Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Lykkelig svangerskap og barseltid, men så..? Ingen lykke uten barn?

Graviditeten og barnets første leveår er selve lykkelandet for mange, og vet du hva? Dette bekreftes av forskere internasjonalt!

Det blir verre når barnet blir to og frem til skolealder, til og med verre enn før hun ble gravid. Jeg tipper det har sammenheng med at livet skal tilpasses samfunnets krav på en helt annen måte enn når barnet er baby. Presset fra alle kanter øker. Likevel er ikke dette hele forklaringen, for norden er unike når det kommer til fødselspermisjon og disse tallene gjelder for mange andre land.

Det som er vel å merke seg her er at menns livskvlitet ikke ble påvirket av om de hadde barn. Kan det være forklaringen på at fedre i mindre grad enn kvinner ønsker å være hjemme i permisjon med babyen? Eller at de ofte (mitt inntrykk) «lar mor beholde barna» etter samlivsbrudd? Eller at menn ofte jobber mer enn kvinner når de får barn? En fersk undersøkelse bekrefter økt  blant mannlige leger, sammenlignet med kvinnelige.

- det er lenge siden, det! -

– det er lenge siden, det! –

Jeg har lest forskning som viser at gamle fedre (da snakker vi type besteforeldre) har mindre kontakt med sin familie «under seg» (altså barn, barnebarn og svigerbarn) enn mødre har. Barn søker mot kvinnene i familien for støtte, tilhørighet, generelt samvær, men også når den gamle trenger hjelp. Det er kvinnene som stiller opp og det er kvinnene som får. Dette gjelder også når sønnen får seg kone, at han heller søker hennes familie enn sin egen. Døtre søker sin mor. (kilde: Kirsten Thorsen, 1998, Kjønn, livsløp og alderdom)

Derfor overrasker det meg å lese i forskningen til Hansen (se lenke under) at barn vanligvis har ingen eller bare en svak positiv effekt på lykke og tilfredshet, også når foreldrene blir gamle. Betyr det at kontakten er belastende og oppleves som negativ? Jeg får det ikke til å stemme med historiene om gamle som savner ungene, som lengter etter kontakt og som knapt nok får besøk i løpet av året. Forklaringen i forskningen sier at det er velferdssamfunnet vårt som er årsak. Jeg kan ikke forstå at den offentlige omsorgen på noe som helst vis skal kunne erstatte den ikke-formelle (altså den som ikke er betalt).

2014-01-30 17.58.28

Som jeg var inne på i forrige innlegg under samme tema, så er det en overtro på effekten barn skal ha. Da er det interessant å lese at barnløse nordiske kvinner er omtrent like lykkelige som kvinner med barn. Hvis dette ble tydeligere kommunisert: Ville lengselen etter egne barn blitt mindre?

Min mening er at det er et overfokus på barnefamilier i norske medier, og lykke-begrepet er sterkt koblet til familie. Jeg tror at blogger som Casa Kaos, som viser dybden i familielivet og ofte den siden ingen andre tør si noe om, er kjærkomment. Vi må ikke forfalske virkeligheten og lure barnløse til å tro at livskvaliteten utelukkende er knyttet opp mot foreldreskapet. Det er lov å være opptatt av andre ting – også når man er mellom 20 og 45!

Jeg er overbevist om at det skaper en belastning for den barnløse å stadig bli spurt ut om det ikke kommer barn snart og at det forsterker ønsket om barn.

2014-01-12 14.53.16

Undersøkelsene til Hansen viser sammenheng mellom de gode familieordningen vi har i Norge og tilfredshet. Det påvises også sammenheng mellom likestilling mellom menn og kvinner, som konsekvens for lykkeopplevelsene – i positiv favør. Mange av oss får det altså bedre når vi slipper å bli klistret til kjøkkenbenken og festet med superlim til vaskekluten. Det gir positiv livskvalitet å kunne være hjemme med barn en kort periode for så å vende tilbake til jobb. Og å vite at mannen kan gjøre det samme som oss, ikke bare være assistenten vår.

Fordi barna alltid er der (jeg snakker selvsagt om de som har barna på fulltid), og er en såpass stor del av hverdagslivet, tror jeg det er vanskelig å forestille seg hvordan livet ville vært uten. Mange opplever at barn gir livet mening, og mening er lett å forveksle med lykke – de to kan da også ha tett sammenheng! De hadde det ikke veldig bra før barna kom, og da de ble mødre (og noen fedre), ble livet fylt til randen av gjøremål og distraksjoner. Jeg tror det henger sammen med den påståtte familielykken. Og denne koblingen overfører vi til barnløse.

