Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Ups, nå ble det ubehagelig realistisk!

Hun kjenner det som en klump i magen, sparker seg selv hardt. Hvorfor var jeg så dum?

Hun har ikke lagt ut et eneste bilde, hun er ingen mammablogger, likevel kjenner hun det som en sten i magen, eller mammahjertet som det heter på blondespråket.

For åtte år siden var hun aktiv på forum, delte villig vekk. Sitt eneste publikum fant hun på mammaforum, ingen andre var interessert.

2014-01-12 00.23.09

Nettgenerasjonen betaler for mødres stolthet.

Hvem vil vel lese om sin egen fødsel sett fra mors åpenhjertige, realistiske perspektiv? Hvem vil vel være årsak til mors revning og varierende livskvalitet?

Diskusjonene om å bruke bilder av ungene i bloggsammenheng kommer og går. Noen synes det er greit å eksponere ungene i sosiale medier –  det er gjerne mødrene selv – mens andre synes det er problematisk, som fagfolk. Skal vi la fagfolks mening teller mer enn egne «mammahjerter»? Å være mor er ikke bare å være stolt, det inneholder alle følelser med varierende styrke. Å utøve sunt mammavett er ikke bare enkelt. Å se ti år framover er vanskelig.

Hvor klart så din nåværende livssituasjon for ti år siden?

Forestill deg at noen blogget om det du i dag angrer på eller skammer deg over:

hvordan ville du forholdt deg til det?

Tenk deg at noen lagde en blogg om deg og ditt liv:

ville du vise dem full tillit, eller ville du hatt en finger med i spillet?

Det som er offentlig tilgjengelig vet vi ikke hvordan kan bli brukt, eller når. Derfor er det så viktig at vi er bevisst hva vi legger ut. Åpenhet er viktig og hjelper mange, men vi må samtidig beskytte våre egne. Som i eksemplet i innledningen, der en angrende forumbruker ber om å få slettet gamle tråder fordi hun ser at det ikke er bra for barnet sitt (lenke under). Hun klarte ikke forestille seg at babyen en dag skulle bli en googler, eller at hans venner skulle søke etter stoff de kunne bruke mot ham. Eller at han skulle bli nektet forsikring fordi mamma eller pappa hadde lagt ut så mye helseinformasjon om han at det skapte mistenksomhet hos forsikringsselskapet.

Det er muligens et overfokus på bildebruk i sosiale medier, iallfall er det et underfokus på tekstene vi skriver. Hvordan vi omtaler hverandre og våre barn betyr vel så mye som hva vi tar bilder av.

Tenker du på det?

Har du angret på tekster du har lagt ut?

Hvordan forholdt du det i så fall til det i ettertid?

**

Kilder og inspirasjon: Angrende forumbruker – Din baby, Psykolog advarer mammabloggere – nrk

**

Les gjerne tidligere innlegg av meg: Barneblogging uten grenser, Hvor går grensen mellom å verne sine nærme og å opplyse og bekjempe fordommer?,

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

27 comments on “Ups, nå ble det ubehagelig realistisk!

  1. TreTette
    12. januar 2014

    Jeg tenker på dette så og si hele tiden. Det er med mye ambivalens at jeg deler. Noen dager vil jeg bare fjerne alt, andre dager tenker jeg «kan det være så farlig med noen bilder fra en flott tur?». Særlig merker jeg at fireåringens verden blir mer utfordrende å dele fra, antakelig fordi han er i ferd med å bli eldre, har mer innsikt og dermed kanskje mer ansvar for den han er, det han gjør? Selv savner jeg blogging om mellomstore barn på blogger, det hadde vært fint med andre foreldres refleksjoner rundt denne familiedynamikken også, men jeg forstår godt hvorfor de er så usynlige.

    Lik

    • Lammelåret
      12. januar 2014

      Jeg tror ikke det er noen forskjell på å blogge om en baby og en stor gutt, hvis man ikke er anonym eller ikke-identifiserbar. Det handler om et menneske som har krav på beskyttelse uansett.

      Jeg synes også dette er vanskelig i perioder. Jeg har delt historier som jeg etterpå har tenkt at jeg ikke skulle delt. Å lese andres meninger (kanskje særlig dem som er blitt «rammet» av andres blogging og folk uten barn som ser mammabloggingen med andre øyne, eller x-par som ligger i konflikt med hverandre der hennes blogging blir til argumentasjon), har gjort meg mer bevisst.

      Mange av bloggerne jeg følger har små barn (under skolealder) og når jeg kommenterer er det ofte fordi jeg sitter på erfaring. Ting ser annerledes ut når man er over den fasen andre er midt oppi.

      Særlig når man har eldre unger tenker jeg det er viktig å skrive om generelle problemstillinger og ikke noe som er veldig nært og personlig. En kan likevel gjøre «sakene» personlige, uten å utlevere ungene.

      Jeg tror hver og en må finne ut hva som er riktig å legge ut, for det handler ikke bare om det enkelte bildet eller den enkelte hendelsen. Det handler vel så mye om helheten og hva det totale inntrykket er. Det er ikke alltid så lett å få øye på selv.

      Det handler ikke bare om blogging, men også Facebook, f.eks.

      Hvis du har ønsker om bestemte temaer, må du bare si ifra, jeg tar imot tips!

      Lik

  2. Sovebebibloggen
    12. januar 2014

    Hei!
    Dette er noe jeg tenker på hver eneste dag. «Kan dette gi He problemer i etterkant?» Men hver gang kommer jeg frem til at det ikke er interessant eller spesielt nok til å skille seg ut i den vanvittige mengden av info som blir lagt ut.
    Jeg er også mest opptatt av hva jeg skriver, fremfor bildene jeg legger ut, da jeg uansett aldri ville lagt ut «stygge» bilder, naken- eller engang lettkledde bilder. Jeg tror uansett at det jeg skriver om barnet, dreier seg mest om bebier på generelt grunnlag. Mens om ting som angår mammarollen, er jeg langt mer personlig.

    Lik

    • Lammelåret
      12. januar 2014

      men du vet at den som googler, den finner.. men du er nok ikke så identifiserbar som jeg – en stor forskjell!

      Lik

  3. Pia
    12. januar 2014

    Jeg fikk også ut et innlegg om nettvett i dag. Jeg angrer ikke på det jeg har skrevet/lagt ut. Men vet jo ikke hva jeg vil mene om ti eller tjue år – kanskje VAR blogging skadelig?
    Enn så lenge har det gått fint, ungene bryr seg fint lite og de har hverken opplevd mobbing eller annet ubehag.

    Lik

    • Lammelåret
      12. januar 2014

      Jeg så det nå og har vel lagt igjen en kommentar samtidig som du skrev hos meg. Koordinert, altså!

      .. men som i eksemplet med forumangreren, så må vi slutte å se oss blinde på bloggene. Ikke minst ekspertene som går hardt ut mot bloggere.

      Lik

  4. Camulen
    12. januar 2014

    Dette er et viktig tema, ingen tvil om det. Samtidig klarer jeg ikke helt å se hvordan det jeg selv har publisert skal være til skade eller lage trøbbel for barna mine. Det måtte i såfall være innleggene hvor jeg har vært ganske åpen om min egen sykdom, men da er det nok først og fremst meg det vil gå ut over. Jeg tenker vel at dette også handler mye om generell sunn fornuft. Jeg tenker på at jeg ikke skal skrive i affekt, eller at jeg ikke skal henge ut folk – hverken mine «egne» eller andre. Jeg blogger heller ikke om de store barna mine, og de gangene jeg har lagt ut bilde av dem spør jeg alltid. Det har jeg jo ikke gjort når det gjelder minstemann, men jeg mener selv at jeg legger ut «fordelaktige» bilder av han. Dette kan det selvsagt være han vil være uenig med meg i om noen år, men jeg tror ikke det vil bli vanskelig å se seg selv som søt baby eller lite barn. Mulig jeg er naiv, men jeg tror virkelig ikke det er skadelig. Jeg har heller ikke delt personlig informasjon om helse, barnehage, venner etc.
    Når det er sagt vil jo grensene for hva som oppfattes som støtende være ulikt fra person til person, og det er vanskelig å vite hvordan vi vil reagere om 10-15 år. Jeg tror vel kanskje at vi vil være mer avslappet etterhvert når vi blir enda mer vant til å være «offentlige».

    Lik

    • Lammelaaret
      14. januar 2014

      Høres ut som du tar mange bra retningslinjer, Camulen!

      Lik

  5. Ellen
    12. januar 2014

    Jeg synes vi skal dele mer, jeg, ikke mindre. Det er alt for mye fasade på sosiale medier og i livet i det hele tatt. Ny sofa, joa, interessant nok, men jeg angrer ikke på at jeg fortalte at vi har gått i familieterapi eller at unger i nabolaget kalte våre adopterte døtre for «neger». Ærlighet, åpenhet og tydelighet er mye viktigere enn stylede hjem og instagrambilder av tilsynelatende lykkelige familier på tur.

    Vi tror at folk har det fantastisk, og så får man via facebook vite at de er gått fra hverandre. Tenk hvis vi kunne fortelle hverandre at vi sliter uten å tape ansikt? Det er jeg sikker på at er det beste for ungene våre også. Fordi det er med på å skape et varmere samfunn.

    Lik

    • Anja Elisabeth Holt
      13. januar 2014

      Vi kan dele mer av oss, men ikke på vegne av andre tenker jeg? Jeg har ikke problemer med å dele av meg, men får innimellom rettesnor av mannen min som kan si: Det der deler du IKKE (på vegne av seg selv eller våre barn).

      Jeg liker åpenhet, særlig om vanskelige temaer, men forsøker å holde det til der hvor det er jeg som deler av meg og ikke på vegne av andre (om de kan identifiseres).

      Vanskelig balansegang.

      Lik

      • Ellen
        13. januar 2014

        Jo, men dersom man ikke kan skrive om at man har revnet ved en fødsel av hensyn til ungene, da tro jeg det er på nivå med å kjøpe akkurat den buksa til avkommet fordi man er redd for at han skal havne utafor i vennegjengen. Da kjøper vi fasade til barna, og får ta vår del av ansvaret for at vi skaper et overfladisk samfunn som ungene våre skal arve.

        Tenk hva datteren til den eks-prostituerte Tanja Rahm må forholde seg til. Skulle hun holdt kjeft for å skåne ungen sin? NEI! Bør vi kunne fortelle fødselshistorier på nettet? JA. Bør vi fortelle høyt og tydelig at det er noe dritt å være gift innimellom? JA.

        Faktisk bør vi servere hverandre mindre nye sofaer og heller legge ut noen uredigerte selfies både i bilde og skrift. Fasader skaper ensomme mennesker. Vi kan faktisk gjøre en forskjell. Det har ungene våre alt å tjene på.

        Lik

        • Camulen
          13. januar 2014

          Det der er jeg veldig enig med deg i! Jeg er veldig glad for alle bloggere som har turt å være åpne om sine vanskelig ting i livet. Jeg har lært så masse av andres erfaringer og det har vært både til trøst og oppmuntring å vite at flere enn meg sliter innimellom. Ja til fornuftig åpenhet!

          Lik

          • Ellen
            13. januar 2014

            Fornuftig åpenhet – den kjøper jeg!! 🙂

            Lik

          • Lammelaaret
            14. januar 2014

            Åpenhet er en bra ting, men det krever noen runder i hodet for å skille mellom åpenhet og utlevering. Hvis en skriver bare for å få sympati, er internett litt feil arena. Fornuftig åpenhet er et godt uttrykk!

            Lik

    • Lammelaaret
      14. januar 2014

      Det gjelder vel å finne sine egne grenser og være ekstra varsom når det gjelder andre. Hvis ingen snakker om de vanskelige tingene, blir de heller ikke utfordret og ikke bekjemper vi fordommer heller. Men, da må en være tøff, altså!

      Synes ikke revninger kan sammenlignes med merkeklær, haha

      Lik

  6. Ellinor
    13. januar 2014

    Nå har ikke jeg barn da, men jeg har noen tanker rundt temaet likevel:
    Vi bruket internett anerledes før enn nå, før tenkte man at internett var «lukket» og ikke at det skulle ligge der til evig tid.
    Da facebook skiftet til «timeline» og det var veldig lett å gå tilbake til 2007 ble jeg helt stresset av å se alt det rare vi la ut på den uten, mange trodde også at private meldinger dukket opp på wallen men det var bare den måten vi brukte facebook på da.
    Mye har forandret seg siden den tid, og nå tenker man nøyere over hva man legger ut. Om det vil hjelpe? Sannsynligvis ikke, og 10 år igjen bruker vi internett på en helt annen måte igjen, kanskje det vi gjør noe er like flaut.
    Dessuten, i 2007 var jeg 23 år, og såvidt begynt å studere = masse fest bilder og sånt som jeg ALDRI ville lagt ut idag. Så kanskje det ikke bare er hvordan man bruker internett men at man forandrer seg også.

    Og det i forhold til barn, syns ikke veldig mange 8 år gamle barn det foreldrene gjør er flaut? Ting de sier og bilder de viser? De, og fremtidens barn, er jo mye mer vant til internett enn vi er. De har jo ikke levd uten, så kanskje det bare er samme flauheten på en annen arena?

    Lik

    • Lammelaaret
      14. januar 2014

      Ja, vi forandrer oss og tidene forandrer seg, og nettopp der kan problemet oppstå: den som søker bryr seg ikke nødvendigvis om datoen for publiseringene. Fremtidige arbeidsgivere forkaster kanskje søknaden til en som gir inntrykk av å ha «feil» verdier istedenfor å innkalle til intervju og få oppklaring.

      Unger på åtte er etter min erfaring ikke kommet dit at det foreldrene gjør er flaut, det kommer senere. For dem det gjelder, håper jeg bare at kameratene ikke finner det først.

      Lik

  7. Carina
    13. januar 2014

    «Særlig når man har eldre unger tenker jeg det er viktig å skrive om generelle problemstillinger og ikke noe som er veldig nært og personlig. En kan likevel gjøre «sakene» personlige, uten å utlevere ungene.»

    Jeg synes du sier det veldig godt i dette sitatet (fra din kommentar til Tre Tette). Dette er i hvert fall den leveregelen jeg søker å følge når jeg skriver/blogger, selv uten eldre barn. Det skal være mine tanker og refleksjoner rundt mammarollen, foreldrerollen og familieliv, og ikke ren gjenfortelling og utlevering av barnet. Sakene kan gjerne ta utgangspunkt i det personlige og selvopplevde, men skal også være allmengyldige. Men jeg synder innimellom, det ser jeg. (Også er der jo et definisjonsspørsmål hva som er allmengyldig.)

    I ettertid angrer jeg også på at jeg har navngitt jenta vår på bloggen, det ville jeg nok ikke gjort igjen. Og, siden jeg gjennom bloggens navn røper hvor vi bor (for de med en viss kunnskap om Oslogeografi,) passer jeg på å skrive «ekstra generelt» dersom jeg skulle skrive om barnehagen. Jeg ønsker ikke å utlevere andre, hverken barn, foreldre eller ansatte der.

    Lik

    • Ellen
      13. januar 2014

      Sannsynligvis er vi mest allmenne når vi er mest personlige.

      Lik

    • Lammelaaret
      14. januar 2014

      Kjenner meg veldig igjen i tekstene dine, Carina. jeg skrev i samme stil i starten av min blogging. Det er mange vanskelige overveielser.

      Lik

  8. Ellen
    14. januar 2014

    Kome til å tenke på en ting ang.tidsperspektiv: Om en 13-åring blir plaget av hva mamma delte på nettet for 13 år siden, så bør man kanskje også se 13 år frem i tid. Da kan det hende 26-åringen er stolt over en modig mamma.

    Lik

    • Lammelaaret
      14. januar 2014

      Jeg tror nok det handler mer om at han fratas muligheten til å eie sin egen digitale historie og at han ikke beskyttes, heller det enn hva mamma gjør/gjorde.

      Lik

  9. TreTette
    14. januar 2014

    For noen kloke lesere du har! Det er så mye smart som kommer fram, jeg suuuper til meg 🙂 Dette er vanskelig. Jeg har så mye nært, personlig, åpent jeg ønsker å skrive om på bloggen. Som gjelder meg, sjelden ungene eller mannen. Men holder igjen. Fordi jeg er usikker på hva «innholdet» vil ha å si for meg, men også familien, om fem, ti, tjue år. Som person er jeg både åpen og ærlig. Jeg deler mye med gode venner. De har blitt værende så avskrekkende er jeg visst ikke. Dessuten tenker jeg også ja til mer ærlighet og mindre fasade, slik tror jeg vi kan løfte takhøyde og få mer raushet, kanskje flytte litt på normalitetsbegrensningene. Men så er det vanskelig å dele når alt kommer til alt.. 🙂

    Lik

    • Lammelaaret
      14. januar 2014

      Ja! Jeg vet det, jeg har vært veldig heldig som har så flotte folk her (inkludert deg!) som legger igjen litt av tankene dine hos meg. Det er verdifullt!

      Vet ikke hvordan det er med deg, men jeg begrenser meg nok mye mer enn jeg trenger. Så jeg tar gjerne utfordringer på det, altså! En vil ikke skade, men dele og hvor grensen går er kanskje jeg overfølsom for? Skal ikke påstå at det gjelder for deg, men jeg tipper at jeg ikke er den eneste av den sorten. Noen av oss tenker og vurderer litt for mye. Så blir det kanskje kjedelig og uinspirerende å lese.

      Fasader kan fort bli til fengsler hvis de står for støtt.

      Lik

  10. Tilbaketråkk: Ups, nå ble det ubehagelig realistisk! : Hjem og familie

  11. Florisa
    9. februar 2014

    Ja dette er vanskelig og når jeg leser slik så kjenner jeg det litt i magen. Har flere ganger låst bloggen min, fordi jeg tenker på akkurat dette. Likevel så deler jeg nå, det er jo så gøy og skrive og det er så gøy å ta bilder. Jeg deler jo bare fine minner…hmm, jammen vanskelig dette!

    Lik

    • Lammelåret
      12. februar 2014

      Kjenner det litt selv også, det er ikke lett. Når jeg leser om folk som angrer, så kommer problemstillingene opp igjen.

      Når det er sagt, så liker jeg bloggen din godt og håper at du fortsetter å bruke den!

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 12. januar 2014 av i Samfunn og meninger med stikkord , , , , , , , , .
Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: