Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Raushetens dilemma

Er jeg blitt en kynisk utnytter, en sånn som spekulerer i det vonde jeg bærer med meg? Uff, nå mistenkeliggjøres jeg igjen, bare fordi jeg er positiv og optimistisk anlagt! Tror jeg finner puta mi og logger av for godt!

Ok, jeg overdriver litt, men noe av responsen jeg fikk etter innlegget

Raushet my ass,

gikk i den sjangeren, altså et sukk over at det ikke er «lov» å være positiv lenger og usikkerhet om egen kommunikasjonsform.

Da jeg var ny-blogger, turde jeg nesten ikke legge igjen kommentarer i redsel for å ikke blir godtatt eller å bli sett på en som bare svarer for å ha fordeler av det. Jeg var superskeptisk til meg selv. Overstreng. Overhodet ikke raus.

Etterhvert forsto jeg at ingen kom til å finne meg om jeg skulle fortsette å skrive til meg selv og aldri lenke til sakene mine. Grensegangen og stilen var likevel vanskelig å finne. Skulle jeg lage en give away og gjøre lenking til min blogg til en lodd? Eller be noen skryte av meg og legge seg til som følger for å få lodd? Begge deler føltes som noe man gjorde fordi man var blogger, men samtidig litt fjernt fra meg. I min verden grenser det til juks, men det er nok bare fordi jeg har tendenser til å være overordentlig og selvhøytidelig og litt lite vågal. Hvis jeg hadde vært mann, ville jeg nok gått i dress hele tiden, skjønner?

2014-03-08 01.40.21

– alt henger sammen og er avhengig av hverandre –

Jeg kjenner sjøl på litt ubehag og dårlig samvittighet over å ikke ha respondert på lenking og innlegg som bygger på det jeg har skrevet. Jeg vet at respons på det man gjør noen ganger er superviktig, fordi svaret former ens tanker videre og gir en avklaring på noe man var usikker på. Når jeg ser en lenke til noe jeg har gjort, vil jeg gjerne følge den opp, så når oppfølgingen uteblir, gir det et lite stikk i magen. Og sånn tenker jeg det er fordi jeger litt for pliktoppfyllende og ordentlig av meg, av og til iallfall.
Kanskje også lett mottakelig for kilder til dårlig samvittighet over å ikke være inkluderende, for eksempel.

Å inkludere alle er umulig. Å ha et nært og godt forhold til alle er også det. Jeg har en anelse om at det er viktig å bli likt fordi å ikke bli likt oppleves som en trussel, en gammeldags følelse av å stå i skammekroken eller å se på at de andre leker. Eller at manglende respons/liking/lenking er forbundet med uvennskap.

For mange er det vanskelig å skille mellom person og mening. Å ikke få det en ønsker/trenger, blir derfor tolket som avvisning.

Sannheten er kanskje at en ikke tør blande seg inn, men venter på en invitasjon. Det tar tid å oppdage slike sider av seg selv. Inntil vi gjør det, kan det være lett å forstå den manglende inkluderingen som ekskludering.

Det kan være på sin plass med litt selvrefleksjon:

Hvorfor er det viktig for meg å få anerkjennelse av visse mennesker? Hva gjør det med meg når en jeg beundrer gir meg oppmerksomhet? Føler jeg meg mer verdifull da? Om det er saken, kan det være at selvfølelsen i litt for stor grad er knyttet til det man ikke kan kontrollere og påvirke, men at man blir en greie som er i et avhengighetsforhold til en autoritet. Psykologisk sett er det uheldig.

Vi er sosiale vesener. Å søke anerkjennelse er naturlig, å av og til kjenne seg liten fordi man ikke er med de riktige folka, er også naturlig, men noen ganger lar vi det være litt for mye opp til andre mennesker. Noen ganger burde vi heller jobbe for å anerkjenne oss selv enn å søke bekreftelse fra andre.

Likevel: Vi lever i samspill med folk, vi har ambisjoner og vi vil få til ting – ikke minst vi trenger å strekke oss mot noe og erfare at vi når målene vi setter oss. Og mange ganger innebærer det at vi blir sett og anerkjent av folk vi beundrer, eller som har status og innflytelse der vi ikke har det sjøl – vi trenger andre for å komme noen vei. Det er ikke noe å  skamme seg for!

Og jeg vet: Det er tungt å sku seg gjennom personlige utfordringer, gjennom all motstanden som står i veien mellom nå og målet, men det er selve prosessen som er mest lærerik. Det er derfor det er så smart å sette grenser for ungene, å skape trøbbel for dem og la dem slite og grine litt før de får ny Ipad og smarttelefon. Det er så mye bedre å lære å takle motstand i tidlig alder, enn å sitte som voksne og skulle lære det som skulle vært lært for evigheter siden – nemlig at motstand gir vekst og at motstanden skaper kraft og selvtillit, fordi man kommer seg over det. Da strander det ikke ved at alle andre er så mye flinkere enn en tror en er sjøl. De fleste av oss har ikke peiling på hvor flinke vi er!

Såh.. raushet, hva er nå det? Vet ikke om det fins en definisjon, det handler vel mer om hva vi legger i begrepet selv. For meg er raushet å dele og lytte uten baktanker, å være spontan og støttende når man ser noen som trenger det, helt uten tanker om konsekvensene av det. Raushet har iallfall ikke noe med profitt å gjøre.

Til slutt vil jeg dele denne refleksjonen, som brått fikk fornyet aktualitet: Blogghieraki og beundring, skrevet av meg for cirka et halvt år siden.

Dette innlegget ble bare til, som en oppfølging av det forrige innlegget, som en kontrast og et dybdedykk under overflatens irriterte lokk. Det var kanskje på tide.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

5 comments on “Raushetens dilemma

  1. ~Trollmors tanker~
    21. mars 2014

    Vet du hva? Jeg har sittet og prøvd å skrive litt om akkurat dette, etter å ha prøvd å følge med i diskusjonen som har vært i det siste. Så leser jeg dette innlegget, og ser at du har skrevet en god del av det jeg selv har tenkt.. Hmmm… hva gjør jeg nå? 😉
    Mulig jeg legger ut det jeg har skrevet likevel, men da kommer jeg til å linke til ditt innlegg. To sjeler med en del like tanker om samme tema tydeligvis.

    Liker

    • Lammelåret
      21. mars 2014

      Det var da rart, Trollmor! Og det har skjedd før! Kanskje jeg likevel har en tvilling? Legg ut innlegget ditt, jeg vil lese.

      Liker

  2. EventyrElin
    21. mars 2014

    Dette. Akkurat dette her, er noe av det jeg liker aller best med å ha forvillet meg inn i denne spennende, skumle og lærerike bloggverden. At innlegg sprer seg i form av tanker og refleksjoner. At noen leser og tar opp et spor, følger sporet til veis enda, går litt tilbake, plutselig ser en at sporet fører videre til nye sideveier, som igjen kanskje følger et lite haretråkk som strengt tatt hopper vel langt unna det opprinnelige. Det skaper noe. Det er utvikling. Det er fint.

    Og nei, jeg er jo naturligvis ikke høy på fredagsrødvin… 😀

    Likt av 2 personer

  3. Tilbaketråkk: Hva er raushet? | ~Trollmors tanker~

  4. Anja Elisabeth Holt
    22. mars 2014

    Jeg er på farta ut døra her, men dette var et innlegg jeg ikke kunne løpe i fra. Denne klapper jeg for, fordi jeg er enig, ikke fordi jeg vil bli likt. Og det du skriver med ungene, at de skal få slite litt før de får det de ønsker seg…. virtuell champis på vei!

    Liker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggere like this: