Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Et hjertesukk om morsrollen og fluktruter

Livet mitt er så fullt av hverdagsutfordringer og større utfordringer at det ikke er plass til all verdens mikrobekymringer.

Likevel forsøker jeg leve i samme verden som dere – dere som hver dag orker smøre nistepakka til ungene deres, som hver dag kjører barna hit og dit og som allerede er godt igang med å planlegge årets sommerferie. Alle dere som kan velge på øverste hylle hver dag, jeg misunner dere! Ikke i ordets rette forstand, men i den folkelige betydningen av ordet. Jeg er misunnelig! Jeg vil ha det samme som dere!

Det ligger ikke helt for meg å bekymre meg for småtterier, som at et barn klatrer fem meter opp i et tre eller aker ned en hoppbakke, men det er liksom tanken på å ha overskudd til sånne hverdagsbekymringer som tiltaler meg.

Kanskje du skulle skrive om hverdagen deres, spør noen, men om jeg skulle gjøre det ville garantert 90 % av dere forsvunnet til en mer lykkelig blogg, en sånn uten for mange ord. Denne balansegangen mellom det som tilhører privatsfæren og det offentlige liv, den er skjør og vanskelige å finne, så jeg holder meg godt innafor og synes jeg er særdeles utleverende når jeg viser frem bilder av katten og av et hjørne av sofaen. Pyse, sa du? Ja, absolutt!

Disse dagene, som fylles av bokstaver jeg skriver selv, som andre skriver: Hva vil jeg med dem?

Utfordre meg og deg, kanskje, knuse noen forestillinger om  alt vi må og bør, og senke noen personlige terskler som stiller krav til prestasjon og presisjon på alle livets områder. Jeg håper jeg gjør det innimellom. Håper jeg stiller spørsmål ingen andre stiller, noen som skaper tanker, refleksjoner – noen som setter ditt liv i et annet perspektiv.

- blomster på døra, det er omtanke, det! -

– blomster på døra, det er omtanke, det! –

Jeg leser nydelige refleksjoner om morsrollen og tekster om å ta vare på det hele, å verdsette alle de små, vakre glimtene i ungenes barndom, også all trassen, alt stresset og maset. Alt skal visst elskes. Det trigger noe i meg, gjør meg småprovosert. Det høres sjukt ut for deg som leser, men for meg som sitter i denne tilværelsen, som knatrer på denne bloggen, er livet helt annerledes enn ditt. Krangler, protester og vrangviljer sliter på meg, stjeler dyrbar energi. Gjør at energien brukes til megling og fredsarbeid istedenfor det som er godt. Hvordan kan jeg omfavne det?

Jeg er glad til for alle stundene jeg får med ungene, men elsker ikke alt. Jeg klarer ikke glede meg over observasjonsposten, over å ikke være i nærheten av forestillingen om den gode, sindige mor. Jeg er en hissigpropp, vil noen kanskje si. Jeg sier ifra og er like tydelig i livet som i bloggen, men tro det eller ei, også ganske ivaretakende, mild og inkluderende. Ungene har bare en mor, det er meg. Og den mora oppfyller ikke internettkravene til mødre. Den mora faller gjennom både nå og da.

Ofte utilstrekkelig,

ofte lei,

ofte bare mamma noen minutter

selv om jeg er mor hele tiden.

Den nære, gode, romslige mammaen som ikke trenger mer tid til seg selv enn hun får på vei til jobben eller når hun pusser tennene, en sånn mor ville jeg uansett ikke vært. Det er ikke meg.

Det er vanskelig å være mamma når jeg er så langt unna idealet, når idealet mitt ikke er spesielt høytflyvende. Å finne meg selv i morsrollen under nye omstendigheter, det krever ikke lite. Alt handler om essensen, om det viktigste – hele tiden. Hard prioritering, seg selv først for å bli den beste utgaven av en mor senere, timer i isolasjon, selv om det ofte er et barn ikke langt unna. En sånn mor jeg har rester av; en som lytter fordi hun har energi til å følge med, en som baker fordi hun elsker det og kan det (null Toro, er jeg perfekt da?), men så altfor sjelden har overskudd til det i tillegg til det som er mye viktigere. En sånn mor som tar i et tak og får ting gjort. En sånn mor som alltid har tid til å massere føtter og besøke gutterom og synge tullete sanger.

Jeg er ikke den moren jeg ville vært om livet mitt var annerledes, bare en blek utgave av henne. Jeg tenker det handler om å hente frem det beste fra meg likevel, en kort kvalitetstid er bedre enn ingen kvalitetstid. Å ikke kunne jobbe er ganske annerledes enn å ikke ville jobbe, men fellestrekket er likevel et hjem der noen alltid er hjemme, et hjem der peisen alltid gløder.

Det handler vel om hvordan man ser det, om hva man vektlegger og sjøl ønsker seg. Selv om bobla rundt livet mitt er tykk, når forbindelseslinjene likevel langt ut. Til deg. Og mange andre. Og når dere er for lykkelige, trekker jeg meg vekk, fordyper meg i den teoretiske foreldrerollen og skriver innlegg om en eller annen nyhetssak som ryster Norge, som at Name It selger klær folk vil kjøpe.

Vi har vel alle våre fluktruter, for meg er dette en av dem.

_DSC3146

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

16 comments on “Et hjertesukk om morsrollen og fluktruter

  1. Du skriver så utrolig bra. Godt å høre at det er flere enn meg som ikke får hjertet i halsen når ungene står på garasjetaket og hiver seg ned i snøen 😉 Jeg mener at barna har godt av å få blåmerker i lek , det er sånn de lærer. La de klatre og skli i bratte bakker 😉

    Jeg innrømmer også glatt at jeg elsker ikke alt ved mammarollen, trass og søskenkrangling er utrolig slitsomt og jeg skulle helst hatt en knapp til å skru det av. Eller sette de på rommet sammen så fikk de hyle og trege hverandre til de ikke orket mer:p (jeg gjør det naturligvis ikke, men det er en tanke som flyr gjennom hodet etter å ha snakket til kranglefanter på 3 og 5 år for ‘nte gang 🙂

    Lik

  2. Sigrun Johanne Karbu
    1. februar 2014

    Jeg kjente jeg måtte ta meg en liten tankepause før jeg ga deg en ordentlig kommentar, så nå etter å ha hentet en bolle fra kjøkkenet og brettet rødt kopipapir til 6-åringens bursdagsinvitasjoner på en ellers så fin lørdagskveld vil jeg gjerne si:

    At jeg kjenner meg veldig igjen i den misunnelsen du beskriver!
    At jeg er takknemlig for at du beskriver dine tanker rundt morsrollen!
    At også jeg ofte tenker: Sitat: ”Jeg er ikke den moren jeg ville vært om livet mitt var annerledes, bare en blek utgave av henne.”
    At jeg blir litt lettet fordi det ikke er bare meg som ikke strekker til hele tiden!
    At dine ord gjorde dagen min, selv om den er helt på tampen, litt bedre!

    Og siden kjøkkenet mitt er overfylt av boller, fordi jeg hadde 3 liter melk som gikk ut på dato som jeg hadde valget mellom å tømme ut eller bake boller av. Selv om jeg var bunnsliten, så syntes jeg det ble for drøyt å bare helle den ut. Derfor ”trasset” jeg meg til å sette en kjempediger bolle deig, og det ble jaggu noen til overs. Så jeg ”flatpakker en” og sender deg en rykende fersk (hjemmelaget, uten Toro, hihi) virtuell ”takkebolle” for dine lørdagsord!

    Ha en fortsatt fin lørdag kveld!
    Hilsen Sigrun

    Lik

  3. Ellen
    1. februar 2014

    Oi. Dette traff rett i mellomgølvet.

    Jeg skal ærlig innrømme at jeg elsker å være mamma. Alltid. Selv når jeg brøler til ungene og alt er dritt. Jeg kommer fra en temmelig dysfunksjonell familie. Når jeg var barn kan jeg aldri huske at jeg var helt glad. For meg har det å få barn og leve tett sammen med dem, det har i tillegg til nesten 4 år i god gammeldags psykoanalyse og det å være gift med mannen min, det er det som har fått meg til å kunne leve et godt liv. Selv med mine sår og arr. I perioder har jeg opplevd kjærligheten fra ungene mine nesten som en hån. At de kunne elske et makkverk av en mor som meg. Jeg har skammet meg over den jeg er. Men gradvis, med hard jobbing, og masse kjærlighet, har det løsnet.

    Jeg vet at din historie ser anderledes ut. Likvel er det noe jeg kjenner igjen.

    Lik

  4. Drømmelykke
    2. februar 2014

    Nå har jeg sovet på dette innlegget i natt, men jeg føler fortsatt ikke at jeg har noe godt svar til deg. Det blir som du sa til mitt innlegg, det blir vondt når det ikke blir som vi har tenkt. Det er så mye i dette innlegget jeg nikker gjenkjennende til. Ofte føler jeg mammarollen stjeler energi og overskudd. Mange ganger er jeg så sliten at jeg bare har lyst til å grine. Jeg tror likevel ikke barna mine lider. Presset legger jeg gjerne på meg selv. Barna mine elsker meg likevel. Når kvelden kommer og det er nattakos sier de likevel at de er glad i meg selv om jeg akkurat den dagen har oppfattet meg selv som en utrolig kjip mor! 🙂

    Lik

  5. ToPlussTre
    2. februar 2014

    Takk for et fint og ærlig innlegg! Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen, selv uten å være i din veldig spesielle situasjon. For: Hvis vi er helt ærlige: Hvem er egentlig den utgaven av en mamma man aller helst skulle vært, hele tiden? Jeg tror vi alle er mindre tålmodige, mindre matlagende, mindre kosete, mindre pratsomme og mindre pedagogiske enn vi skulle ønske noen ganger. Jeg snakker i hvert fall for meg selv! Jeg er også av den typen som trenger litt tid for meg selv innimellom. Og jeg synes det er helt greit å ikke omfavne og elske absolutt alt ved morsrollen hele tiden! Så du er ikke helt alene – til tross for ulike livssituasjoner 🙂

    God søndag til deg!!

    Lik

  6. Carina
    2. februar 2014

    Jeg må si som Drømmelykke, jeg har også sovet på innlegget ditt..Men vet fortsatt ikne helt hva jeg skal skrive. Føler det fortjener ekstra kloke ord tilbake. Takk for et ærlig og åpent innlegg! Jeg kjenner meg også igjen i dine ord, selv om jeg ikke befinner mrg i din situasjon, og med bare ett barn. Bloggmessig skrev jeg nok mer om de kjipe tingene det første året som mamma. Nå er jeg nok litt mer redd for å utlevere, samtidig som jeg tenker på at vi jo «bare» har ett barn, og derfor ikke kan «klage». Men jeg lurer ofte på hva alle disse som koser seg hele tiden, egentlig gjør. Her skjer det like ofte at ting ikke blir som jeg hadde tenkt. Jeg mister fort konsentrasjonen, blir fort lei, skal hele tiden bare-bare, og er tidvis veldig dårlug til å være til stede i øyeblikket. Jeg omfavner absolutt ikke alt ved morsrollen, nei. Og av disse øyeblikksinnleggene jeg publiserer, er det jo enda flere jeg ikke ser. Takk igjen, for et fint innlegg.

    Lik

  7. Tilbaketråkk: Et hjertesukk om morsrollen og fluktruter : Hjem og familie

  8. duBedåre
    3. februar 2014

    Ærlighet
    Herlighet
    Kjærlighet

    Dette skrev min gutt som kjenner din gutt på et bryllupskort til et vennepar i sommer (bortsett fra at jeg er ganske sikker på at Herlighet også var stavet med Æ…). Jeg stjeler diktet hans nå, og gir det til deg.

    Fordi dette blogginnlegget inneholder alle elementene, og fordi jeg tror det er det du gir barna dine, og at det er det viktigste noen kan gi barna sine. Derfor.

    Jeg har gått fra å være en sånn som teoretiserte over foreldrerollen og hånlo av begrep som KVALITETSTID, skråsikker på at kvantitetstid og hverdag var det som gjaldt. Så ble livet og morsrollen så himmelvidt fra det jeg tenkte meg (og jeg hadde forventninger til begge deler!), og kvantitet med barn, både i tid og antall, er en umulighet, og jeg må ta til takke med kortvarig kvalitet, tilrettelagt på alle kanter for å gjennomføres.

    Samtidig blir man fortalt «åh, så herlige de er i den alderen, NYT denne tiden, den kommer aldri tilbake». JEG VET DET! Den vissheten skriker i meg. Alt jeg har gått glipp av som er forbi, som skjer i ungenes liv, som jeg får gjenfortalt fra andre, eller, om jeg er ekstra heldig, får se bilde eller film (med muta lyd) av om noen husket på å dokumentere.

    Å passere kvalitetskontrollen internettmødrene setter, er totalt uinteressant. Vi trenge ikke det. Ikke perfekte matpakker (med stjerneskårede grønnsaker, så klart, «ungene mine bare eeelsker alt med stjerne på,»), perfekte barnerom, perfekte ferieplaner hvor alt er tilrettelagt for at ungene skal få mest mulig ut av hver eneste dag i ferien (og så klart skal de «slippe» sfo og bhg i ferien! I 8 uker, MINST!). Jeg higer ikke etter noe av dette (kanskje bortsett fra en stjerneformet agurkskive på kveldsmaten, min egen).

    Men å få se sine egne unger gå i 17.maitog? Sånn live, helt på ordentlig, der og da! For første gang, etter å ha hatt gående unger i 8 år! DET hadde vært noe, det.

    Lik

  9. Ann Judith
    4. februar 2014

    Kjære Lammelåret! Jeg var en supermamma.
    I mange år. Gjorde mitt ytterste. Strakk meg lenger enn lengst… Kun det beste var godt nok. Trodde jeg.
    Så ble jeg syk. Skikkelig sammenbrudd. Og det var ikke bare å reise seg og gå videre. Det går ennå ikke an, mange år etterpå.
    Men vet du hva? Datteren min sa noe viktig og veldig tankevekkende til meg da jeg bare satt i en stol og ikke orka noe særlig annet enn å drikke kaffe…
    «Jeg liker deg mye bedre sånn, mamma – enn sånn som du var før!»
    Ungene ønsker seg altså ingen supermamma! Å være den du er er godt nok. Frisk eller syk.
    Men jeg forstår savnet ditt. For det er et savn å kunne velge. Velge å møte opp, være med på dugnad, bake til fellesskapet, være heiagjeng på sidelinja…
    Likevel, jeg tror man blir litt klokere av sånn bratte motbakker som nesten er umulig å komme seg opp… Om vi ikke kommer helt opp vil det være en seier å komme halvveis:) For sånne som oss, som har vært i bunnen.

    Lik

  10. Jeg leser og tenker, titter gjennom kommentarene og leser innlegget en gang til.
    Vil gjerne skrive noe klokt og meningsfylt som svar på dine tanker, men føler meg ikke klok i det hele tatt. Vil allikevel vise at jeg setter pris på din ærlighet. Jeg er veldig glad i tekstene dine, noen mer enn andre. Jeg setter pris på at du er her og skriver, om alt mellom himmel og jord. Noe kan jeg kjenne meg veldig godt igjen i, i andre lærer jeg noe nytt.

    Jeg tror hun perfekte, som alltid har tid/energi, ikke finnes. Eller i alle fall at det er mindre av dem, enn det er av oss. Jeg står ikke i samme situasjon som deg, men lavt stoffskifte kan av og til være veldig tungt å leve med. Og selv uten sykdommen, hadde jeg vært langt unna å være den perfekte mor.

    Det kan være beinhardt å være mamma, det er ikke bare lykkelige dager og happy barn (eller foreldre).

    Og jeg baker ikke, selv om jeg nyter vakre bilder av brød på nett, jeg masserer ikke føtter, men HALLO, hun gidder ikke massere mine heller 😉 Derimot stjeler hun klærne mine, sminken, kremene og til og med tannbørsten min.

    Og hun sier ting som: Når vi bodde i Oslo var du opptatt av å se fin ut, med stramme klær, sminke og du drakk vin med venninner. Nå går du bare med løse klær og drar aldri på fest. Når skal du bli kul igjen??? hehe. For meg er det mye vanskeligere å ha en tenåring enn et barnehagebarn som trenger fysisk hjelp med det meste.

    Men vi har lange samtaler om mye rart, vi synger og danser og det hender hun kryper inntil meg i senga og så sover vi sammen, tett omslynget. Og hun er ikke en liten tass, så hun tar stor plass, but I don’t mind.

    Vi er lykkelige av og til, men for det meste har vi hverdager. Hverdager som ikke strekker til. Hverdager hvor regler og krangler går på repeat. Men vi er sjelden ulykkelig. Bare slitne. Og jeg vil alltid elske henne, selv om det ikke føles slik enkelte dager.

    Og jeg verdsetter ALENETID veldig høyt, både fra barn og make!
    Likevel vil jeg gjerne ha en liten til. Merkelige greier.

    Lik

  11. fabelaktigbloggen
    5. februar 2014

    Inleggene dine er så velskrevet! LIKER!

    takk for koselig kommentar på min koseprinsesse 🙂

    Lik

  12. Tilbaketråkk: Det er litt forskjell på folk, altså! | Lammelårtanker

  13. eventyrelin
    6. februar 2014

    For et utrolig vakker, sårt innlegg fra deg.

    Jeg kjenner meg igjen, til tross for at jeg samtidig er hun som vet at det overhodet ikke hjelper – for henne – å fokusere på de negative sidene, de vanskelige og utfordrende sidene, av å være mamma til tre tette småtroll. Det som er min overlevelsesstrategi er å jobbe mot å fungere i hverdagen. Om jeg selv er sur og lei og ikke klarer, da følger ungene etter. Om jeg er positivt, makter, får til, løfter litt ekstra høyt, da blir hverdagen vår god. Samtidig har jeg blitt flink til å prioritere. Det er veldig mange områder hvor jeg har sluttet å hige etter perfeksjon – og det trives jeg veldig godt med,- det middelmådige er ofte godt nok, best. Alenetid er nødvendig når jeg ikke har ungene i barnehage. Nå har jeg sendt guttene opp for å leke mens minstemann sover sånn at jeg kan puste i noen minutter alene. Jeg trener og spiser næring som er bra for meg, styrker kropp og sinn. Det er min livbøye.

    Jeg kjenner meg så godt igjen, men samtidig kan jeg ikke sette meg inn i din situasjon fordi du har en mye mer krevende hverdag enn meg. Jeg er uansett overbevist om at du er den aller beste mammaen for ungene dine. Og så verdsetter jeg personlig bloggen din utrolig høyt! Du er personlig samtidig som du ikke et øyeblikk utleverer – det forsøker jeg å lære av 🙂

    Lik

  14. helvin93
    6. februar 2014

    Du beskriver så bra- tommel opp!

    Lik

  15. Tilbaketråkk: Mammaidealet | Lammelårtanker

  16. Tilbaketråkk: Den slitsomme oppdragelsen | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: