Raushet my ass!

Når man står litt utenfor det etablerte, og observerer disse damene som gjør seg selv populære fordi de spiller på lag med de rette personene –  ja da er det lett å stille spørsmål ved om jeg representerer selveste Janteloven. Unner jeg ikke andre suksess?

Hvem vil vel ha på seg noe sånt?

For noen uker siden leste jeg

Er du en brikke i nettverksbyggingens puslespill?

på bloggen Livsfokus og tenkte ja, det er sånn det er!

 

Nettopp fordi jeg ikke er av dem som får bloggeverdensherredømme på rekordkort tid, ser jeg kanskje andre sider ved bloggingen enn dem som lever midt i smørøyet. Du vet dem som har et digert nettverk, som allerede har et navn fordi de allerede er noen – som allerede er elsket av media. Også næringslivskvinner, gründere og andre kommunikasjonsbyrå-avhengige mennesker bruker de samme teknikkene for å fange deg. Der andre ser raushet, ser jeg en kalkulert og kynisk smilefjes-opphausing av «de rette» menneskene – det handler om hvordan man fremstår, hele tiden.

Sinnsyk peen!

Jeg blir litt kvalm av denne demonstreringen av vennskap, av åpenbar smisk, av all falskheten som bare går ut på å hale i land klikk, fremheve seg selv og tvinge seg inn i et miljø en beundrer. Den blir synlig når folk stadig lenker til hverandre i rosende ordelag, uten grunn, bare fjortis-førtis-utgaven av ååå, du er så sinnsykt peen (forkledd som «dyktig» og andre mer voksne ord). Jeg ser den særlig på Twitter blant damer som klatrer i sosial-status og aldri kan få nok av seg selv. Det er dette jeg ser –  ikke at de brenner for budskapet og nødvendigvis må bruke seg selv for å få det frem.

Enda verre: Kalkulert sårbarhet og innhenting av andres «skjebne» fordi den fremmer egen virksomhet! Det er rått.

– jeg er ikke sint, bare engasjert, men hvis du har glede av å kalle meg sint; vær så god! –

Vil du se klouten min?

Selv har jeg sluttet å følge folk på blogg, Facebook og Twitter som jeg opplever som hyggelige så lenge de kan få noe igjen for hyggeligheten sin; folk som bare svarer meg dersom det kan fremme dem selv, dersom det kan få dem til å fremstå i et godt lys.

Jeg mener, når du føler at du snakker med et kommunikasjonsbyrå og at folk har sjekket klout-en din (Twitter -begrep for hvor populær du og dine ytringer er)  før de later som de bryr seg: hvor geniun er egentlig samhandlingen og ærligheten da? Jeg vedder på at det fins en formel for hvor ofte de gir disse små innblikkene i livet sitt, sånn at det blir passelig dosert!

Den nye lederkvinnen og henne som aldri blir det

Nå tenker du kanskje det var da fælt til grettenhet! eller jøsses, snakk om misunnelse!, og jeg har faktisk gått noen runder med meg selv for å finne ut hva som er hva.

Det er viktig å ikke anklage folk for å være kynikere hvis kritikken av andre egentlig handler om ens egne følelser (og en kanskje innehar et snev av mindreverdighetskomplekser). Da er det ikke den andre som er problemet, for å si det sånn.. Og kanskje nettopp fordi jeg har gått noen runder med meg selv (ja, kretset rundt egen akse, altså), så falt denne artikkelen fra Aftenposten i god jord hos meg:

Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen. 

(teksten er lenket)

Artikkelen viser hvordan dele-positivitetstyranniet brukes bevisst og målrettet for å fremme seg selv. Det handler ikke om å fremme andre, med mindre man får noe igjen for det selv, med mindre den som deler blir oppfattet som – raus! For det lønner seg å være raus  – økonomisk sett. Men;   er det bedre å bli utnyttet når det følger med et smil?

Skryt av andre og deg selv

Jeg har ikke noe imot at folk skryter av seg selv (altså: vær ærlig med deg selv på godt og vondt) eller av andre, men mener du det egentlig det du sier om andre? Eller gjøres det fordi det kan føre til noe du ønsker deg?

Hvis du ikke mener det, og later som du føler noe annet enn du gjør: Hva er vitsen da? Da er det bare et spill, en falsk maske.

Regisserte liv?

Selv er jeg nok der at jeg er mer opptatt av folk som ikke mestrer alt mulig (men som ikke er kalkulert sårbare..), som har et budskap å komme med og som vil bidra med noe for andre. Jeg vil heller heie på noen som har det vanskelig i livet enn på dem som har en lang sti av offentlige seire bak seg, som allerede klarer seg godt på egenhånd. De er som regel ikke så interessante. Livene deres er altfor velregisserte.

Tillit i relasjoner

Jeg vil at folk skal stole på at jeg mener det jeg sier (ja, det utfordrer noen ganger!) og det betyr mer for min egen verdighets skyld å stå for det jeg gjør, enn å bli populær og positivt omtalt overalt. En saklig og direkte tilbakemelding gir trygghet, også når den er negativ. Jeg stoler mer på folk som tåler kritikk og som våger gi kritikk, enn dem som sklir unna i frykt for litt motstand og et par misforståelser (ja, jeg vet det gjør vondt i blant).

De beste relasjonene, og de vennene jeg setter høyest, er nettopp dem som er tydelige og åpne, ikke fordi de tjener på det, men fordi det ligger naturlig for dem. Og de er trygge nok til å ikke bli likt av alle hele tiden. Jeg vet hvor jeg har dem. Sosiale medier er litt som vennskap, og jeg tror det er lett å la seg lure til å tro at folk er mer ekte en mange av dem er.

Favorittkvinner

Jeg tror jeg har fått en ny favorittkvinne, en dame jeg oppfatter som ærlig og tøff; Benja Stig Fagerland. Hun sier:

Jeg vil ikke «like» eller heie bare for å gjøre det. Jeg vil være hun bannende dansken som sitter i sofaen med en Tuborg og gir tommelen opp til mangfoldet og den mangfoldige kvinne og kvinnestemme. Jeg sier ja til relevant, fortjent og ærlig fremsnakking og nei til ukritisk og blind skryt og like-kultur. Det siste er ingen tjent med. Jeg synes ofte at fremsnakkingsbegrepet brukes til å dempe viktig og nødvendig debatt.

– Aftenposten (lenke i forrige grått sitatfelt)

Eller Heidi Nordby Lunde:

.. en kvinne kan fort bli en kvinne verst dersom vi kun klapper hverandre på ryggen, og ikke også gir konstruktiv kritikk. Faktisk viser det seg at det er forskjell på hvordan kvinner og menn får tilbakemeldinger. Kvinner får generell positiv tilbakemelding, mens menn gjerne får kritikk som på sikt gjør dem bedre.

– Aftenposten (lenke over)

Sur – helt på ekte!

For; er det ikke bedre at folk fremstår som sure hvis de er sure istedenfor å være påtatte hæppy og superpositive, for ærlig talt: hvem er det hele tiden? Ingen jeg kjenner.

Og er det ikke litt dumt om vi må gjemme oss vekk hver gang vi har en dårlig dag eller vil utfordre det bestående? Skal vi ‘like’ (facebook-uttrykk) i hytt og pine til ingen vet hva vi egentlig mener, fordi vi er som katter som skvetter på hjørnene? Eller skal vi ‘like’ når vi faktisk gjør det?

Hvor mye koster en positiv omtale av de mest fulgte tvitrerne, tro?

Og hvorfor er kritikk blitt er ukvemsord?

Hvordan kan vi vokse dersom vi bare skal rose hverandre?

Nei, vet du hva, jeg vil heller få kritikk og vokse på den enn å late som om jeg er superpositiv når jeg ikke er det! Så får det koste det det gjør.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →