Gjesteblogg: Forkleaksjonen – en hyllest til det ubetalte omsorgsarbeidet!
6+2=8; om to dager er det åttende mars – den internasjonale kvinnedagen.
Ellen Hageman er en dame med stort engasjement og aktivt tastatur. Hun har nylig startet sin egen blogg, besøk henne gjerne på forkle-feministen. I dag skriver hun hos meg. Les og si hva du tenker etterpå.
Forkleaksjonen – en hyllest til det ubetalte omsorgsarbeidet!
8.mars starter jeg en forkle-aksjon for å hylle alt det ubetalte omsorgsarbeidet som kvinner tradisjonelt har utført, et arbeid som har alt for lav status og som store deler av feminismen har sviktet. Jeg skal gå i forkle i ett år for å synliggjøre det omsorgsarbeidet som er avgjørende for samfunnet kan fungere. Sammen kan vi gjøre det usynlige synlig.
For 40 år siden var det 70-tall og jeg var knapt 3 år. Jeg vokste om med SF, Club7, Klassekampen og Sirene. 8.mars og 1.mai var høytidsdager. At jeg som jente skulle være grunnleggende annerledes enn gutter fikk jeg ikke med meg. Det eneste jeg som jente ikke fikk, var barbiedukker.
For 20 år siden var det 90-tall og jeg var student. Etter litt fram og tilbake i universitetsverdenen endte jeg opp på teologistudiet ved Universitet i Oslo. Jeg ville ha en yrkesutdannelse der det var gode jobbmuligheter også uten de store karriereambisjonene. På veien frem til embetseksamen var jeg innom flere studieveiledere. Det var godt opplyste mennesker på sine fagfelt. Jobbmuligheter kunne de mye om. Men en ting snakket jeg aldri om med dem: At jobb for de fleste av oss skal kombineres med familieliv.
For 10 år siden var jeg prest og tobarnsmamma. Mannen min og jeg jobbet 80% hver og klarte oss med 60% barnehageplass. Men forskjellen på et liv med jobb og barn og et liv som student var helt grunnleggende: Selv om jobben var viktig nok, så var det som skjedde på hjemmebane, det var det som var blitt det betydningsfulle i livet. Unger skulle trøstes og mates. Hus og bleier skulle vaskes. Unger ble syke. Og unger var glade, og livet hjemme var både morsomt og kjedelig. Fremfor alt var det meningsfylt.
For 5 år siden var jeg blitt firebarnsmamma. Jeg var sliten av kombinasjonen jobb/familieliv. De evige prioriteringene. Hvem som skulle være hjemme når ungene var syke. Hvem som skulle gjøre hva hjemme. I tillegg hadde vi fått vite at en av ungene hadde en kronisk sykdom. Det ble for mye. Vi tok et valg. Jeg sa opp jobben.
I 5 år har jeg
vasket,
lagd middag,
hjulpet med lekser,
lekt,
gått tur,
kjeftet,
bakt,
malt,
laget hage,
lest,
mast,
trøstet,
passet syke barn
og hatt god tid.
Jeg hadde det bra.
Helt til jeg oppdaget at det jeg drev med het cupcakes og var et skjellsord.
For jeg hadde visstnok sviktet det norske likestillingsidealet. Det arbeidet jeg drev med, hjemme, det var ikke verdt noe. Det var ikke et pent tall i en statistikk om kvinners yrkesdeltakelse. I debatter på nettet ble jeg skjelt ut. Jeg ble belært om det norske pensjonssystemet. Jeg var først et offer. Siden ble jeg en snylter. I alle fall var jeg et problem.
Ellen Hageman
(fotograf Tore Johannes Rell )
Omsorgsarbeid har aldri hatt høy status. Det har vært det usynlige limet som har gjort det mulig (for menn) å drive lønnsarbeid. Middagen som sto på bordet når far kom hjem fra kontoret. Omsorgsarbeid er vane, gjentakelse, rutine. Det er ikke honnørord i vårt samfunn. Og at rollene er endret med kvinner i lønnsarbeid og menn som aktive omsorgpersoner hjemme – det er bra. Det gir kvinner frihet og menn nærhet. Kjempebra!
Men det er ikke bra dersom vi har erstattet et kvinneideal med annet.
Det er ikke bra dersom det som skulle være frihet er blitt plikt.
Det er ikke bra dersom kvinnerollen bare er blitt endret, men fortsatt er like trang.
På lørdag er det 8.mars. Da starter jeg min forkle-aksjon.
8.mars tar jeg på meg forkleet og går ut i gatene.
For jeg vil flagge det ubetalte omsorgsarbeidet.
Jeg vil bruke forkleet til å gjøre det usynlige arbeidet, det som verken gir penger eller status, jeg vil gjøre det synlig. Jeg vil protestere mot et kvinneideal som skaper like mange tapere som vinnere. Jeg vil protestere mot en feminisme med fallhøyde. Jeg vil ikke måtte leve opp til. Jeg vil leve. Og den jobben jeg gjør, og som mange kvinner gjør og har gjort, den er viktig. Den er avgjørende. Den er nødvendig. Og jobben vi gjør blir ikke mindre viktig fordi vi er kvinner!
Hver dag i ett år fra 8.mars 2014 til 8.mars 2015 skal jeg gå med forkle. Hjemme og ute. Fra morgen til kveld. Jeg skal legge ut bilder på instagram, dagens outfit med forkle. Og håpet mitt er at vi blir mange. Vil du være med å støtte forkleaksjonen og hylle omsorgsarbeidet, kan du legge ut bilder av deg selv med forkle på instagram med hashtag #forkleaksjonen.
Omsorgsarbeidet er det usynlige limet i samfunnet, arbeidet som kvinner har utført uten status og lønn. Jeg vil gjøre det synlig! Blir du med?
– Ellen Hageman –
**
Trengs det en feministisk forkleaksjon eller bør damer heller kjempe for retten til fulltidsstillinger? Er kjøkkenbenkarbeid undervurdert?
**
Bildet er publisert med E.Hagemans tillatelse.
Om Anne-Helene
24 kommentarer på “Gjesteblogg: Forkleaksjonen – en hyllest til det ubetalte omsorgsarbeidet!”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Hei Ellen!
Jeg lurer litt på hva du legger i å hylle omsorgsarbeidet. Vil du bare synliggjøre og hylle kvinnene som jobber hjemme, eller ønsker du også noen form for lønn evt. pensjonspoeng?
Og hva syns du om kontantstøtten slik den er i dag? Passe, for stor eller for liten?
LikerLiker
Forkleaksjonen er en hyllest til det ubetalte omsorgsarbeidet. Jeg har aldri hatt en ide om å omgjøre det til betalt omsorgsarbeid. Det kan godt være det er bra om samfunnet tar diskusjonen om omsorgslønn, men jeg er i så fall usikker på hva jeg tenker om det. Det handler for min del også omå få forbruket ned.
Pensjonspoeng mener jeg at ektefeller bør dele på. Jeg tenker også at det er en enda bedre ide om vi lager et flatt pensjonspoeng, en borgerlønn fra fylte 67. Hvorfor skal staten videreføre urettferdige lønnsforskjeller langt inn i alderdommen?
Kontantstøtte har aldri vært noen kampsak for meg. Men jeg ville foretrukket 3000 per måned til fylte 3 år.
Ellen Hageman
LikerLiker
Takk for svar, Ellen.
Og bare så det ikke blir noen misforståelse her: Jeg syns du setter fingeren på noe viktig her, og jeg er stor fan av deg. Selv om vi ikke alltid er enige i alt.
Jeg valgte selv å flytte til Spania i to år da ungene var små, slik at både mannen og jeg kunne jobbe mindre.
Underveis som kommenterer under her: Jeg ser absolutt andre verdier enn økonomiske ved å jobbe hjemme. Jeg har jo selv gjort det i en periode. Mitt spørsmål til Ellen var bare av ren nysgjerrighet. Fordi jeg syns hun er en klok dame som mener mye bra, og var rett og slett nysgjerrig på hva hun mente om det økonomiske rundt hjemmearbeid.
LikerLiker
Men omsorgslønn KAN være en god ting. Det finnes flere feminister (ikke norske…) som mener at dette er veldig viktig for kvinner i den 3.verden. Og for innvandrerkvinner. Det er mange perspektiver å ta med i betraktningen her. Dette må jeg lese meg opp på!
LikerLiker
Jo da, finnes norske feminister som mener dette også, men de får ikke mye spalteplass…
LikerLiker
Jeg synes Ellen er modig som tør både gå med forkle (!)og snakke om omsorgsarbeid og ubetalt innsats høyt og offentlig. Vi driver med det alle sammen, på den såkalte fritida, viktig ubetalt innsats for familie og hjem. Det er ikke slik at det går et faktisk skille mellom betalt innsats som likestilles med det som er verdifullt – og ubetalt som dermed ikke er verdifullt. Det er bare noe som noen visstnok tror! Vi trenger alle å respektere også den ubetalte innsatsen vi og andre gjør – helt uavhengig av om vi også har betalt jobb deler av livet eller dagen vår.
Jeg synes Ellen peker på noe artig når hun sier at før ble en omtalt som et offer – mens nå er en plutselig blitt en snylter! Mens en nå bare går der og vasker og steller som før liksom. Og dette siste har vel noe med at alle blir så vant til at alt av verdi skal måles i kroner og øre, så en tro at de som steller hjemme mener at de skal ha betalt!? (Og det er vel noe av det du lurer på Casa Kaos – ?) men det er jo ikke slik at respekt og anerkjennelse må (eller overhodet bør!) måles i penger. Folk mener jo alt mulig, men for de aller aller fleste som velger bort deler av den betalte jobben sin, så er det med klar bevissthet om at dette koster en del for en selv – OG helt uten forventning om at dette på noen måte skal kompenseres. Det koster privatøkonomisk, i forbruk, i feriemuligheter, i karrieremuligheter, pensjonspoeng osv – og det vet folk. Men å velge denne kostnaden bevisst fordi en mener at en gjør noe annet som er viktig eller nødvendig – i eget konkrete liv – på andre skalaer enn kroner-og-ører-skalaen – (fordi det faktisk også finnes andre verdier) det gjør det ganske merkelig å bli betegnet som snylter.
LikerLikt av 1 person
Samtidig som det er viktig å være klar over at ikke alt i livet er et valg. Forkleaksjonen er også en mislykkethetsaksjon. Den er en synliggjøring at jeg ikke klarte å leve opp til et kvinneideal som er blitt farlig snevert. Vi mæ være forsiktige så vi ikke ender med å tenke at alt er valg. For valg innebærer også et ansvar. Og det kan være tungt å bære. For tungt, mange ganger.
LikerLiker
Jeg er litt skeptisk til det du skriver om valg, for alle er begrenset på forskjellige måter, og selv der vi kanskje føler at vi ikke kunne gjort annet, og der ingen av alternativene er det alternativet vi aller helst skulle valgt i en perfekt verden, velger vi noe likevel. Og i den grad noen som helst kan velge fritt, og i den grad valg medfører ansvar, har vi alle ansvar for valgene vi tar, men det er ingen som sier at det skal være lett.
Det med forkleaksjonen som mislykkethetsaksjon, forstår jeg veldig godt. Jeg mener, du har fire barn, jeg har ingen og klarer likevel ikke kombinasjonen av hjem og full jobb ute i verden. Først er jeg bare ulykkelig, men over tid blir jeg syk. I deltidsdebatten er det jo nettopp alltid snakk om småbarnsforeldre, og klart stikker det i meg med tanke på at jeg ikke engang har den «unnskyldningen». Det er riktignok ikke arbeidsmengden som skaper problemer for meg, men i hovedsak fragmenteringen av livet – og verdens støynivåer! Håpet nå er at jeg finner en jobb jeg kan identifisere meg med i så stor grad at fragmenteringen forsvinner, og hvor jeg da kan bidra og fungere over tid. (I mellomtiden er jeg arbeidsledig og gjør mitt hjemme og har aldri hatt det bedre enn akkurat nå.) Jeg har ikke kontroll over mine forutsetninger og begrensninger, men jeg mener jeg har ansvar for hvordan jeg lever med dem. Ved å ta eierskap over valgene mine, selv der det innebærer å innrømme at jeg ved anledninger har valgt feil, ivaretar jeg min egen verdighet som tenkende og handlende menneske. Jeg tror ikke man kan ha det ene uten det andre.
Jeg skrudde forresten på GMN for å se deg og synes du svarte godt for deg!
LikerLiker
Hei Heidi!
Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Jeg mener at omsorgsarbeid ikke bør være kjernen i denne samfunnskritikken, men heller spriket mellom menneskers faktiske tilgjengelige energi og kravet om utført arbeid fra samfunnet.
LikerLiker
Valg kan både gjøres frivillig og ut fra nødvendighet. Om familien har ei veldig god inntekt, kan den ene velge å være hjemme med barna, men er det helsemessige utfordringer (hos barn, en selv eller begge) så blir valget en nødvendighet og det ene alternativet veies opp mot andre.
Om man velger å ha barna hjemme i srtedenfor i barnehage sparer man samfunnet for minst 10000 per måned. (Foreldrebetalingen utgjør nemlig kun en liten delav den reelle kostnaden ved å drive barnehagen. Barnehagesatsene dekker ikke lønna til de ansatte en gang!)
LikerLiker
Underveis: Se kommentaren min til Ellen over her.
LikerLiker
Hei – jeg er helt helt helt med på det med at vi har rammebetingelser alle sammen som gjør at ikke alle valg er mulige. Selvfølgelig. Og det er veldig VELDIG bra at dette også settes ord på – og at en tør å bruke ord som mislykkethet (samtidig som vi også må kunne prøve å påvirke normalitetsbegrepene – slik at også definisjonen «mislykkethet» ikke blir resultatet for så mange, men heller at vi ser at det er normalt å ikke gjøre alt, at det er normalt å leve på forskjellige måter!)
Kommentaren min var igrunnen lang nok allerede – så jeg gikk ikke inn på det med begrensningene. Men jeg vil også fortsatt snakke om valg – fordi det er en måte å styrke oss selv på når vi velger gode løsninger innenfor de rammebetingelsene vi har i våre liv, som foreksempel handler om omsorgsoppgaver, sykdom, andre begrensninger som vi ikke har valgt og utformet selv.
Jeg har mine begrensninger og rammebetingelser. Innenfor disse prøver jeg å gjøre gode valg. Noen av de valgene strider mot det samfunnet tilsynelatende forventer. Jeg kjemper også med mislykkethetsstempelet. Men ved å understreke at jeg prøver å gjøre gode helhetlige valg innenfor rammebetingelsene, så prøver jeg også å føle meg mindre mislykka. Det er ingen god løsning å gå rundt og være mislykka – jeg vil heller jobbe for å utvide normalitetsoppfatningene. Det synes jeg Ellen bidrar godt med.
LikerLiker
Men det er viktig å understreke at vi har fått et kvinneideal som mange ikke klarer å leve opp til. Når fire vellykka middelklassedamer sitter og preiker feminisme på GMN (seinere i sendinga med Kaluza i spissen) og ikke klarer å se at de sjøl representerer et ideal som andre folk ikke klarer å leve opp til – da blir jeg kvalm. De snakker ut fra sin egen priviligerte posisjon og bruker sin oppskrift på livet til å tre ned over hue på andre. Hele velferdssystemet er lagt opp etter sånne kvinner – altså etter dem som trenger det minst.
Nettopp på bakgrunn av dette kjører jeg ut mot valgfrihetsillusjonen og velferdssystemet som en naturlov. Jeg ER mislykka ut fra dagens norske middelklasseideal. Men jeg mistenker at mange blir provosert av forkleaksjonen fordi jeg midt i det hele fremstår som om jeg er fornøyd med livet mitt som det er.
LikerLiker
Det er nettopp det jeg heier på – at du kritiserer et ideal som folk ikke kan leve opp til. Men med den kritikken så kan vi jo også dekonstruere og nyansere idealet – og ikke være så mislykka allikevel. Som sagt – jeg synes du er modig og setter fokus på noe viktig.
LikerLiker
Har prøvd å kommentere på ditt siste blogginnlegg. Får ingen kommentarer gjennom…
LikerLiker
Jeg rakk ikke å lese alle kommentarene her, men jeg vil bare si at jeg er glad du er skeptisk til betalt omsorgsarbeid. Det er sikkert mange hjemmeværende mødre og fedre som er helt fantastiske foreldre, men du finner dessverre også eksempler på det motsatte. Her blir betalt omsorgsarbeid et problem for meg. Hvis man kunne garantere at alle som er hjemme med barn gjør det bra, er det ingen sak. Den garantien har vi ikke og derfor er jeg i mot.
LikerLiker
Som hjemmearbeidende selv, likte jeg dette innlegget godt! Du har mange gode poenger som få tørr å flagge. Jeg opplever også at både kvinnerollen og feministrollen er blitt snever. Det blir som du sa det så godt:
«Det er ikke bra dersom kvinnerollen bare er blitt endret, men fortsatt er like trang.»
Og det er nettopp slik jeg opplever det også. Faktisk skrev jeg rundt dette tema for eksakt et år siden:
http://www.smuleskogen.com/blogg/2013_03_07.htm
Men det ser ut til at det er like aktuelt i år også! For selv om man prøver å være super kvinne er det bare så mye en klarer på for og få hverdagen til å gå rundt. For det er faktisk ikke en realitet at alle har forutsetningene eller ønske om for den saks skyld, om å ha alt. Selv opplevde jeg at alt jeg skulle prestere med karrierer, barn, hus, og helse, rett og slett ikke gikk opp. Da må man ta noen valg, selv om det innebærer å gi avkall på noe annet. Så selv om jeg ikke drømte om å være vaktmester/kokk/husmor da jeg var ung, er det denne stillingsannonsen som er limet som holder det hele sammen i vår familie.
Jeg tror absolutt vi trenger en forkleaksjon, så hjemmearbeid også kan bli verdsatt som arbeid og ikke sett på som latskap eller snylting. Samfunnet trenger faktisk at noen er villige til å være limet! Stå på!
LikerLiker
Nettopp! Noen av oss må være limet. Men lim er usynlig. Forkleaksjonen er et forsøk på å endre på dette!
Dessuten er jeg lei av at kvinner må krysse kjønnsgrensene for å være gode nok.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Gjesteblogg: Forkleaksjonen – en hyllest til det ubetalte omsorgsarbeidet! | Forkle-feministen
Og nå ser jeg at jeg har likt mitt eget innlegg her – haha! Ikke det at jeg ikke er fornøyd altså, men det var et feiltrykk! 🙂
LikerLiker
Delt på både twitter og FB, flott at du står opp for alle de som gjør hjemmejobben også 😀 Forkle er strøket, jeg er klar!
LikerLiker
Jeg gleder meg!
LikerLiker
Jeg klapper høyt og entusiastisk for meg selv her jeg sitter en søndagsmorgen i halvmørke. Du setter fingeren på noe veldig viktig! Det er på tide vi blir anerkjent for alt vi gjør på fritiden som absolutt er en heltidsjobb. Jeg liker å ta vare på barn, hus, hjem og alt som det fører med seg, men jeg føler ikke at det er spesielt akseptert, og vertfall ikke spesielt betalt. Jeg skulle ønske at vi som har disse ønskene også ble mer verdsatt. Jeg skulle ønske vi kunne fått en økonomisk mulighet til å gjøre det på heltid, at vi kunne jobbet for å få ned forbruket ved å skape muligheter hjemme, og jeg tror samfunnet og barna i samfunnet vårt trenger det. Jeg syns vi er i en evig runddans, vi må jobbe for å tjene penger, for å forsørge oss og handle inn det vi trenger, når vi må jobbe så mye som vi gjør har vi ikke tid til å skape det vi trenger for å presse forbruket ned og kunne være mer hjemme, det er en vanskelig sirkel å komme ut av. Jeg har prøvd å kombinere mine verdier med det økonomiske og det byr på noen utfordringer, Jeg er nok en tilhenger av både omsorgslønn og pensjonspenger for å kunne leve en viss livsstil – uten å bli kalt for snylter.
LikerLiker
Glimrende initiativ! Savner deg på Twitter. Holdt min appell på kommunens Rådhus i anledning Kvinnedagen i går og teller ned 364 dager til neste Kvinnedag. Heier på deg og aksjonen – selv om jeg i dag er i fulltidsarbeid var husmoråret det beste i mitt liv!
LikerLiker