Jeg ser ikke helt problemet med barnløshet i seg selv, men jeg ser at det er et subjektivt opplevd problem. Spørsmålet er hva det skyldes? Hvorfor henger moderskapet (av og til farsskapet) så høyt i Norge? Hvorfor fremstilles det som en selvfølgelig vei til lykke?

Undersøkelsene til Hansen viser altså at det ikke er noen forskjell i lykkenivå mellom mødre og barnløse kvinner, ikke etter en periode. Hva sier det?

**

Kilde: Myter og fakta om foreldrelykke, Thomas Hansen er forsker og er tilknyttet Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

**

Dette innlegget er en oppfølging av Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

16 comments on “Lykkelig svangerskap og barseltid, men så..? Ingen lykke uten barn?

  1. Tilbaketråkk: Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det? | Lammelårtanker

  2. Klissi Mandarin
    30. januar 2014

    Heh, jeg burde ikke rakke ned på min egen stand, men jeg syns den artikkelen, selv om den er tankevekkende, er noe overfladisk (det er jo en doktorgrad i det temaet så ikke hans feil at det ikke kan presses inn i en bulletin -han har forøvrig ikke selv samlet data, men gjort et litteratur-review i 2012) og kanskje litt på siden av det som egentlig er kjernen i saken.

    «Forskning viser» at foreldre faktisk *er* lykkeligere når lykken som måles er «meta-lykke», dvs. antakelig nærere relatert til det Hansen refererer til som «mening». Imidlertid har de ikke høyere «punkt-lykke», dvs. lykke som måles ved at en personsøker piper med jevne mellomrom hvor du da skal oppgi hvor «lykkelig» du er på en skala fra en til x (har dessverre ikke ref. til dette i hodet, men har ikke funnet det på helt selv). Dette gir jo mening (no pun intended); det må jo medgis at selv om barn gir en viss eksistensiell form for mening, så er det få av oss som virkelig synes det er gøy å lese samme billedbok for 1000. gang eller bytte diarebleie nr. 72 kl. 0348 om natta. Grunnen til at jeg synes denne artikkelen er litt på siden, er at det er ganske vanskelig å kvantifisere lykke, fordi det er ganske vanskelig å bli vitenskapelig enig om hva som skal kvantifiseres.

    Fra et evolusjonært synspunkt er det nettopp formering som er meningen med livet vårt -ideen der er at vi har en indre drift til å overleve og bringe våre gener videre, som vanskelig lar seg måle gjennom egenvurderinger skapt av frontal-lappene våre, som dessverre ble utviklet endel senere enn de mest sentrale delene av hjernen som roper «ja, parr deg med den fyren der borte, det blir sikkert gudd». Vi vil derfor søke etter å formere oss uansett hva hjernen sier oss om hvorvidt det lønner seg eller ikke.

    Fra et kulturelt synspunkt er det jo sånn at barn faktisk *har* blitt mer ubrukelige med årene. For noen generasjoner siden var man også i Norge prisgitt sine barn når man ble eldre, for at noen skulle fore oss vassgrauten når vi ikke lenger hadde tenner, og tilogmed betale for at den stod på bordet. I et mer naturnært samfunn kan jeg iallfall tenke meg at hvorvidt man blir lykkelig av barn er på siden av hele spørsmålet om hvorvidt man bør få noen -man får barn fordi man ellers fysisk ikke vil kunne overleve; de trengs både som arbeidskraft på markene og som omsorgspersoner senere.

    Muligheten til å fokusere på hvorvidt barn bringer lykke blir derfor et vestlig privilegium, farget av vår individualistiske kultur og fokus på indre tilstander som mål for personlig gyldiggjøring.

    Det som virkelig *er* viktig å få fram synes jeg, er at barnløse burde få større lisens til å føle seg lykkelige og å eie denne lykkefølelsen, uten å få slengt i trynet at de ikke aner hva de snakker om. Livet mitt har ikke fått noen ny mening etter at jeg fikk barn, jeg er enig med artikkelen om at det er noe foreldre forteller seg selv for å unngå kognitiv dissonans, alternativt at de hadde veldig meningsløse liv før de fikk barn.. Barnløse vet ingenting om hvor sliten man blir av å bo med barn under fem år, men de vet mye om å være tilfreds med livet likevel 🙂 Takk for tankevekkende innlegg på en blogg jeg har glede av når jeg sporadisk blogg-surfer!

    Liker

  3. Klissi Mandarin
    30. januar 2014

    Nå fremstår jeg sikkert som en blogg-stalker, men øyeblikks-studien er Kahneman fra 2004 tror jeg det var. Fikk ikke fred før jeg fikk pinned it down 😉

    Liker

    • Lammelåret
      30. januar 2014

      Akkurat i kveld har du gjort meg litt lykkelig, mandarinen! Uten å gå i dybden av det nå, så må jeg si at det er helt supert med de utdypingene og innvendingene du kommer med. Innlegget mitt dobles (minst) i kvalitet av det! Takk.

      Liker

  4. Therese
    30. januar 2014

    Kanskje man må definere barnløs også? Jeg har pr definisjon ikke barn, men jeg vet godt hvor liten man blir av å bo med barn under fem år. Og hvordan det er å bo med tenåringer. Jeg vet flere med meg som har barn like mye som barnas biologiske foreldre..

    Jeg har også hentet og kjørt, tørket neser, skiftet på senger på natta, trøstet, bekymret meg, vært på møter, fulgt hit og dit.. lista mi er også endeløs av oppgaver og ansvar.

    Interessant dette.

    Det verste med å være barnløs er nok stigmatiseringen. Å høre at jeg ikke vet meningen med livet, eller at jeg ikke kan uttale meg om barn,

    Få vet hvorfor jeg ikke har barn.

    Liker

    • Lammelåret
      30. januar 2014

      Folk er rare, altså.. Jeg vil så absolutt si at du har barn selv om de ikke er ruget fram i din kropp. Fødslers betydning for tilknytning og kjærlighet må være grundig overdrevent!

      Livet er mye mer enn unger.

      Liker

      • sotengelen
        31. januar 2014

        Ja, hvis det er sånn at en må ruge frem barnet og føde det, for å ha det, så har ingen menn barn…

        Liker

  5. Therese
    30. januar 2014

    …altså.. sliten.. ikke liten.. 🙂

    Liker

  6. sotengelen
    31. januar 2014

    Den enkleste måten å unngå spørsmål om en ikke skal ha barn snart er å ikke ha noen å ha de med. Singel og barnløs gir færre spørsmål enn sammen og barnløs, men jeg er usikker på om det anbefales allikevel.

    Det var en tid der jeg følte det var et press på dette å formere seg, men det har gått over nå – selv om jeg først nå er kommet i fasen der «ALLE» har barn rundt meg. Jeg tror mye av presset forsvant når jeg selv skjønte at jeg ikke ønsket barn. Det er merkelig hvordan en føler at andre presser, når det faktisk er en selv om er hovedpådriver.

    Jeg tror, på ingen måte, at en blir lykkeligere av å få barn. En kan finne mening, glede og oppfylte ønsker i sine barn, en kan også få dekket primalbehovet formering – men lykke tror jeg faktisk er en noe «høyere», udefinerbar tilstand, som ikke, og kanskje heller ikke bør, bestemmes av en enkelt ytre faktor.

    Liker

    • Lammelåret
      31. januar 2014

      Der tror jeg du er inne på noe viktig, sotengelen! Forventninger fra seg selv versus forventningene fra andre og hvordan de påvirker hverandre og forstyrrer slik at det er vanskelig å finne ut hva som er hva. Det tar tid å rydde opp i!

      Liker

  7. underveis
    31. januar 2014

    Jeg tror jo at lykke rett og slett er mening. At når det føles som om livet, tilværelsen, dette vi driver med henger sammen og er meningsfylt – så er det så nær lykke en kan komme. Det er mye overfladisk og lite meningsfylt omkring oss. Jeg kan bli ganske motløs og forvirra iblant. Men det at jeg har fått lov til å leve sammen med tre barn og ha det primære ansvaret for dem (sammen med pappaen, da) – det er meningsfylt. De trenger meg. Det gir livet mitt mening. Da har det en hensikt at jeg er her. Og så gjør jeg jo også noen andre ting i livet som også kan være på linje med meningsfylt. Men det å ha barn er noe jeg har uansett hva ellers jeg driver med, det er et grunnleggende ansvar hele tida.Det får ikke dagene nødvendigvis til å glitre – men det gir mening til livet.
    Og hadde jeg vært barnløs så hadde jeg nok gravd meg mye mer inn i irekte hjelpearbeid, frivillig innsats for flere som trengte det – for å bevare det meningsfylte ved livet. Kan ikke bare leve for meg selv.

    Liker

    • Lammelåret
      31. januar 2014

      Jeg tror også at vi må oppleve mening for å kunne kjenne på lykkefølelsen. Og jeg tror at omsorgsbehovet står ganske sterkt i oss mennesker. Vi legger verdi i omsorgen som overstiger den materialistiske lønnen vi får – og det gjelder særlig for kvinner – om det ikke gjorde det tror jeg neppe omsorgsyrkene hadde vært kvinnedominerte.

      Hvis vi sier at essensen er å kunne gi (og få) omsorg, så tror jeg vi er ved kjernen. For noen vil en omsorgsbasert jobb kunne dekke et behov for å gi omsorg, som ellers kanskje ville trukket tankene i retning barn. Og for noen tror jeg omsorgsyrkene virker attraktive fordi de dekker behov som ellers ikke blir dekket, f.eks med egne barn.

      For å trives på jobb og ellers i livet er det grunnleggende å oppleve mening, det henger sterkt sammen med motviasjon.

      Mening i livet – det er det det handler om! Og enig: Man kan ikke bare leve for seg selv!

      Takk for fine tanker som skapte flere av mine. Ønsker deg en god helg!

      Liker

  8. Casa Kaos
    31. januar 2014

    Veldig interessant dette her. Jeg tror også det er en klar sammenheng mellom lykke og mening. Jeg ble absolutt ikke lykkelig av å få barn. Snarere tvert imot i perioder. Men jeg har fått en mening med livet som jeg ikke hadde før.

    Jeg likte ikke barn tidligere. Jeg hadde egentlig ikke spesielt lyst på barn en gang. Men jeg har alltid visst at jeg ville bli mamma. Og uansett hvor tøft, slitsomt og vanskelig det er, har jeg aldri angret og ville heller ikke valgt annerledes dersom jeg hadde fått sjansen.

    Jeg måtte spørre mannen min om han følte seg like lykkelig/ulykkelig som meg i alle småbarnsfasene vi har vært gjennom.Og han svarte at han var ubetinget lykkelig som far og svevde på en rosa pappasky helt til jeg fikk en knekk da førstemann var fire måneder gammel, og mannen måte komme hjem og ta over mye av ansvaret.
    Han syns det var slitsomt, og han fikk den samme krasjlandingen som jeg fikk fire måneder tidligere.

    Det er stor forskjell på et spedbarn og en åtte måneder gammel baby. De fleste menn tar pappaperm når den famlende førstetiden er over. Når rutinene er på plass og babyen både smiler og ler (blant annet). I tillegg tar mange pappaer ut permen sin i mammaens ferie.
    Kanskje det er derfor pappas livskvalitet ikke påvirkes like negativt som mammas?

    Liker

    • Lammelåret
      1. februar 2014

      Ikke noe problem å være forelder når man har topp med overskudd og er hundre prosent innstilt på det. Det er bare så sjeldent man har det slik. Så jeg kan godt skjønne at mannen din syntes det var fantastisk å være far når han stort sett holdt seg på jobb på dagene. Å ha fullt ansvar hele døgnet måned etter måned gjør noe med en. Det blir som med de som hadde barn for veldig lenge siden som insisterer på å nyte tiden mens en selv er så nedkjørt at en kunne gnagd av seg foten om det kunne gitt bare en time mer søvn i sammenheng. To ulike verdener. I ettertid har en glemt de tyngste tidene og kvitrer frelst om den lykkelige babytiden.. som en egentlig og faktisk ikke husker lenger..

      .. men, det er nå forskjell på folk – på hva slags babyer vi får!

      Fikk svar fra mannsutvalget på Twitter, les gjerne der også.

      Ønsker deg ellers en god kveld!

      Liker

  9. Drømmelykke
    1. februar 2014

    Jeg tror ikke det nødvendigvis er en sammenheng mellom mening med livet og det å få barn. Før var det kanskje det, men ikke nå. Man blir sliten av å ha barn som krever sitt og i tillegg har man gjerne jobb eller egne interesser man vil ivareta. Men «trenden» i samfunnet er liksom at barna gjør en lykkelig, gir en energi og det eneste man elsker er å tilbringe tid med barna. På deres premisser selvsagt. Jeg er en som våger å gå egne veier og lar meg ikke påvirke av slikt, men jeg tror mange mødre kan gå på en stor, stor smell i det de ikke møter den rosa skyen etter tre måneder uten søvn. Tre måneder hvor man har vært innestengt hjemme. Enten fordi en har vært for sliten til å gå sted, fordi arvingen hater vogn, bæresele OG bilsete. I tillegg spiser han hver halvtime og nekter å ta flaske. Det som jeg syns er trist, og som jeg håper ikke er sant, er dette med gutter og familie. Jeg har jo bare gutter og jeg vil helst at de ikke skal snu ryggen til oss når de stifter egen familie 🙂 Men jeg ser at min bror og svigerinne bruker mine foreldre mer enn hennes så jeg har et håp om at det er mer en myte!

    Liker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggere like this: