barnet sier og heller latt han finne ut av det selv etter hvert.

    Da vi flyttet fra Trøndelag til Voss da ungene var små, løste gutten vår (som begynte i andre klasse der) det med å skifte fra namdalsdialekt til bokmål mens han kunne skrive flott på nynorsk ved å lytte til vossamålet rundt seg.

    Lik

    • Lammelåret
      22. november 2013

      Språk handler om mye, inkludering er en av disse funksjonene. Jeg er sikker på at språk kan være en berikelse, men kanskje mest når morsmålet – dersom dette er det samme som bostedslandets språk – er etablert? Jeg ser for meg at for den ikke så språksterke som har foreldre som ikke er spesielt opptatt av språk, heller kan slite mer enn mindre med for mye språkmiks og språklikestilling.

      Hva tror du om det?

      Lik

      • annebloggen
        22. november 2013

        Det kan selvfølgelig godt hende. Barnehager og skoler har en stor oppgave og vi skal være svært bevisste på hvordan vi jobber med språk. Det er ikke noe som skal tas lett på. Det å kunne uttrykke seg godt muntlig og skriftlig er viktig og grunnlaget legges tdlig.

        Poenget mitt er at når man -som to av mine barnebarn- går i en barnehage der det snakkes mange ulike språk og dialekter og der mange barn og voksne er på ulike stadier i det å lære seg norsk som sitt andrespråk, så vil denne påvirkningen være der uansett.

        I vår barnehage i en by med mennesker fra hele verden ville det vært merkelig å ha bare ha helnorske ansatte. Det er en stor berikelse for barn, foreldre og ansatte at personalet gjenspeiler det kulturelle og språklige mangfoldet vi har i byen vår. Dette med språket er noe vi lever med som en del av dette mangfoldet. Og vi må se på det som en ressurs og ikke et problem

        Jeg er helt helt enig med Camulen under her i at vi som ansatte i barnehagen skal bruke vårt eget språk bevisst og ikke forenkle. I vår kommune har vi et program som skal sikre de minoritetsspråklige/flerspråklige barna et best mulig grunnlag i norsk før de begynner på skolen. Andre kommuner har sikkert lignende opplegg. Og vi jobber veldig strukturert med språk gjennom barnehagedagen på mange ulike måter. Det at vi er folk med ulike språk og dialekter gjør oss også mer bevisst på språk fordi det noe vi snakker mye om. De ansatte og med annen språkbakrunn spør mye og vi må tenke igjennom hvordan vi uttrykke oss og hvorfor vi sier ting på den måten vi gjør. Det gjør at også språkmiljøet mellom de voksne berikes.

        Jeg tror det beste man kan gjøre som foreldre, er å snakke sitt eget språk og sin egen dialekt med barna sine og gjerne lese mye for dem og synge for dem. Lydbøker er også bra!

        Selv vokste jeg opp på Hadeland med mor fra Danmark og far fra Nordland. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at det var tre ulike språksystemer og jeg leste dansk og norsk like godt. Mine foreldre har lite utdanning og vi snakket ikke så mye om dette med språket, men jeg ble snakket mye med og lest mye for. Men det er selvfølgelig bare min personlige erfraing.

        Lik

        • annebloggen
          22. november 2013

          For ordens skyld: Alle merkelige språkfeil i kommentarene mine skyldes en kombinasjon av dumt tastatur, feil briller og trøtthet. Ikke språklig forvirring 😉

          Lik

          • Lammelåret
            22. november 2013

            Haha.. jeg har en sånn autoretting i blikket når jeg leser – bortsett fra det jeg skriver selv! Blir flau over egne skrivefeil og feil ordbruk, helt forferdelig!

            Lik

            • annebloggen
              22. november 2013

              Jeg er også flink til å se andres feil. Når man skriver selv, vet man jo hva man mener å skrive og så blir man litt blind for skrivefeil:-)

              Takk for en interessant debatt om språk 🙂

              Lik

  6. Camulen
    22. november 2013

    Å kunne et språk er mer enn å gjøre seg forstått. Ord- og begrepsforråd er særdeles viktig, men det er også intonasjon, uttale, kjennskap til språkkultur, hvordan man sier hva når etc.

    Jeg er helt enig med deg at det er de voksnes ansvar å være bevisst på dette og å gå frem med gode eksempler. Da min andre sønn var barnehagebarn gikk han et år i en barnehage hvor han var en av to norsketniske barn. Jeg la merke til at de norske enspråklige ansatte der selv la om til et forenklet og gebrokkent norskspråk i samtale med barna. Det er virkelig misforstått språkpedagogikk! Jeg bor selv i Oslo Øst, har barn der, er lærer og i tillegg masterstudent i lesing og skriving. Dette er med andre ord noe jeg er svært opptatt av. Jeg jobber med tospråklige barn hver dag, og virkelig brenner for at de skal få en så god norskspråklig plattform som mulig så de skal kunne nå så langt de vil når det gjelder skolegang. Jeg mener at språkopplæring er altfor viktig og avgjørende til å slurves med.

    Lik

    • Lammelåret
      22. november 2013

      Veldig bra innspill, Camulen!

      Det er tankevekkende det du skriver om norsk-enspråklig ansatte som prater gebrokkent, det er ganske ille.. Spørs om de ubevisst legger seg etter majoriteten? Eller kan det være at de prøver å komme ungene i møte ved å snakke som dem?

      Lik

      • Camulen
        22. november 2013

        Jeg har tenkt at de gjorde det for å imøtekomme ungene på et vis.Kanskje ubevisst. Jeg tror det er annerledes med mange tenåringer som snakker «kebabnorsk». Det er nok ofte veldig bevisst, og studier viser at en del sjonglerer med de ulike sosiolektene ettersom hvem de snakker med. Da viser de jo samtidig også en metaspråklig kompetanse og er bevisste på konteksten, og det er jo bra!

        Lik

  7. Dongwook
    22. november 2013

    Jeg har en 15 – åring som snakker det jeg kaller kebabnorsk, en salilg blanding av norsk, urdu, engelsk og somali, aldeles grusomt synes jeg. Vårt talemål er bokmål uten noen noen for for dialekt og sånn mener jeg min sønns talespråk også skal være. Riktignok vokser han opp i et mulitkulturelt miljø i Oslo,men men mening er han kan holde seg til vanlig bokmål.

    Lik

    • Lammelåret
      22. november 2013

      Hm.. men kan han snakke «vanlig» norsk i andre settinger? Mestrer han skriftspråket?

      Vet ikke helt, men gjør det egentlig noe om ungen snakker rart med vennene sine dersom han ellers håndterer det norske språket godt nok?

      Lik

  8. Livet i Casa Didriksen
    22. november 2013

    Jeg ser ikke helt hvor du vil med innlegget. Klart at det er viktig at ungene lærer godt norsk, men ser samtidig ikke det store problemet i det du forteller. I landet er det utallige dialekter og hver gang vi har hatt besøk av mormor snakker ungene masse ord som stammer fra det indre østland. «Kuffert» og «hue» er ikke vanlige ord i Nordnorge. Men de forsvinner igjen etter kort tid. Da jeg selv bodde på østlandet fikk jeg Østlandsk tonefall på nordnorske ord, det forsvant da jeg flyttet tilbake. Jeg kan ikke tro at det å ha en gebrokken norsktalende assistent som ungen din liker vil ødelegge språket hans. Eldstejentas vår legger om til bokmål og sper på med engelsk når hun snakker med venninnen fra Eritrea, men jeg har aldri tenkt på det som et problem. Men kanskje jeg burde?

    Lik

    • Lammelåret
      23. november 2013

      Vel, det var bare en artig observasjon, som ble tankevekkende etterhvert. Ikke superalvorlig innlegg dette.

      Som skrevet i hovedinnlegget så hadde den ansatte andre egenskaper som gjorde det ikke-perfekte språket til en mindre betydningsfull ting. Om jeg hadde hatt makt til å bytte henne ut, ville jeg aldri i verden gjort det.

      (beklager sen publisering av kommentaren din. Den havnet i spamfilteret og jeg husker som regel ikke på å sjekke det)

      Lik

  9. Dongwook
    22. november 2013

    Han mester ikke skriftspråket helt, det blir mye muntlig uttrykk og slengord når han har skriftlige oppgaver, dette er en av grunnene til at jeg ike liker den kebabnorsken han snakker.

    Lik

    • Lammelåret
      22. november 2013

      Da er det lett å skjønne deg!

      Hvordan tar læreren tak i det?

      Lik

  10. Tilbaketråkk: Profesjonelle lykkebløffere | John Olavs skriveloft

  11. Tilbaketråkk: Gebrokkent barn : Hjem og familie

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: