Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Raushet my ass!

Når man står litt utenfor det etablerte, og observerer disse damene som gjør seg selv populære fordi de spiller på lag med de rette personene –  ja da er det lett å stille spørsmål ved om jeg representerer selveste Janteloven. Unner jeg ikke andre suksess?

Hvem vil vel ha på seg noe sånt?

For noen uker siden leste jeg

Er du en brikke i nettverksbyggingens puslespill?

på bloggen Livsfokus og tenkte ja, det er sånn det er!

 

Nettopp fordi jeg ikke er av dem som får bloggeverdensherredømme på rekordkort tid, ser jeg kanskje andre sider ved bloggingen enn dem som lever midt i smørøyet. Du vet dem som har et digert nettverk, som allerede har et navn fordi de allerede er noen – som allerede er elsket av media. Også næringslivskvinner, gründere og andre kommunikasjonsbyrå-avhengige mennesker bruker de samme teknikkene for å fange deg. Der andre ser raushet, ser jeg en kalkulert og kynisk smilefjes-opphausing av «de rette» menneskene – det handler om hvordan man fremstår, hele tiden.

Sinnsyk peen!

Jeg blir litt kvalm av denne demonstreringen av vennskap, av åpenbar smisk, av all falskheten som bare går ut på å hale i land klikk, fremheve seg selv og tvinge seg inn i et miljø en beundrer. Den blir synlig når folk stadig lenker til hverandre i rosende ordelag, uten grunn, bare fjortis-førtis-utgaven av ååå, du er så sinnsykt peen (forkledd som «dyktig» og andre mer voksne ord). Jeg ser den særlig på Twitter blant damer som klatrer i sosial-status og aldri kan få nok av seg selv. Det er dette jeg ser –  ikke at de brenner for budskapet og nødvendigvis må bruke seg selv for å få det frem.

Enda verre: Kalkulert sårbarhet og innhenting av andres «skjebne» fordi den fremmer egen virksomhet! Det er rått.

- jeg er ikke sint, bare engasjert, men hvis du har glede av å kalle meg sint; vær så god! -

– jeg er ikke sint, bare engasjert, men hvis du har glede av å kalle meg sint; vær så god! –

Vil du se klouten min?

Selv har jeg sluttet å følge folk på blogg, Facebook og Twitter som jeg opplever som hyggelige så lenge de kan få noe igjen for hyggeligheten sin; folk som bare svarer meg dersom det kan fremme dem selv, dersom det kan få dem til å fremstå i et godt lys.

Jeg mener, når du føler at du snakker med et kommunikasjonsbyrå og at folk har sjekket klout-en din (Twitter -begrep for hvor populær du og dine ytringer er)  før de later som de bryr seg: hvor geniun er egentlig samhandlingen og ærligheten da? Jeg vedder på at det fins en formel for hvor ofte de gir disse små innblikkene i livet sitt, sånn at det blir passelig dosert!

Den nye lederkvinnen og henne som aldri blir det

Nå tenker du kanskje det var da fælt til grettenhet! eller jøsses, snakk om misunnelse!, og jeg har faktisk gått noen runder med meg selv for å finne ut hva som er hva.

Det er viktig å ikke anklage folk for å være kynikere hvis kritikken av andre egentlig handler om ens egne følelser (og en kanskje innehar et snev av mindreverdighetskomplekser). Da er det ikke den andre som er problemet, for å si det sånn.. Og kanskje nettopp fordi jeg har gått noen runder med meg selv (ja, kretset rundt egen akse, altså), så falt denne artikkelen fra Aftenposten i god jord hos meg:

Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen. 

(teksten er lenket)

Artikkelen viser hvordan dele-positivitetstyranniet brukes bevisst og målrettet for å fremme seg selv. Det handler ikke om å fremme andre, med mindre man får noe igjen for det selv, med mindre den som deler blir oppfattet som – raus! For det lønner seg å være raus  – økonomisk sett. Men;   er det bedre å bli utnyttet når det følger med et smil?

Skryt av andre og deg selv

Jeg har ikke noe imot at folk skryter av seg selv (altså: vær ærlig med deg selv på godt og vondt) eller av andre, men mener du det egentlig det du sier om andre? Eller gjøres det fordi det kan føre til noe du ønsker deg?

Hvis du ikke mener det, og later som du føler noe annet enn du gjør: Hva er vitsen da? Da er det bare et spill, en falsk maske.

Regisserte liv?

Selv er jeg nok der at jeg er mer opptatt av folk som ikke mestrer alt mulig (men som ikke er kalkulert sårbare..), som har et budskap å komme med og som vil bidra med noe for andre. Jeg vil heller heie på noen som har det vanskelig i livet enn på dem som har en lang sti av offentlige seire bak seg, som allerede klarer seg godt på egenhånd. De er som regel ikke så interessante. Livene deres er altfor velregisserte.

Tillit i relasjoner

Jeg vil at folk skal stole på at jeg mener det jeg sier (ja, det utfordrer noen ganger!) og det betyr mer for min egen verdighets skyld å stå for det jeg gjør, enn å bli populær og positivt omtalt overalt. En saklig og direkte tilbakemelding gir trygghet, også når den er negativ. Jeg stoler mer på folk som tåler kritikk og som våger gi kritikk, enn dem som sklir unna i frykt for litt motstand og et par misforståelser (ja, jeg vet det gjør vondt i blant).

De beste relasjonene, og de vennene jeg setter høyest, er nettopp dem som er tydelige og åpne, ikke fordi de tjener på det, men fordi det ligger naturlig for dem. Og de er trygge nok til å ikke bli likt av alle hele tiden. Jeg vet hvor jeg har dem. Sosiale medier er litt som vennskap, og jeg tror det er lett å la seg lure til å tro at folk er mer ekte en mange av dem er.

Favorittkvinner

Jeg tror jeg har fått en ny favorittkvinne, en dame jeg oppfatter som ærlig og tøff; Benja Stig Fagerland. Hun sier:

Jeg vil ikke «like» eller heie bare for å gjøre det. Jeg vil være hun bannende dansken som sitter i sofaen med en Tuborg og gir tommelen opp til mangfoldet og den mangfoldige kvinne og kvinnestemme. Jeg sier ja til relevant, fortjent og ærlig fremsnakking og nei til ukritisk og blind skryt og like-kultur. Det siste er ingen tjent med. Jeg synes ofte at fremsnakkingsbegrepet brukes til å dempe viktig og nødvendig debatt.

– Aftenposten (lenke i forrige grått sitatfelt)

Eller Heidi Nordby Lunde:

.. en kvinne kan fort bli en kvinne verst dersom vi kun klapper hverandre på ryggen, og ikke også gir konstruktiv kritikk. Faktisk viser det seg at det er forskjell på hvordan kvinner og menn får tilbakemeldinger. Kvinner får generell positiv tilbakemelding, mens menn gjerne får kritikk som på sikt gjør dem bedre.

– Aftenposten (lenke over)

Sur – helt på ekte!

For; er det ikke bedre at folk fremstår som sure hvis de er sure istedenfor å være påtatte hæppy og superpositive, for ærlig talt: hvem er det hele tiden? Ingen jeg kjenner.

Og er det ikke litt dumt om vi må gjemme oss vekk hver gang vi har en dårlig dag eller vil utfordre det bestående? Skal vi ‘like’ (facebook-uttrykk) i hytt og pine til ingen vet hva vi egentlig mener, fordi vi er som katter som skvetter på hjørnene? Eller skal vi ‘like’ når vi faktisk gjør det?

Hvor mye koster en positiv omtale av de mest fulgte tvitrerne, tro?

Og hvorfor er kritikk blitt er ukvemsord?

Hvordan kan vi vokse dersom vi bare skal rose hverandre?

Nei, vet du hva, jeg vil heller få kritikk og vokse på den enn å late som om jeg er superpositiv når jeg ikke er det! Så får det koste det det gjør.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

61 comments on “Raushet my ass!

  1. Morten Besshø
    15. mars 2014

    Jeg er så enig med det du skriver, jobber litt med en lignende tekst selv basert på all denne falske forherligelsen – for den er jo falsk men vi liker ikke innrømme det.

    Lik

    • Lammelåret
      15. mars 2014

      Hvis rosen rammer én person, hvorfor sendes den ikke privat da? Nei, fordi man vil vise verden hvem som hører sammen og hvem som ikke gjør det. Jeg kaller det et ekskluderende fellesskap.

      Lik

  2. Heidi
    15. mars 2014

    Jeg har ikke fulgt akkurat denne saken så godt, og vet ikke om jeg mener så mye om det, men de avsluttende kommentarene dine er jeg helt enig i.

    Lik

    • Lammelåret
      15. mars 2014

      Saken bobler på Twitter og det skrives på Aftenposten og VG, blir nok en del skriverier om dette i tiden fremover.

      Jeg har reagert på det lenge, så det er litt deilig at det er gjort et journalistisk arbeide rundt dette.

      Lik

      • Heidi
        16. mars 2014

        Jeg var på Twitter for noen år tilbake, men slettet profilen etterhvert. Det var så mye fjas og tull, og det som kunne blitt interessant, gjorde formatet at ble kort og overfladisk. Ikke alltid, men ofte nok til at jeg ikke så det som verdt å bruke tid på.

        Lå og tenkte på innlegget ditt etter jeg hadde lagt meg. Har du lest ‘Smile or Die?’. Det er en kritikk av spesielt det amerikanske samfunnets forventning om positivitet, hvor kritikk avfeies ikke på grunn av hvor godt den er begrunnet, men fordi den er negativ. Forfatteren generaliserer mye, og hennes analyse av hvordan finanskrisen oppstod, er mangelfull, men jeg kjente likevel igjen tendensene. Tenker også på Janteloven – hvordan kritikk kjapt og kontant kan avvises bare ved å vise til Janteloven, selv om kritikken er aldri så godt begrunnet. Her spiller og post-moderniteten og pluralismen (som ideologi) inn, hvor alt skal være like godt og bra. Så later vi som om vi ønsker velkommen kritikk, og heier frem kritikk av det fjerne, det vi ikke identifiserer oss med – negativitet, Jantelov, hva nå enn folk driver med langt borte -, mens her hjemme kan det koste dyrt å tale den sannheten man ser. Så er Norge fritt nok til at sanksjonene først og fremst er sosiale, men det kan svi det også.

        Lik

        • Lammelåret
          16. mars 2014

          .. og for ikke å snakke om misunnelseskortet som dras opp istedenfor å imøtekomme kritikken. Det går så absolutt an å kjenne på misunnelse og samtidig være i stand til å kritisere. Og hva vil de egentlig med å avvise kritikeren som misunnelig? Hersketeknikk? Mangel på argumenter?

          Jeg har ikke lest boka, men den høres interessant ut.

          Lik

          • Heidi
            16. mars 2014

            Viktig poeng! Spørsmålet må jo være om argumentene holder eller ikke, ikke hva den som fremmer dem føler. Slike betraktninger kan være aktuelle i bredere kommentarer, men som bekyldninger av motdebattanter blir det annerledes. Om det alltid er hersketeknikk, er ikke godt å si, men det blir uansett en avsporing.

            Om det ikke er aktuelt å lese boken, gir denne videoen et greit overblikk: http://www.youtube.com/watch?v=XASQo5uEsjc

            Lik

  3. lillelabyrint
    15. mars 2014

    Her er vi nok mer enige, du!

    Raushet for meg er å ikke forvente noe tilbake. Mye av det jeg ser i sosiale medier nå er mye mer en sånn der «jeg løfter deg litt frem, så løfter du meg litt senere…»

    Jeg liker raushetskonseptet egentlig. Jeg liker tanken på å tørre vise sårbarhet og det å tørre gjøre feil og lære av de. Men ukritisk «løfte deg så løfter du meg-greie» får jeg ikke helt taket på. Diskusjon er bra!

    Lik

    • Lammelåret
      15. mars 2014

      Det er mange sider av dette, lillelabyrint. Ordene mine er litt vanskelig å få tak i nå, men jeg valgte å publisere denne teksten, så får det heller bli misforståelser ut av den. Det tåler jeg.

      Jeg tror mange kvinner forveksler uenighet med uvennskap. Å skille person og sak blir vanskelig hvis meningene er tett knyttet til hvem man er. Da blir det vanskelig å kritisere og motta kritikk. Den konstruktive delen overses.

      Når ‘raushet’ blir kommersialisert, da blir jeg skeptisk. Det er ikke bra. Som begrep i seg selv, synes jeg det er flott at det løftes opp i folks bevissthet igjen.

      Lik

      • lillelabyrint
        15. mars 2014

        Altså, jeg heier veldig på heiing, for all del, og det finnes mange å heie på. De som tør, de som strever, de som har det vanskelig og de som også lykkes. Men jeg vil føle det, og jeg vil føle det er ekte!

        Lik

        • Lammelåret
          15. mars 2014

          Og det er jeg helt enig i!

          Det gir virkelig mening å heie på dem som har bra ting å komme med og som ikke har et svært liker-nettverk rundt seg. Det er meningsfullt å få lov til å hjelpe folk frem og vise andre bloggere som er bra, men som få har oppdaget. Å få bidra i andres prosess er stort.

          Men: det må komme innenfra!

          Likt av 1 person

          • lillelabyrint
            15. mars 2014

            Men, det er også de som har et stort nettverk som har bra ting å komme med også. Men noen ganger virker fremsnakkingen litt som om den er for fremsnakkingens skyld. Da trekker jeg meg unna.

            Likt av 1 person

  4. underveis
    15. mars 2014

    Interessant! Dette har vi snakket mye om her i huset de siste dagene også – og mye i tilknytning til dagens Aftenpostenoppslag. Jeg vil gjerne være høflig og si pene ting til folk, men også si fra når jeg er uenig. Og jeg ANER ikke hvordan man sier alle disse «fineste du»-tingene hele tida, det får jeg ikke til (og vil vel heller ikke). Men smilefjes bruker jeg, hvis jeg smiler.
    Så er det et par ting til – det ene er individfokuset, som tar helt av. «Du kan klare alt hvis du tror på deg selv»-greia. Ja, det er positivt og fint det – når det virker. Men vi må også se på strukturer og systemer og kulturer som hindrer individer.
    Og det andre er at det er så lett å klappe hverandre på skuldra på toppen – at «vi greide det, vi, tross all motgangen» – så fint og flott. Og så ser en ikke helt at ikke alle kommer gjennom motgangen like pent (og det er ikke bare fordi de ikke «tror nok» eller noe slikt) – og det er slett ikke alle som skal til «topps» (hvor nå det er!) heller.
    Ble kanskje litt rotete – men mye som henger sammen her. Du er modig som utfordrer 🙂 (haha, smilefjes, så positiv og støttende jeg er – jo, er jo det!)

    Likt av 1 person

    • Lammelåret
      15. mars 2014

      Vi lever i et viljesstyrt samfunn, og det er er fint og flott. Jeg synes det er et positivt budskap, at jeg selv kan gjøre noe og ikke er underlagt et system og andre menneskers påfunn, samvittighet og makt. Jeg kan få til mye. Likevel, det fins en del grenser der ute og i enkeltindivider, som gjør at man kan komme langt, men ikke ubegrenset langt. Og da betyr systemet mye og hvordan viljens makt og begrensning blir forstått. Det er ikke et rettferdig system som sørger for at alle som jobber minst 10 timer i uken får minst ett intervju i uken. Det er veldig mye annet som betyr mye, og som styrer hvor stor påvirkningsmulighet man får tilgang på. Det skulle jeg ønske det var åpenhet om.

      Mange av dem som er mye omtalt og mediaeksponert tror at de oppnår det de gjør fordi de er så flinke og fordi de er ekte, rause og genuine, men det stemmer ikke. Det er fordi de har en status som er ettertraktet. Når de blir intervjuet, så vet intervjueren at artikkelen blir solgt/klikket på.

      Om det var nok å jobbe for en sak, ville mediebildet sett veldig annerledes ut.

      Jeg er ikke redd for å utfordre, men jeg er redd for at de kognitive problemene hindrer meg fra å delta når jeg får muligheten til det (jeg er heldig som fungerer litt i kveld). Å utfordre ligger ganske naturlig i meg, hehe..

      Takk for at du ville dele dine tanker her!

      Lik

  5. EventyrElin
    15. mars 2014

    Jeg har ikke fått med meg denne debatten, så det aner meg at jeg burde lest meg litt opp før jeg kommenterer. Jeg kommer garantert til å følge kommentarene videre, og jeg vil bare si at jeg syns du er så modig som gjør dette, gang på gang, bruker din egen stemme og langer ut så det treffer både meg og mange andre. For det bør treffe, og det er fint at vi kan reflektere.

    Selv er jeg ei av de som helt naturlig smiler og klapper på skulderen og forteller folk åpent og ærlig (og noen ganger helt privat) at jeg syns de er bra, at de har gjort noe bra. Både med smil og blunk og ved å trykke på like-knapper. Jeg forstår at det fort kan oppfattes som falskt, men jeg syns ikke man skal la vær heller, bare fordi andre kan oppfatte det feil. Tror ikke jeg er god på noe nettverksgreier. Det har i grunn ikke falt meg inn en gang. Tror ikke jeg er redd for konflikter heller, for å si fra og være litt skarp i kantene om jeg føler at det har noe for seg. Men det skal gjerne være verdt det, fordi det bidrar til at jeg føler at jeg ivaretar min egen integritet. Eller noe. Jeg syns det er vanskelig å formulere meg her, merker jeg.

    Og den argumentasjonen angående misunnelse likte jeg. Det kan jeg kjenne på, jeg også, og da må jeg «gå rundt min egen akse» for å finne ut av hva det egentlig handler om. Er jeg misunnelig, eller bare liker jeg ikke?

    Denne kommentaren burde vært mindre egosentrert, og løftet opp til et bredere perspektiv. Men jeg har ikke oversikten. Jeg vil bare si at jeg syns du er bra, og dette er definitivt noe jeg skal lese meg opp på. Tommel opp fra meg (ha ha)… 🙂

    Likt av 1 person

    • Lammelåret
      15. mars 2014

      Jeg liker kommentaren din, Elin, det blir liksom så ekte(!) når du surrer litt. Jeg forstår utmerket godt hva du mener, kanskje fordi jeg er litt surrete selv. Jeg føler at det er mest flaks at jeg kom i mål med dette innlegget. Hodet er ikke så samarbeidsvillig som jeg ønsker meg, men så synes jeg det er bedre å satse på at ting blir forstått enn å gjemme seg vekk i skam og flauhet over å ikke være på sitt beste. Det er vel noe med godt-nok-grensen?

      Ikke nødvendig med svære samfunnsanalyser!

      Folk har godt av å bli utfordret, oss selv inkludert. Noen ganger må det gjøre litt vondt før vi lærer og får større innsikt.

      Lik

  6. Ellen Hageman
    15. mars 2014

    Kjenner jeg er litt for ny i gamet til å mene så mye. Men smisk er jeg allergisk overfor. Får helt pænikk. Da vil jeg faktisk heller ha tyn. Men mest av alt vil jeg ha ærlige tilbakemeldinger (og det får jeg mye av!). Og twitter anser jeg som en ubehagelig nødvendighet. Som jeg skal forville meg inn i etterhvert.

    Da jeg begynte å skrive i høst (på verdidebatt), var det etter å ha sagt to ting til meg selv: At det jeg skriver ikke trenger å være perfekt, men at det ALLTID skal være ærlig. Dessuten skal jeg skrive om det jeg vil, når jeg vil. Ikke være taktisk. Og jeg begynte ikke å blogge før jeg visste at jeg dreit i statistikken.

    Faktisk er det helt genialt å ha vært prest når man møter på problemstillinger som det her. Den nærheten man får til livet gjennom den jobben, skjærer bort alt overflødig. Det er mennesker som dør. Ikke cv’er.

    Lik

    • Lammelåret
      15. mars 2014

      Konstruktiv kritikk bekrefter meg som en likeverdig person. Det er et ideal jeg forsøker å etterleve. Ærligheten starter innenfra, så må jeg heller vurdere om den trenger å komme ut og på hvilken måte. Tompreik og skryt av ingenting, er greit nok i vanlige innlegg og i samtaler, men i debattinnlegg gir de ingen utvikling i samtalen.

      Jeg er litt redd for å skrive dette, for jeg vil ikke at folk skal bygge terskler for å kommentere her inne. Det er ikke nødvendig å være veldig gjennomtenkt eller dyp for å kommentere.

      Å ha møtt livets mer alvorlige sider, kan være en fin motvekt til sos.med, enig i det!

      Lik

  7. the SAGA by Steinsdotter
    15. mars 2014

    wow, et meget interessant innlegg fra deg idag (jupp, skryt og klapp på skulderen og jeg mener det). Jeg har heller ikke fått med meg denne debatten, så må klikke meg rundt og titte litt, for dette vil jeg lese mer om.

    Jeg er alltid dønn ærlig. Og er jeg sinna vet alle at jeg er det (vel, de i hørende nærvær i alle fall) hehe… Jeg liker når jeg liker (på face), det hender også jeg ikke liker når jeg til og med liker (om du forstår). Nettverksbygging suger jeg på, generelt. Jeg blir mer og mer sjenert med årene, men ikke mindre ærlig.

    Nei, jeg må sette meg litt mer inn i saken merker jeg. For jeg vet ikke om du snakker generelt, eller om bloggland, bare de store som holder samme? de små som prøver smiske med de store for å være med i gjengen? ros/ris/smisk?

    Men spennende er det i alle fall, og jeg sier som Elin, jeg vil følge kommentarfeltet videre.

    Jeg likte også resten av kommentaren til Elin veldig godt btw.
    (Æsj, mere smisk)

    Lik

    • the SAGA by Steinsdotter
      15. mars 2014

      Og klout??? Har jeg ikke hørt om en gang. Og kan den sjekkes?
      Så seriøst?

      Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      Du finner mange artikler og innspill på Aftenposten.

      Den offentlige skryten som virker påtatt og spekulativ finner jeg mest på Twitter, så hva man oppfatter henger selvsagt sammen med hvem man følger (og andre ting). Mange av de åpenbare nettverksbyggerne har også blogg og bruker alle kanaler.

      Dette må ikke misforstås som at det ikke er lov å stikke seg frem eller at det er galt å snakke med mennesker som har innflytelse, for det er ikke det jeg sier. Jeg opplever at den påståtte ekt-heten er fraværende og kun en påstand, et middel for å oppnå noe annet. Det er kynisk og utnyttelse av andre, spør du meg. På den annen side er mange av dem som har stort nettverk også utnyttere, som spiller det samme spillet.

      Det bekymringsverdige er at kritikken uteblir og bare kosen står igjen. Skal det være en negativ ting å kritisere? For å kritisere, må man kanskje enten 1) ikke ha noe å tape eller 2) være i en posisjon der man får betalt for å være kritisk eller 3) ønske å ødelegge for samfunnskoserne ?

      Dessuten: Å kritisere kan bli sett på som sosialt uakseptabelt. Det blir som å tvile på andres suksess eller dyktighet – man gjør ikke sånt. Iallfall ikke uten å bli sett på som inkompetent og misunnelig. Som at man forsyner seg ikke med bryllupskake og utbryter: «Den var vond!»

      Lik

      • the SAGA by Steinsdotter
        16. mars 2014

        Jeg leste aftenposten linken du delte etter at jeg kommenterte.

        Twitter er jo ikke min greie. Så jeg får nok ikke med meg mye av det du nevner. Men jeg ser jo en del tomt skryt rundt om på blogger og på facebook. Og det hender jeg gjør det selv, eller. Det hender jeg komplimenterer, uten at det jeg roser nødvendigvis har så mye dybde. Men jeg prøver generelt å legge igjen mer enn bare «Åh så fint».

        Facebook føler jeg også har dødd mer ut. Jeg har bare privat profil, og venner jeg kjenner. Men jeg begynner å få sansen for google +. Det at man kan være med i forskjellige grupper utfra interesser. Snakke, dele – til og med kritisere…

        Flere av gruppene jeg er med i handler selvfølgelig om foto. Og der er vi meget åpne for kritikk. Hva er dårlig? Hva er bra? Og hva kan man gjøre for å bli bedre? osv. Det er en stor del av samtalene og noe som trengs for å lære og utvikle seg.

        (Ps. Slett innlegget under er du snill, la inn kommentar på helt feil sted)

        Lik

  8. ellens oase
    16. mars 2014

    Jeg har ikke tenkt på dette. Og dveler egentlig ikke ved smisk, selv om det har hendt at jeg har observert det. Jeg kan ikke se for meg noen jeg tenker at er falske egentlig heller. For meg da.

    Lik

  9. Pia
    16. mars 2014

    Jeg er også skeptisk til for mye ros, og tenker ofte at det er smisk. Jeg blir oppriktig flau hvis det blir for mange sånne «Åh, du er herlig!»-kommentarer på bloggen min – hvordan kan de vite om jeg er herlig eller ei? Noen ganger tenker jeg at all denne framsnakkinga gjøres fordi man vil hevde seg sjøl, ikke å få fram den personen man snakker om (Se så raus og flott JEG er fordi jeg er så positiv og grei mot andre)
    Men så ser jeg jo også at noen er genuint rause og greie, da. Jeg tror ikke det er et spill.

    Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      .. det blir en følg-strømmen-form for ros, som gjøres bare for å være en del av gjengen. Noe av det samme kan man observere når det gjelder dødsfall og sorg, mange som slenger seg på med ord om noen man knapt nok har kjent. Det er ganske sprøtt når man gjenkjenner mekanismene.

      Lik

  10. Drømmelykke
    16. mars 2014

    Nok en gang et innlegg fra deg som sender meg rett i tenkeboksen. Jeg er jo så enig med deg i det du sier, men så lurer jeg jo på om det ikke av og til går i den fellen selv… Jeg prøver alltid å være ærlig og er det noe jeg ikke liker så gidder jeg ikke trykke liker bare for og gjøre det. Om jeg syns ting er vanskelig eller uenig i er jeg nok flink til å bare hoppe forbi. Der bør jeg nok skjerpe meg. Både på min egen blogg og hos andre! God søndag! 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      Jeg tenker at det er naturlig at vi mennesker oppsøker de populære, vi er tross alt flokkdyr sosialt sett. Klart man blir nysgjerrig på hva som gjør noen populære og hvorfor noen har suksess og derfor vil være sammen med dem. Det er likevel langt fra det til å gi oppmerksomhet BARE for å få noe tilbake selv. Noen ganger grenser det til spam.

      Lik

  11. Nann Karin
    16. mars 2014

    Jeg tenker at noen personer faktisk er rause og ser verden lite kritisk, og de lever godt med der. De må få lov til å være som de er, men samtidig så er jeg enig i at det finnes «statusfølgerer» der ute. Om motivet er at de skal oppnå egen status gjennom dette, og om de ikke på noen måte er kritiske, – det vet jeg ikke. Og noen er ekstremt gode på å skille sak og person og dermed klarer de å komme med tilbakemeldinger på godt og vondt uten at man føler seg kritisert eller angrepet. Jeg tenker at det finnes hele spekteret der ute, men jeg er ikke på Twitter blant annet og får ikke fulgt med der.

    Uten å smiske: aktuelt innlegg!

    Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      Absolutt, mange er rause i ordets rette betydning. Jeg er skeptisk til kalkulert raushet, altså den som har et bestemt formål.

      Lik

  12. Siri
    16. mars 2014

    Jeg ble stemplet om antifeminist (etterfulgt av fysj og pføy) av en nær relasjon.
    Jeg nektet nemlig i oppkjøring til et kommunevalg å kummulere inn kvinner FORDI de var kvinner. Mente at dyktige personer, menn eller kvinner, var viktigst.
    Det sier da også noe om forventningene noen kvinner har til andre.
    Støtter gjerne andre kvinner jeg, står ikke på det, men altså…
    Kvinner som avfeier andres innspill på den måten, kan må heller ikke ta så seriøst i en diskusjon.

    Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      Kjønn må ikke bli den nye russedressen; at man skal jubles for av ingenting, eller nærmere bestemt for noe som er en ren tilfeldighet og som er fullstendig løsrevet fra prestasjon (kjønn).

      Lik

      • Ellen Hageman
        16. mars 2014

        Det er faktisk er viktig poeng. Og det er jo ikke sånn at kvinner med makt automatisk gjør verden til et bedre sted for andre kvinner. Det finnes menn som gjør en viktig innsats også. Og siden «omsorg» er et viktig begrep i den feminismen jeg relaterer meg til, så er min erfaring at menn kan være like omsorgsfulle og støttende som kvinner.

        Lik

  13. Carina
    16. mars 2014

    Åh, jeg skjønner hvor du vil, og du setter ord på mamge av tankene jeg selv fikk av å lese artikkelen, spesielt dette med individfokuset som Underveis peker på. Men hodet mitt bader i feber om dagen, så det får bli mer denne støtteerklæringen. (Jeg heier på at du har begynt å minne om at man ikke trenger å legge igjen lange samfunnsanalyser hver gang!)

    Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      Viktig at det ikke skal være et ork å kommentere hos meg. Har lagt inn mulighet for å stjernemerke kommentarer man liker. Da kan man delta uten ord, noen ganger kjennes det best ut.

      God bedring til deg!

      Lik

  14. Anja Holt
    16. mars 2014

    Her er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal gå frem, jeg begynner i en ende og så får vi ser hvor det bærer.

    Jeg er positiv. Jeg er kvalmt positiv. Jeg er bevisst positiv. Som en motvekt for alle de jeg har rundt meg som sier at ting ikke går, at ting er fælt, at ting ikke virker og jeg vet ikke hva. Jeg har mer enn nok ting som ikke virker. Kroppen er en av de. Jeg forbedrer ikke verden ved å fortelle alt som er galt. Jeg setter derimot utrolig pris på de delene av den som funker akkurat i dag. I morgen kan det være annerledes. Jeg skryter i forsamlinger, jeg er ikke redd for å trampeklappe om det er verdt det. Jeg skryter også privat. Og de flotteste tingene jeg har gjort er det ingen andre enn jeg og mottager som vet om. Det gjør de ekstra flotte, synes jeg.

    Ris synes jeg ikke noe om i offentlig rom. Gapestokk er jeg helt i mot. Har du problemer med meg så forventer jeg at du tar det med meg. Jeg nærmer meg 40 år og opplevde å bli «unfriendet» på Facebook av ei jeg har tilbragt mye (!!!) tid med i 11 år. Som nå plutselig ikke kan snakke med meg mer. Hallo? Det blir for dumt for min del.

    Men jeg er som jeg er, noen kaller det struts, andre kaller det idioti. Men opplever faktisk ganske ofte at folk tror jeg har skjulte motiver for at jeg er blid og støttende, Merkelig og samtidig kanskje ikke når man leser det du skriver om. Merkelig for meg som er sånn, men ikke merkelig for de som opplever det motsatte.

    Lik

    • Lammelåret
      16. mars 2014

      Jeg synes det er en svær forskjell mellom det du beskriver i kommentaren din og det jeg tar opp i teksten min. Som jeg har skrevet der, så synes jeg det er en bra ting å være ærlig og skryte av seg selv og andre, men ikke dersom det gjøres for å få fordeler av det. Skjønner?

      Lik

      • Anja Elisabeth Holt
        19. mars 2014

        Det rare er jo at folk er så skeptiske til ros at de tror at alle gjør det for å fordeler? 😀 Merkelig verden.

        Lik

  15. Kristianne Ervik
    17. mars 2014

    Du – fin motstrømsartikkel igjen. Tror Eva Grinde har kopiert deg i dag – derfor kom jeg på at jeg hadde lyst til å kommentere til deg som jeg ikke fikk tid til når jeg leste den, og dermed ikke hadde fått tenkt meg om.

    Siden jeg har vært opptatt av positive avvik har jeg også utviklet en avsmak for positivitetstyranniet. Hvis du er kritisk, er du kvinne verst, hvis du ikke klarer å være positiv bør du heller holde kjeft.

    Jeg er rævva på sånn nettverksbyggingspositivitet. Jeg er så innmari dårlig disippel, og hvis jeg får det for meg at det er en sånn ting der vi må følge etter, stå bakerst i køen av rosende for å komme seg framover, da havner jeg heller i et hjørne med noen som ikke er ansett som relevant. Jeg har til og med fått beskjed om at det ikke er lurt, men hvis det jeg gjør ikke er godt nok for de svina uten at jeg smisker, da kan det være det samme.

    Jeg liker egentlig budskapet, både til Kathrine Aspaas og Anita Krohn Tråseth – og hadde skikkelig lyst til å lese boka helt til jeg skjønte at det var en sånn follower-greie. Det er jo bra at man kan være sårbar offentlig! Men av og til blir det sårbare og negative en egen valuta, men først når du har klart å komme deg over det og fått snudd det til en fordel.

    Vanskelig det der. Jeg er i tenkeboksen forsatt.

    Lik

    • Lammelåret
      17. mars 2014

      Høres veldig kjent ut det du beskriver her, Kristianne!
      Er du også sånn som ikke leser bestselgere fordi de er bestselgere og som ikke gjør det samme som «alle andre»? Sånn er jeg, og har alltid vært. Denne utkantposisjonen er både trygg og utsatt.

      Hvis en vil bli hørt, må en trekke litt mer mot midten og utfordre seg selv litt, men jeg tror nok det er viktig å ikke gå på bekostning av egen integritet. Det kan være litt vanskelig når SoMe-personligheten rår, og en selv har en No-SoMe-personlighet.

      Lik

  16. Fru Perez
    17. mars 2014

    Skulle egentlig ikke skrive noe om dette selv (og bli en av gjengen) men greide ikke motstå. Takk!

    Lik

    • Lammelåret
      17. mars 2014

      Haha.. da er du kanskje et gjengmedlem!

      Flott at innlegget ditt ble kastet ut på VG, da!

      Lik

  17. ToPlussTre
    17. mars 2014

    Heisann! Denne saken er helt fremmed for meg (som vanlig tar det tid før jeg oppdateres på norske medier nå i utlendigheten min), men intuitivt høres det gjenkjennelig ut det du skriver. Jeg håper da at folk kommenterer og diskuterer med meg fordi de lar seg engasjere (positivt eller negativt), og ikke for å få noe i retur. Enten det er i «real life» eller på bloggen 🙂 Har du tilfeldigvis en link til en artikkel om dette, siden jeg ikke har fått det med meg? Fin kveld til deg! 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      17. mars 2014

      Det ligger en lenke i hovedteksten, som er utgangspunkt for alle andre debatter. Legger til en til her:

      http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Heia_-heia_-heia-7505260.html#.Uydb2kDh66z

      Les ellers på aftenposten.no

      og

      http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2782868.ece

      og på VG.no finner du lenker til bloggere som skriver om det.

      Lik

      • ToPlussTre
        18. mars 2014

        Aha, da har jeg fått oppdatert meg mer!

        Er enig i mye av det som står skrevet, om at både avsender og budskap kan miste troverdighet dersom eneste offentlige meningsutveksling er av typen «you go girl» (hva nå det måtte bety – bra? hvorfor? hvordan?)…

        Men: Det er ikke noe nytt at veien til innflytelse går gjennom nettverk. Og er det ikke dette menn har holdt på med siden tidenes morgen, bare på andre arenaer (golfbanen, ute over noen øl, gutteklubben grei)? Kan det være noe i at vi nå egentlig bare er vitne til en annen type nettverksbygging som domineres av kvinner og som blir mer gjennomsiktig fordi den ligger ute på nett?

        All nettverksbygging i næringslivet har vel en viss komponent av «what´s in it for me» i seg hvis vi skal være ærlige? Men det er klart det er betenkelig dersom heia-kulturen gjør det vanskelig å komme med konstruktiv kritikk og dersom det ikke samsvarer med prestasjonene man heier frem… om du skjønner hva jeg mener.

        Dette ble litt rotete, men det var mine tanker en sen tirsdags kveld… 🙂

        Lik

        • Lammelåret
          19. mars 2014

          Jeg er enig i mye av det du sier, og jeg er ikke imot å rose hverandre, men jeg synes det er merkelig at så få ser den kommersielle verdien av rosingen og heiingen. Den mister litt av troverdigheten i mine øyne når det er kommersielle interesser/konsekveser involvert. Og når ‘sårbarhet’ og ‘raushet’ kommersialiseres, reagerer jeg. Om voksne kvinner vil digge hverandre og sende hverandre fjortis-symboler, så må de gjerne gjøre det.

          Lik

  18. notisboka
    17. mars 2014

    Eg les ofte det du skriv, men har ikkje kommentert tidlegare. Det er på tide.

    Eg har også blitt særs engasjert i denne saka, men meiner og trur både Aftenposten og DN overtolker rosen og effekten av den. Som i det verkelege liv, vert smisk og andre forsøk på «selje inn seg sjølv» raskt avslørt. Dette trur eg gjeld i sosiale medie også.

    Eg anbefaler å lese Krohn Traaseth si bok. Der skriv ho ein del om det å ta kritikk og tåle å «stå i det». I tillegg vert det tydeleg at vegen fram til direktørjobb i HP ikkje har vore nokon dans på roser. Eg sit igjen med eit særs godt inntrykk.:)

    Lik

    • Lammelåret
      19. mars 2014

      Takk for at du la igjen en kommentar denne gangen!

      Anita K.T har mye bra å komme med, men jeg kommer nok ikke til å lese boka hennes med det første. Det er mye bra der ute som kommer foran i lesekøen.

      Lik

  19. Line
    18. mars 2014

    Hei!
    Hva mener du med kalkulert sårbarhet?
    Jeg spør fordi jeg til en viss grad føler meg truffet, innleggene jeg har skrevet om det som er tungt og grått er det jeg har fått best respons på, og jeg må innrømme at det selvfølgelig er noe jeg liker. Samtidig vil jeg ikke være hun som utleverer en tung fortid for å få flere lesere eller flere følgere (for det vil jeg jo, også), og jeg lurer på hva du mener om hvor den grensa går?

    Ellers bra innlegg som jeg er enig med deg i. Ærlighet framfor falskhet, osv 😉

    Lik

    • Lammelåret
      19. mars 2014

      «Kalkulert sårbarhet» er når sårbarheten gjøres til en vare for å oppnå andre ting. Den er nøye planlagt og hensikten er forhåndsdefinert. Å dele av de årsakene du nevner, er ikke det jeg legger i begrepet.

      For personen selv, tenker jeg grensen går der en føler at «nå sa jeg litt for mye, dette har jeg ikke kontroll på og det krysser min/andres verdighetsgrense». Det er noe en må prøve seg fram med og hvor grensen går varierer, er min erfaring. Det handler også om modighetsnivå, som er en personlig prosess.

      Lik

      • Line
        20. mars 2014

        Da skjønner jeg hva du mener. Jeg vet ikke om du leste innlegget jeg skrev etter tankerekken som kom, men jeg tror jeg fortsatt må tenke litt videre.

        Godt formulert det siste der. Du er flink til å sette ord på hva du mener.

        Lik

        • Lammelåret
          20. mars 2014

          Jeg leste innlegget ditt! Jeg bruker veldig lite tid i andres blogger for tiden, og enda mindre tid på å legge igjen kommentarer. Men en dag tar jeg igjen det tapte!

          Ønsker deg en god dag.

          Lik

  20. Tilbaketråkk: La deg selv være litt sur, da | Livet på Notodden

  21. Kristianne Ervik
    19. mars 2014

    Som vanlig går det tregt i elfenbenstårnet – men det ble et blogginnlegg på meg og om denne saken.

    http://avvik.blogspot.no/2014/03/au-ten-ti-si-tet-og-ros-i-det.html

    Lik

  22. Tilbaketråkk: Smisker du? | EventyrElin

  23. Tilbaketråkk: Raushetens dilemma | Lammelårtanker

  24. Tilbaketråkk: Høydepunkt | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: