Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Unger: Tjen dine egne penger!

Bortsett fra de grunnleggende behovene til unger, som sunn mat og nok mat hver dag, trygg bolig og riktige klær for sesongen, er det mange andre ting som er minst like viktig å ta seg av. Altså da tenker jeg ikke på nok godteri og minst tre turer til fornøyelsesparker i ikke-nordiske land i sesongen, men de derre behovene som faktisk gjør noe med hvem vi blir.

Når jeg leser enkelte innlegg og artikler rundt omkring i nettland, skulle en tro at man måtte ha minst en pedagogisk, en psykologisk, en helsefaglig og minst en fjerde bachelorgrad for å oppdra unger. Å bare ha barn, er avlegs, det holder ikke lenger. Sukk. Det er ikke rart at folk føler seg underlegne.

Jeg er vel ikke noe bedre selv.

Jeg må si jeg er litt skeptisk når godt utdannede damer henger seg så til de grader opp i at alt som har med økonomi å gjøre er underordnet andre verdier.

Mens noen synes at økonomi burde bety mindre i livene til folk, mener jeg at det burde bety mer. Ikke i alle tilfeller, men i mange.

IMGP0080

Plutselig en dag ser fremtiden slik ut

Vi kan planlegge så mye vi vil, men når alt kommer til alt, i bunn og grunn, så har vi få garantier for hvordan livet blir og utvikler seg fremover. Omtrent halvparten av alle ekteskap ryker, omtrent 40 % av oss får kreft og omtrent 40 % av oss får psykiske sykdommer i løpet av livet. Det er med andre ord temmelig stor sannsynlighet for at vi, eller vår nærmeste, blir utsatt for en alvorlig livsendrende hendelse i løpet av vårt antatte yrkesliv. Og når det skjer, er det stor risiko for at økonomien faller sammen. Når forsørgeren må forsørge med en bitteliten del av lønna si, mens utgiftene øker, da skjer det noe med familien som helhet. Økonomiske bekymringer som legger seg på toppen av de helsemessige utfordringene, påvirker utsiktene til bedring ved at fokuset ligger andre steder enn der de kanskje trengs mest.

Å være hjemmeværende noen år, handler ikke bare om å bli minstepensjonist om 4o år, men så absolutt om det livet som leves i dag – og den risikoen som ligger i tallene allerede nevnt.

Disse velutdannede damene kan velge å bli forsørget og sette andre verdier høyere enn de økonomiske, men for å kunne gjøre det, forutsetter det nettopp et økonomisk grunnlag for å kunne vekte andre verdier høyest. Velutdannede kvinner, kan vende tilbake til jobb når de måtte ønske det. Dette er i motsetning til unge kvinner uten tilknytning til arbeidslivet og uten (høyere) utdannelse, som kan synes det er en utmerket idé å vie livet sitt til barna. Å være mor på livstid, med morsrollen som eneste prosjekt og innhold..

Når vi velger for oss selv, gjør det også noe med dem vi har rundt oss. Å tusle rundt hjemme fordi en velger det, er greit nok, så lenge en ikke gir videre til sine barn at det er enkelt, at de egentlig ikke trenger å jobbe fordi andre verdier teller mer.

Utdannelse er superviktig og blir ikke mindre viktig i årene som kommer. Derfor synes jeg det er merkelig når såkalte suksessrike mennesker også fremhever personlige egenskaper uten å vektlegge utdannelse eller hva det kostet dem på veien på suksess. Det får det til å høres ut som at det eneste som teller er at du legger make-up’en din riktig og har en #SoMe-personlighet.

En kan ikke lenger slutte på skolen som 15-åring, jobbe i butikk og ende som senterkjedesjef. Verden er ikke slik lenger. Derfor liker jeg ikke budskapet om lavere inntekt og mindre forbruk – når forbruket er koblet til inntekten. Jeg ser ikke noe galt i å begrense forbruket sitt, men en god inntekt ser jeg som en forsikring. Den som synes inntekten blir for høy, har dårlig fantasi om han ikke klarer finne gode formål å bruke pengene på.

Suksess skyldes ikke talent, men knallhardt arbeid

– Benja Stig Fagerland

Jeg vil oppmuntre og oppfordre mine barn til å jobbe hardt, sette seg mål og få seg en solid utdannelse. Det er viktig, både for deres egen del, men også for samfunnet.

For å komme seg opp, er det nemlig ikke nok å være seg selv, å være en #SoMe-vinner eller å tro på seg selv. For å få et godt økonomisk fundament som gir en mulighet til å kunne velge – senere- fordi en har et grunnlag som gir valg (utdannelse, personlig økonomi), trengs hardt arbeid, fokus, mål. En bachelorgrad er for noen enkelt-penkelt, mens for andre krever den mye.

Å oppmuntre barna til å få jobber som betaler godt nok til at de kan forsørge seg selv og få boliglån, ja det er en av de viktigste oppgavene jeg har som mor. Så kan idealisme og andre verdier godt hektes på dette, men først og fremst må selvstendigheten komme!

**

Inspirasjon til innlegget er hentet fra mange steder, deriblant artikkelen Glem supertalentene – de finnes ikke! – HR Norge

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

45 comments on “Unger: Tjen dine egne penger!

  1. EventyrElin
    31. mars 2014

    Ville bare si fra at jeg ikke får opp den linken du viser til på slutten?

    Lik

    • Lammelåret
      31. mars 2014

      Takk for at du sa ifra, Elin! Den skal være i orden nå.

      Lik

  2. Ellen Hageman
    31. mars 2014

    Jeg ville heller ikke finne på å oppfordre ungene mine til ikke å ta utdanning. Men vel så viktig som penger, er trivsel. Og trivsel kan ha med mange ting å gjøre – bl.a. HVOR man har mulighet til å bo med den planlagte jobben sin. Så det å ta en akademikerutdannelse betyr ofte at man må bo i stor by=lite valgfrihet=høye boligutgifter. Jeg ville sagt: Ta en utdannelse der du kan få jobb på hvert nes (lærer, sykepleier e.l.) og der det er mulig å jobbe deltid så man kan se barna sine og ikke måtte institusjonalisere dem fullstendig.

    Forøvrig finnes kvinnefella for oss akademikere også. Men dersom noen tar til vettet og skjønner at det å passe eget hus og egne unger er like mye jobb som å passe andres, så har vi eliminert hele kvinnefella. God ide!

    Dessuten ville jeg ikke bekymret meg så mye om ungene mine ble foreldre før de rakk å få utdannelse. Å ta utdannelse litt senere ække no problem. Da vet man bedre hva man vil også.

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2014

      Det er ikke like selvfølgelig å få jobb som sykepleier eller lærer som det var, dessverre. Mange må gå i åresvis før de får noe fast og uforutsigbarhet i inntektene er ikke veldig fristende eller lett å kombinere med f.eks familieliv. Å få stor nok stilling er heller ingen selvfølgelighet, eller å få vakter som ikke har ubekvem arbeidstid.

      Jeg tror folk har ulike forutsetninger til å kunne studere mens de har barn. Det passer ikke for alle, og det er noe vi som foreldre bør snakke med ungene om. Det som er veldig positivt er at utdannelse ikke er forbeholdt unge voksne lenger. Det er ikke uvanlig lenger at voksne tar mer utdannelse eller starter på en grunnutdanning, heldigvis.

      Lik

  3. Anja Elisabeth Holt
    31. mars 2014

    Dette var virkelig en toppen post! Jeg hadde en prat med min eldste da hun gikk i fjerde klasse om dette med skole. Hun ville ikke gå, hun ville ikke lese lekser, hun ville bare ikke ikke ikke!

    Mor: Hva vil du bli når du bli stor?
    Barn: Lege!
    Mor: Hva vil du ikke bli når du blir stor?
    Barn: En sånn som åpner opp tette doer!
    Mor: Drømmeyrket og den verste jobben kan endre seg, men har du gode karakterer og en god utdannelse er det mye lettere å få til noe du vil!

    Akkurat der hadde jeg faktisk et sånt øyeblikk hvor jeg skulle ønske jeg sto på en scene med spotlight, men det trengte jeg jo egentlig ikke fordi hun (en av mine to stjerner i mitt liv) skjønte hva jeg mente (og uten å bli stressa).

    Jeg håper vi klarer å fortsette trenden….

    Hva tenker du om ungdommer som må jobbe i studietiden? Eller bør foreldre dekke opp slik at de slipper å jobbe og kan konsentrere seg om studiene?

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2014

      Bra dialog mellom deg og din datter!

      Du spør om hva jeg tenker om ungdom som må jobbe i studietiden. Jeg tenker vel at unger ikke kan forvente at foreldrene skal betale, men også at foreldre ikke kan forvente at ungene vil ta imot penger.

      I noen tilfeller kan studiesituasjonen bli nesten umulig dersom studenten må jobbe i tillegg til studeringen. Hvis foreldrene har råd og vilje til å bidra økonomisk, så er det antakelig en god hjelp for barnet slik at hun kan fokusere på pensum. Å jobbe gir god arbeidserfaring, som ofte gir et godt supplement til studieretningen.

      Studiefasen er vel vanligvis den siste overgangsperioden fra å være barn til å bli voksen, og den perioden der de fleste slipper taket (fra begge sider)?

      Lik

  4. Cecilie
    31. mars 2014

    De siste månedene har vi hatt mange prater her i huset som jeg plasserer i kategorien: «jeg oppdrar menn, ikke forvokste guttunger». Tenkt mange ganger at jeg må få skrevet om det, men det vil ikke hodet helt. Interessant lesning dette! Godt med noe som gir mat for tankene!

    Takk for besøk og god kommentar. Hjernen kræsja da jeg så lengden på den, så det er blitt med lesing i porsjoner og dessverre ikke gjensvar enda. Take care!

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2014

      haha… må nesten le når du skriver at kommentaren min kræsja huet ditt. Det er så mye lettere å skrive enn å lese, så da hender det ordene kommer ut i en sprut!

      Lik

      • Onar
        4. april 2014

        Ja, en sprut kan komme fortere enn man aner…det kan skje den beste!

        Lik

  5. underveis
    1. april 2014

    Det er mange sider ved å greie seg sjøl. Utdanning og kunne sørge for seg sjøl økonomisk er viktig. Men det er ikke viktig å tjene MEST mulig. Det er et valg om en vil satse på det – og det er dermed også et som en også kan velge bort, feks ved å jobbe i et dårligere betalt yrke, men mens en greier seg sjøl.
    Jeg synes det er viktig å lære ungene mine å verdsette mer ved seg sjøl enn å tjene mest mulig. Det å se rundt seg og ta i et tak for andre – uten å få betalt for det er også en svært viktig del av livet. Men å bare hoppe av utdanning og lage seg en fancy blogg og tro at det skal gå bra er jo ikke noe jeg ville oppmuntre akkurat.
    Når det gjelder utdanning – så synes jeg også at det er viktig å se på det i et mer helhetlig danningsperspektiv, en del av det å utvikle seg som menneske – ikke bare som et middel til å få jobb og penger.
    Jeg har høy utdanning og skriver blant annet om at det er mer enn penger som er viktige målestokker her i verden. Så det er kanskje meg du sikter til. Men jeg står for det – det er virkelig ikke alt som kan måles i penger.
    Men – jeg heier BÅDE på utdanning, hardt arbeid (lønnet og ulønnet), det å klare seg sjøl OG ta ansvar for mer enn seg sjøl, verdsette ubetalt innsats i hjem og samfunn – og et lavere forbruk og en mer rettferdig fordeling. Det er sammensatt dette – og det er et sammensatt budskap jeg også ønsker å formidle til ungene mine.

    Likt av 1 person

    • Lammelåret
      1. april 2014

      .. men å tjene mange penger er ikke nødvendigvis det samme som å være egoistisk og bruke pengene på seg selv? Med mange penger kan man hjelpe flere enn med få penger.

      Når du skriver det om å lage seg en fancy blogg i tro på at det er alt som trengs, vel, da får jeg assosiasjoner til Unge Mødre (på kanal FEM, tror jeg) og disse out-fit bloggene til gryunge jenter. Jeg lurer veldig på hvilken innvirkning dette har på litt skoletrette tenåringsjenter på leit. I og med at signalene som gis er at det er nok å være seg selv og så ordner alt seg av seg selv.. vel, hva betyr det?

      Lik

  6. Lammelåret
    1. april 2014

    Tipser om Brennpunkt på nrk 1 klokken 2130 i kveld, som handler om velferdsstaten/verdier, sjekk her:

    http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000614/01-04-2014

    Lik

  7. elisabethinnerstiveien
    1. april 2014

    Forhåpentligvis finner de en utdanning og et yrke som de liker også. Det må være viktigere enn lønnspotensiale. For ingen ønsker et avkom som i en aldre av 40 er trist og lei og innser at hun/han valgte feil retning. Den der kan fort slå tilbake på mor og far som oppmuntra en skolelei til å bli økonom framfor veterinær. Det er 1. april i dag….

    Lik

    • Lammelåret
      1. april 2014

      Pøh, om ungen min mistrives på jobb som førtiåring så kan han skifte jobb. Heller det enn en førtiåring som ikke tjener nok til å bo i eget hus/leilighet.

      Lik

  8. villkatta
    2. april 2014

    Det er lett å si at økonomi ikke betyr noe så sant man faktisk har penger. Etter å ha kjent på å være blakk og leve på minstebudsjett i flere år, så betyr faktisk økonomi MYE. Etter å ha levd på NAV grunnet lang sykdsomsperiode, så har jeg har en stolthet i å være selvforsørget. Evnen til å kunne tjene egne penger og stå på egne bein – den er gull verdt, og for meg ble den ikke ordentlig verdsatt før jeg hadde opplevd begge motstykkene av det 😉

    Lik

    • Lammelåret
      4. april 2014

      Økonomi er grunnlaget for mye, om penger er en konstant bekymring går det utover ganske mange andre ting. Helt enig med deg!

      Lik

  9. Magne D. Antonsen (VG)
    4. april 2014

    Hei! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    Lik

  10. UFO
    4. april 2014

    Viktig å jobbe så man kan få boliglån? Ikke alle ønsker/trenger/må eie egen bolig. Ikke alle har samme verdier som deg. Om folk ønsker å jobbe mindre og/eller forbruke mindre, er det vel ikke noe galt i dette. Utover det er jeg enig i at utdannelse er viktig, men ikke alle trenger å ha tre mastergrader. La nå folk få velge sjøl 😉

    Lik

    • Lammelåret
      4. april 2014

      Klart at folk må få velge selv, noe «folk» også gjør, men ville det ikke være dumt å ikke oppfordre ungene til å ta høyere utdannelse og få en jobb med høy nok lønn til å kunne eie sin egen bolig? Samfunnet ser litt annerledes ut enn for 20-25 år siden..

      Lik

  11. Solfrid
    5. april 2014

    Jeg tror man kan oppmuntre barna til å ta høyere utdannelse samtidig som at mor er hjemmeværende.. kanskje nettopp denne moren har muligheter til å følge opp på alle plan? Fordi hun har overskudd? Interesse? Enig i at det er viktig at barna oppdras til å få et realistisk forhold til økonomi. Men det er mange tilfeller av foreldre i jobb med gode lønninger… og poden flytter hjemmefra og prøver å opprettholde gamle vaner… ikke lett på statenslånekasse… Nei til luksusfellebarn. Nei til jobb fremfor barna. Nei til samfunnspress om å sende baby (10mnd-12mnd +/-) i barnehage, Ja til samfunnsforståelse og kunnskap om at tilknyttning mor og barn er viktigst innen 2 år = ikke starte på jobb, tape penger men være med barnet – noe man har satt til livs… Mor kan være hjemme så lenge hun vil. Far kan være med å bidra til privat pensjonssparing.

    Lik

    • Lammelåret
      5. april 2014

      Hei Solfrid!

      Velkommen til bloggen.

      Vi er mer forbilder i handlinger enn i ord, så jeg lurer fælt på hvordan «riktige» holdninger kan trumfe handlingene (ment som å ikke jobbe). Hva tenker du om det?

      Jeg synes det er rart at det omtrent alltid settes likhetstegn mellom inntekt og forbruk. Så vidt jeg vet er det ingen lov som sier at en må bruke alle pengene en tjener på seg selv…

      Nei til luksusfellebarn? Enig i det!

      En del av det andre du nevner er jeg ikke enig med deg i. Far er i mine øyne en like stor ressurs for ungene som mor.

      Lik

  12. Solfrid
    5. april 2014

    Hvis barnet bor med mor OG far, mor har vært yrkesaktiv før barna kom, og begynner å jobbe når barna starter på skolen, kanskje deltid for å slippe SFO. Hva er galt med det? Jeg undres over verdier som settes på prøve. Jeg undres, hvilke barn setter IKKE pris på en mor som har tid til barnet i hverdagen, legger til rette for at dagene ikke skal bli fylt av stress (ja barn har veldig stressfulle dager med høyt tempo). Det kan likeså være far som er hjemme, det er jeg enig i. Far er en stor ressurs. Hvis spm. er at foreldre må jobbe 100% for at barna skal gjøre det og ta høyere utdannelse? Så er svaret nei. Man kan formidle ting til barna uten å gjøre det selv/være god på det selv/ ha gjenomført det selv. Ja jeg vet alt om rollemodelle. Min mor er en pyse. Tørr ikke prøve noe nytt, tror hun ikke kan noe, aldri prøvd sport, aldri dratt noen steder uten følge. Men en kjærlig mor og formidlet til meg at JEG kan gjøre det, selv om hun ikke har hatt selvtillitt til å gjøre det. JEG har reist jorden rundt, jeg elsker å dra på kafe/kino aleine, jeg har tatt høyere utdannelse, jeg har hatt arbeid hvert år siden jeg var 13år, jeg har prøvd alle sporter og aktiviteter som er mulig å prøve, jeg er god i mye, og hvem har stått på sidelinjen, kjørt frem og tilbake, betalt for utstyr.. jo min mor og far. Hadde de hatt tid til alt om begge hadde jobbet 100% hele barndommen min? Nei. Er jeg evig takknemmelig? JA! 🙂

    Jeg skal være hjemme med mine barn lengre enn permisjonen. Jeg har permisjon fra min 100%jobb. Ulønnet. Far jobber, tjener godt. Far betaler til min pensjonssparing. Far skal ha pappaperm. Far har 10 uker ferie i året.

    Jeg skjønner ikke poenget ditt med at barn som har hjemmeværende foreldere(mor/far) ikke skal kunne lære seg å jobbe, ta utdanning… Jeg synes at det er å undervurdere barnas egen vilje og foreldrenes oppdragelser,

    Lik

    • Lammelåret
      6. april 2014

      Ja, hvilket barn setter ikke pris på en tilstedeværende far som prioriterer barna høyrere enn overtidsjobbing? Selv om du sier at det godt kan være far, så viser det seg i praksis at det i de aller fleste tilfellene er mor som er hjemme. Far er en teori.

      Hvor stressende ettermiddagene er, henger sammen med hva slags stress foreldrene gir ungene. Det er jo ikke sånn at alle ungene må ha to fritidsaktiviteter hver. En bestemmer selv hva en skal ha og ikke ha i livet sitt, og dermed hvor strevsomme ettermiddagene blir.

      Jeg sier ikke at begge foreldre må jobbe fullt for at ungene skal ta høyere utdannelse, men hva man gjør betyr ofte mer enn hva man sier. Derfor kan man ikke overse handlinger og tenke at holdninger er alt som betyr noe. Det handler om sosial arv.

      Jeg er redd for at budskapet om at alt som betyr noe er at du heier på de riktige folkene og ellers er deg selv, kan legalisere null utdannelse og null ambisjoner – et feil steg inn i fremtiden.

      Du forutsetter at alle barn er som du var, men det er ikke tilfelle. Det er heller ikke sånn at alle hjemmeværende er bevisste folk som vet hva de gjør og hva de risikerer. Noen er hjemme fordi de ikke tar tak i egne problemer og som trives bedre med å glo på tv hele dagen. Andre har helt andre holdninger til det.

      Poenget mitt er ikke at unger av hjemmeværende foreldre ikke lærer seg å ta utdannelse, men at det å være hjemme ikke krever noe utdannelse. Det er derfor noe en bør være bevisst for at en ikke skal gi videre til sine barn at utdannelse er unødvendig, for en skal jo bare være hjemme med barn likevel. Det økonomiske grunnlaget må være på plass og så kan andre verdier legges til etterpå, Jeg mener at det er viktig å formidle til unger at en jobb som gir god nok inntekt til å kunne være selvstendig og selvforsørgende er viktigere enn andre ting. Når grunnlaget er lagt, blir det mulig å følge idealene i praksis. Dette er særlig viktig for jenter som tenker mer med «hjertet» enn med hjernen når de velger utdannelsesretning.

      Lik

  13. Solfrid
    5. april 2014

    Og hvorfor er det så viktig å jobbe 100% akkurat i den perioden barna er små? Adopterer barna slike holdninger så er det perfekt – hvorfor? Fordi da vet man at valget man gjorde var riktig – at barna satt pris på tiden – og vil gi det samme til sine barn!

    Lik

  14. Florisa
    6. april 2014

    Det er både smart og nyttig å få seg en utdannelse. Men det er også veldig verdifullt å være mer hjemme enn normalen mens barna er små. Heldigvis er ikke dette motsettninger, man kan jo få begge deler. Vi har faktisk tid til det, livet er ikke så kort.

    Jeg fikk barn før utdannelse. Jeg har også valgt å være hjemme med disse barna, mens de ennå er små. Det betyr ikke at jeg må være hjemme resten av mitt liv, eller er dømt til å få meg en kjip jobb. Jeg har valgt å være hjemme nå både for min egen del og for barnas. Å være hjemme lenger enn vanlig var noe jeg ønsket sterk, det gjør meg lykkelig! At det senere skal gjøre meg ulykkelig, det tror jeg ikke! Jeg har faktisk fortsatt muligheter til å få meg den utdannelsen og jobben jeg ønsker meg Fordelen min er at jeg nå faktisk vet hva dette er, siden jeg er litt eldre.

    Jeg vil oppfordre og oppmuntre mine barn til å få seg utdannelse. Men det viktigste er at de er lykkelige. Suksess måles ikke i rikdom eller i hardt arbeid, det måles i lykke.

    Lik

    • Lammelåret
      6. april 2014

      Lykke henger sammen med økonomi. Det er ikke stas å være barn i et hjem som stadig skifter adresse fordi foreldrene bare har råd til å leie og aldri får langtidskontrakter. Eller å være det barnet som aldri får være med på kino fordi foreldrene ikke har råd. Eller å ikke kunne dra på ferier fordi foreldrene ikke har råd. Å bli stilt utenfor fellesskapet grunnet økonomi er ikke noe jeg unner noen. Det økonomiske grunnlaget er mer vesentlig enn noen gang.

      For noen funker det helt greit å være hjemme med barn noen år og så ta utdannelse og jobbe, mens for andre gjør det ikke det. Tvert imot blir de sittende i en livssituasjon de ikke trives i og som er vanskelig å komme seg ut av. Derfor trenger vi å høre at folk som «har lykkes» faktisk har jobbet for å oppnå resultatene. I dag opplever jeg at det personlige vektlegges mer og mer, og det gir et feil bilde av realitetene.

      Lik

  15. Tara
    6. april 2014

    Lurer litt på hvorfor alle er så opptatt av at mor skal være hjemme, er ikke far en like god omsorgsperson. Ville det ikke ha vært et bedre eksempel for ungene (hvis man først velger å være hjemme) at man deler på ansvaret. I stede for at den ene parten er helt og holdent avhengig av den andre, så deler man heller på det? Da slipper man i tillegg at den ene parten havner utenfor arbeidsmarkedet

    Lik

    • Lammelåret
      6. april 2014

      «Alle» snakker om at far er en likeverdig forsørger, mens i praksis er det mor som er hjemme. Så var far bare en teori da..

      Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på mor og far, og at det er foreldrenes ansvar å sørge for at det skjer. I dette ligger at foreldrene deler på å jobbe mindre, dersom dette er et ønske.

      Altfor ofte høres det ut som om det handler om foreldrene og ikke ungene, rart med det..

      Lik

  16. Solfrid
    6. april 2014

    Ja vi er tydelig uenige 🙂
    Jeg mener det er viktig å prioritere tid på barna. Lære barn sunne verdier. Kanksje er det å tåle å ikke få en CanadaGoose jakke som «alleandre» har?
    Det er fritt frem for alle fedre å ønske å være hjemme med barna. Ingen som nekter dem. Mange av dere feminister som tror menn er mer kvinner enn dem er…

    meg: råd til å være hjemme for har lagt av penger + får kontantstøtte. Far: tjener penger til familien. Om 2 år: begge tjener penger til familien. Barna: Tror de er fornøyde…. om tiden ikke strekker til? Deltidjobb…. ja en av oss. Sikkert meg, fordi jeg har mest lyst. Naturlig. Rart det der.

    Om foreldre er hjemme, ser bare tv, driter i barna, naver… det er jo noe helt annet 🙂
    Men noen kan jo bli uføretrygdet før de når alderen til å ta høyere utdannelse… er de misslykka da?

    Gode foreldre er de som ser barnas beste, stort hjerte, prioriterer barna…

    Sveriges eventyrdronning sa det så bra… «gir du barna mye, myyye kjærlighet… så kommer vettet av seg selv 😉 «

    Lik

    • Lammelåret
      6. april 2014

      Du er uenig med meg i at det trengs et visst økonomisk grunnlag for å kunne velge å følge de verdiene en har? Du synes altså at det er usunt å lære unger at man må tjene sine egne penger for å kunne ha flere valg? Jeg ser ikke uenigheten, du sier jo at du har råd til å være hjemme fordi du har lagt av penger – og det hadde du neppe hatt mulighet dersom du ikke hadde hatt en ålreit inntekt og høyere utdannelse som har gitt deg den jobben du hadde før permisjoner. Det er akkurat dette jeg skriver om! Hva konkret er du uenig med meg i?

      Lik

  17. Solfrid
    6. april 2014

    at de som har råd til å være hjemme kan være det – de som ikke har råd bør ikke det!

    Det virker som at du er uenig i at de som har råd til å være hjemme med barna ikke bør være det fordi at da klarer de ikke å ta høyere utdanning selv?

    Lik

    • Lammelåret
      6. april 2014

      Litt kompliserte setninger der, Solfrid.. Er det ikke temmelig opplagt at folk som ikke har råd til å være hjemme ikke er hjemme?

      Mine holdninger oppsummert (fristilt fra bare denne teksten):
      1) Vær bevisst hva du risikerer hvis du er hjemme uten lønn -> du vet lite om fremtiden og hvordan det er å leve på minstelønn
      2) Det ligger en viss arvelighet i hva som velges, hva ønsker du å gi videre? Hvilke holdninger formidles og hvordan reflekteres de i handlinger?
      3) Livet er lettere når man har mange valg, utdannelse som gir jobb med god inntekt er en forsikring og gir selvstendighet (å tjene godt betyr ikke at en må bruke masse penger på seg selv eller at man ikke prioriterer ungene)
      4) Ikke noe galt i å jobbe deltid – men velg bevisst
      5) La far ta ansvar hjemme uten å overstyre han
      6) Far: Vær deltakende og tilstede i dine barns liv – helt fra de er nyfødte, mor er ikke den primære forelderen og du den sekundære
      7) Vær tydelig på at utdannelse er nødvendig og at lønna ikke alltid stiger i takt med antall år på høyskole, å droppe ut av skolen som 15 åring er langt tøffere i dag enn på 80-90-tallet
      8) Hvis du velger å være hjemmeværende over lengre tid: Vær bevisst hvordan det tolkes og forstås av ungene, gir det signaler om at utdannelse/skole ikke er viktig fordi at man likevel bare skal være hjemme med unger?
      9) Vær selvstendig og tjen godt nok til å kunne forsørge deg selv
      10) Fulltidsstilling skal være en selvfølge, og deltid et valg

      Altså dette har jeg skrevet blogginnlegg om i flere år, så les gjerne mange innlegg om det samme. Jeg har også skrevet mye om f.permisjonsfordeling og likestilling. Innleggene har ulike innfallsvinkler.

      Til slutt: Takk for at du vender tilbake til bloggen!

      Lik

  18. Mona
    7. april 2014

    Hei Lammelåret
    Jeg er ufør og hjemmeværende. Har vært det i 7 år nå, omtrent fra barna begynte på skolen. Jeg har også 2 mastergrader og har jobbet i ledende stillinger med mye personalansvar fram til jeg ble sykmeldt. Jeg er medlem av Mensa, mine største passions er biologi, samfunnsdebatt, matlaging og hage. Jeg kan være super-husmor eller super-intellektuell etter behov og lyst. Jeg ser hva du tenker i dette innlegget, men klarer ikke å bli helt enig med deg. Jeg tror du ser mekanismer i livet og mennesker generelt litt vel svart-hvitt.
    Selv om jeg er hjemmeværende klarer jeg fint å overføre min nysgjerrighet og glede over kunnskap til mine barn. Det gjør at de er nysgjerrige mennesker, sultne på utdannelse. Indre motivasjon. Jeg jobber ikke, og det er ingen ulempe. Vil ikke gå så langt som å si at det er en fordel, men det er ihvertfall ingen negativ faktor i mine barns utvikling, som du later til å se det. Mine barn er begge blant de mest selvstendige og modne i sine klasser. + ivrige på å skaffe seg en liten ekstrajobb nå for å skaffe seg litt penger og arbeidserfaring.

    Som ufør har vi ikke toppen økonomi. Vi kan ikke være med på alt, men det er jeg egentlig glad for. Vi lever faktisk på mange måter bedre i form av livskvalitet nå enn før. Og mine barn setter stor pris på det vi har og det de får. Svært god økonomi gir gjerne barn som har et lite bevisst forhold til forbruk, og som voksen har vanskeligheter med å leve «enkelt». Dette kan man selvfølgelig unngå ved å være en bevisst forelder, men det er trolig lettere å si nei når man ikke har råd enn å gjøre det av oppdragelsesgrunner. Ihvertfall ser jeg veldig mange familier som skaper seg små «forbruksmonster», dessverre.

    Jeg sier ikke at man skal satse på å tjene lite. Gjerne mye, hvis det er et arbeid eller fagfelt en brenner for og trives godt med. Men det er ikke en krise i et liv å være i lavtlønnsyrke, slik jeg leser deg. Ja, man skal kunne forsørge seg selv. Men om man ønsker å jobbe i kassa på Rimi, og lever godt med det en tjener der, er ikke det helt OK, da? Ikke alle har behov for, eller trives med toppjobber. Samfunnet trenger alle slags folk. Noen vil bare ha et enkelt, greitt liv. Så lenge man har lært seg å sette tæring etter næring, og ikke føler at man må ha så mye for å ha et godt liv. Skal man se ned på det? Synes at det er dumt, hvis de selv er fornøyd? Vi er alle forskjellige. Noen trenger masse penger på bok for å ha tilstrekkelig sikkerhet, andre fikser livet fint med få midler. Det gjelder å kjenne seg selv. Og det er her vi foreldre har den store oppgaven. Hjelpe barna til både å kjenne seg selv, og stimulere dem inn på en vei som gir tilstrekkelig sikkerhet for dem.

    Lik

    • Lammelåret
      7. april 2014

      Hei Mona og velkommen hit!

      Dette innlegget er ikke nyansert og det er heller ikke meningen at det skulle være det. Å skrive et nyansert innlegg ville tatt mye større plass og det ville vært helt blottet for interesse. Derfor fokuserer det ensidig på utdannelse og selvstendighet.

      Jeg tror at det krever mer å gi ungene de riktige verdiene (definert som dem foreldrene synes er viktige og som leder til opplevd selvstendighet og et godt liv – som i det samfunnet vi lever i er koblet mot økonomisk selvstendighet), når livet blir veldig annerledes enn man planla det, f.eks når man blir ufrivillig satt utenfor et arbeidsfellesskap. I arbeid ligger selvsagt mye mer enn tiden man bruker og pengene man tjener. Jeg tror unger griper lettere tak i hva som blir gjort enn hva som blir sagt, slik at hvis man er hjemmeværende (ønsket eller ei), så tror jeg man må jobbe mer for å gi ungene nysgjerrighet mm, som du skriver om, enn når man både jobber og har «riktige» holdninger. Som du sikkert vet, er det en «arvelighet» i uføretrygd, som er uavhengig av sykdom. Er ikke det skummelt? Jeg synes det!

      Jeg ser ikke ned på folk som jobber på Rema, tvert imot, synes jeg det virker veldig slitsomt – ikke minst fordi mange synes å tro at det er en bare-jobb som hvem som helst kan ta. Å få jobb i butikk er ikke så lett som det var i gamledager, det er vanvittig mange søkere til få stillinger. Det sier vel litt om utdannelseskravet som gjør folk overkvalifiserte og litt om effektiviseringen av arbeidslivet. Jeg tror vi kunne trenger flere «enkle» arbeidsplasser som ikke krever høyere utdannelse, men som er tilgjengelige for folk som ikke vil/kan/har studert.

      Så ja, penger er ikke alt, men ofte er det grunnlaget for å kunne leve det livet en ønsker og følge de verdiene en setter høyt – også de ikke-materielle verdiene. Penger kan gjøre det lettere å være idealistisk.

      I min verden gir god økonomi og god utdannelse fleksibilitet og trygghet. Så aksepterer jeg at andre ser det annerledes. Det er helt greit.

      Lik

  19. Mona
    7. april 2014

    Fikk lyst til å supplere med å fortelle om to som står meg nær, som tok svært så ulike valg. Min søster viste seg å ha en fantastisk sangstemme. Hun bergtok alle da hun gikk på musikklinja. Veien til verdens operahus virket overhodet ikke urealistisk. «Alle» syntes hun burde gå videre med denne fantastiske sanggaven. Men selv ønsket hun ikke en usikker økonomisk fremtid basert på et kunstnerisk yrke. Hun tok en solid utdannelse innen et område hun bare interesserte seg måtelig for, med ett mål for øye: God økonomi. Og det har hun fått. Hun synger ikke lenger, men har et herlig liv som passer for henne. Økonomisk fornuft var det riktige valget.

    Min svigerinne elsket å tegne og jobbe med leire som ung. Alt hun ville var å bli kunstner. «Alle» frarådet henne et så usikkert yrkesvalg. Hun ble grundig advart mot en usikker økonomi. Allikevel valgte hun å satse på keramikken. Hun har aldri angret på dette valget. Økonomien er usikker, hun må ofte ta strøjobber ved siden av. Hun har stålkontroll på sparing av det hun har, så hun har penger hvis hun skulle bli syk, trenge en ny vaskemaskin eller det går en stund før hun får solgt arbeider. Hun har et herlig liv som passer for henne. Å velge følelser framfor økonomisk fornuft var det riktige valget.

    Det er det jeg reagerer på i din tekst. Du vil ha alle inn i den samme typen tankegang, til å velge ut fra de samme parametrene som gjelder for deg. Men vi er ikke like, vi mennesker. To helt motsatte valg mellom følelser/idealisme og økonomi kan begge være riktige. Det handler om så mange ting, og det viktigste er å kjenne seg selv for å kunne velge rett.

    Lik

  20. underveis
    7. april 2014

    Jeg savner en respekt for at det er mange måter å leve på i denne bloggposten – og ikke minst i svarene som gis på kommentarene her. Det er behov for folk i mange forskjellige yrker og ikke yrkesrelaterte oppgaver her i samfunnet. Ikke alle bør ta høyere utdanning. Ikke alle kan havne på toppen av lønnsstatistikkene. Vi kan ikke bli meglere eller direktører alle sammen. Noen må jobbe på Rema. Noen vasker gulv( de burde ha høyere lønn, men får det sannsynligvis ikke – gulvene må vaskes allikevel!) Jeg er glad for at noen tar sjansen på å være kunstnere, selv om de eksperimenterer med egen levestandard. Innenfor en familie kan en velge at det ansvarlige og skikkelige livet med ansvaret for stort og smått ikke nødvendigvis forutsetter flest mulig arbeidstimer og flest mulig lønnskroner for alle/begge voksne.

    Alle er sikkert enige i at en skal oppdra unger til å greie seg selv. Men det er mange måter å gjøre dette på, mange typer utdanning, mange typer jobber, mange typer stillingsprosenter og lønns- og forbruksnivåer. Det er helt merkelig å insistere på at det eneste rette er å tjene mest mulig. Jeg synes bloggforfatteren her framstiller det i stor grad som du umiddelbart risikerer hus og hjem dersom du ikke velger lengst mulig utdanning eller de høyest betalte jobbene. Det er veldig langt fra sannheten.

    Lik

    • Lammelåret
      7. april 2014

      Jeg mener det er et uheldig trekk ved vårt samfunn at kravet og forventningene til at alle skal ta høyere utdanning er blitt styrket de siste årene. Jeg tror det er en negativ ting som gjør at flere faller utenfor. Jeg ønsker tiden tilbake der det var mulig å gå ut i jobb som 16-åring og klare seg helt fint.

      Utdannelsesnivået er til dels falskt, altså at folk utdanner seg til å bli overkvalifiserte, les gjerne denne: http://www.aftenposten.no/jobb/Hva-skal-vi-med-alle-mastergradene-7526469.html#.U0LS3FcXK1w

      Når forventningen om høy utdannelse, der bachelorgrad knapt nok regnes som høyere utdannelse blant mange, så gjør det noe med motivasjonen til allerede skolelei ungdom, derfor er det viktig at det er alternativer til lange utdannelser. Ja, jeg er enig i at vi har bruk for arbeidskraft og kompetansen til alle folk, absolutt.

      Unger har ulike potensiale. Jeg mener det er viktig å være tydelig på at vi har positive forventninger til unger og oppfordre dem til å ta utdannelse. Å utdanne seg til selvstendighet kommer ikke i konflikt med andre gode verdier. Unger som ikke blir møtt med positive forventninger, har det ikke så bra. Å tro på at ungen klarer å ta bachelorgrad er en positiv forventning (som selvsagt må justeres etter barnets modenhetsnivå, evner, ønsker mm).

      Å tjene nok til å forsørge seg selv er viktig i mine øyne, så må andre gjerne synes det er uviktig. Å tjene nok til å ha en normal levestandard og kunne eie sitt eget dersom det er viktig for en, er ikke det samme som å ha topplederjobb – eller lønning.

      Jeg ser virkelig ingen kontrast mellom å forsørge seg selv og å ha verdier som mindre forbruk, romslig med tid og andre verdier som er ikke-økonomiske. Jeg har ikke skrevet at det viktigste er, eller bør være, å tjene mest mulig – det er en misforståelse.

      Lik

      • underveis
        7. april 2014

        Hei igjen. Jeg kan ikke se at noen som har kommentert her mener at det ikke er viktig å kunne forsørge seg selv. Jeg vet heller ikke om noen i allmenn samfunnsdebatt som mener dette. Men jeg synes du er veldig rask til å påstå at det er dette andre mener eller legger opp til å risikere – hvis de ikke er enig med dine utsagn om å tjene penger her. Jeg tror du skal lete veldig lenge etter folk som faktisk mener at ungdom bør vokse opp til å ikke greie seg sjøl! Men det betyr ikke at de bare bør gå etter pengeinntjeningskriterier når de gjør valg her i livet.

        Dersom du mener at det er en misforståelse at du mener at du har skrevet at det er viktig å tjene mye/mest mulig – så er det jo fint at du oppklarer det. Det framstår i høy grad som det er det du mener når du skriver at folk gjerne bør tjene mer enn de trenger.

        Lik

  21. Mona
    7. april 2014

    Men du skriver ting som «Vi er mer forbilder i handlinger enn i ord, så jeg lurer fælt på hvordan «riktige» holdninger kan trumfe handlingene (ment som å ikke jobbe).»

    Det er nok av eksempler på barn som har hatt hjemmeværende mor, som har tatt høyere utdanning. Gjelder store deler av etterkrigs-generasjonen, og søttitalls-barna f.eks. Også mange unge i dag. Det er også nok av barn som har hatt to fulltidsarbeidende foreldre som velger en løsning med mer tid hjemme med egne barn enn foreldrene gjorde. Stadig fler, faktisk. Mange i vår generasjon har også opplevd negative sider ved to travle foreldre. At tryggheten i den solide økonomien ikke helt kunne veie opp for det.

    Så din nokså bastante oppfatning av at «å være hjemmeværende» smitter lett til neste generasjon faller på egen urimelighet, synes jeg. Det er rett og slett ikke slik det fungerer. Alt har sine pluss og minus. Alt er veldig komplekst. Det er erkjennelse av dette jeg savner i dine litt bastante holdninger.

    Lik

  22. Strandtulla
    15. april 2014

    He he. Interessant lesing. Har bare skummet gjennom, må lese mer senere. Men jeg vil komme med noen synspunkter likevel. Jeg tror unger og ungdom kan behandles forskjellig, ut fra hvem de er. Jeg syns det er flott at unge tjener penger selv, og står på egne ben, selv om de er under utdanning. Men, hvis vi, som foreldre, ser at den unge står på og jobber og studerer, og virkelig vil noe med livet sitt og utdannelsen, er det vel ikke farlig om vi trer støttende til med noen penger innimelom, enten det er til husleie eller andre ting.

    Så til dette med hjemmeværende foreldre. En trenger ikke sitte å se på tv hele dagen selv om man er hjemmeværende. Og en kan gi barna gode grunnverdier osv. uansett om man er hjemme eller jobber halvt eller fullt. Det viktigste er hvilke holdninger man fører videre. Nå må man også huske på at det fins syke mennesker, som ikke kan jobbe, og deres unger har kanskje måttet hjelpe til hjemme, like mye som barn med foreldre som jobber.

    Skal far eller mor være hjemme? Ja, det er neimen ikke godt å si. Jeg tror begge deler kan gå bra. Vi er forskjellige. Men jeg lurer på om ikke far er flinkere til å få ungene til å jobbe sammen med han hjemme, både ute og inne? Mor er kanskje mer omsorgsfull (vanligvis), og lar ungene gjøre det de har lyst til? Kanskje far krever mer av ungene enn mor gjør? (Og han er kanskje ikke så nøye med at det ser helt strøkent ut, he he…)

    Jeg syns ikke jeg ser noe mønster i hvem det er som får «flinke» unger. De fleste vil at ungene skal få utdannelse og jobb. Men, det er klart vi overfører våre holdninger til våre barn. Noe annet er jo vanskelig å få til. Engang Nav, alltid Nav, liksom. Det er ikke det at noen er hjemmeværende som har noe å si, det er holdningene vi overfører.

    Nå må vi også huske på at det alltid vil være noen unge som faller utenfor. Det er ikke like lett for alle, dette med åoengkrav og snitt osv. Noen har psykiske ting de sliter med, som de ikke får hjelp for, og det blir ikke bedre at de blir latterliggjort på skolen, som enkelte gjør. Det er ikke alltid skolen klarer å gi unge selvfølelse. Og da er det heller ikke lett å få tro på sel selv og gå videre.

    Jeg tror skolen må bli flinkere til å se hver enkelt ut fra evner og anlegg. Ikke bare på det teoretiske, og heller ikke bare det praktiske. Det finnes kunstnere der ute og.

    Noe jeg har lyst til å si: Hvis en ungdom er flink på skolne, er det ofte at foreldrene får gunst fra lærerne. Men hvis en ungdom ikke er så iherdig, eller rett og slett ikke «gidder» (oftep.g.a. noe ingen vet), blir foreldrene sett på som noen som ikke gidder å følge opp.

    Mens det egentlig er motsatt! Tenk over den.

    Lik

  23. Strandtulla
    15. april 2014

    Vil forøvrig si at jeg syns bloggen din er interessant. Fint å lese og diskutere diverse emner om livet.

    Lik

  24. Tilbaketråkk: Barn bør jobbe om sommeren | Lammelårtanker

  25. Tilbaketråkk: Høydepunkt | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: