Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Gjesteinnlegg: Ung mor, angrer du?

Med realityserier som Unge Mødre,  er det lett å tro at det stadig blir mer vanlig å føde barn i tidlig alder, men det stemmer ikke.

Faktisk er det færre som blir unge mødre i dag enn for ti år siden.

En skulle nesten tro at barn ikke ble til på den enkle måten, men at det var stasjonsvogn, minst en mastergrad og eget hus som skapte barn. Jeg overdriver ikke.

Mom4life ble mor som nittenåring, tre år senere tobarnsmor. Gjett om hun ikke er blitt spurt om hun angrer! Jeg fant innlegget hennes tidligere i dag og fikk lov til å publisere det her.

Det ga meg noe å tenke på. Jeg ble grepet av hennes erfaringer og fortellerstil. Hennes erfaring er tidløs, aldersløs, la den synke inn. Og når du har lest innlegget hennes, anbefaler jeg en titt innom hennes blogg!

– bildet er publisert med tillatelse fra gjesteblogger –

 

Ung mor, angrer du?

Det alle lurer på, ingen spør om du angrer på at du tok utdanning, eller fikk deg jobb, kjøpte hus! Men, fikk du barn i ung alder, lurer alle på om du angrer på at du kastet bort ungdommen på bleieskift og våkenetter. Om gitt anledningen ville du byttet det bort og da selvfølgelig få akkurat samme barna noen år senere.

Angrer jeg på alderen min?
Nei, egentlig ikke. Jeg var nitten år da Julie kom til verden, var jeg ung? Ja, det var jeg. Var jeg for ung? Kanskje?
Julie er født i februar og knappe seks måneder senere fylte jeg tjue år. Føler jeg at jeg har kastet bort ungdomstiden min? Har jeg gått glipp av noe?
Det er fort at anger blir en ond sirkel av negative følelser og tanker. Har jeg tenkt på det, ja det har jeg. Helt ærlig så er det utrolig mye jeg angrer på fra min ungdom.

Atten år var jeg da jeg fikk to streker på graviditetstesten, og det var ikke øyeblikkelig lykke som fylte meg, det var et øyeblikk fylt med bekymring. Ikke for meg selv, men for hva jeg hadde å tilby mitt ufødte barn. Abort var aldri et alternativ, jeg og min daværende kjæreste var stormforelsket. Vi trodde vi var klare, jeg trodde jeg var klar.

Du blir aldri klar, seksten eller tretti? Ingenting kan forberede deg på følelsene og inntrykkene ditt nyfødte barn vil gi deg. Halvveis ut i svangerskapet aner jeg ugler i mosen. Han er ikke klar, han er ikke klar til å gi slipp på sitt «liv», for å leve for noen andre enn seg selv. Akkurat da, den dagen skulle jeg pakket tingene mine og dratt. Det angerer jeg på, at jeg ikke dro. Akkurat da angrer jeg på at jeg sa hei, at vi ble kjent. At denne gutten måtte jeg ha i mitt liv, resten av mitt liv.

Jeg er sta.
Ikke faen om jeg bare skulle gi opp, dette måtte gå bra! Så mye motgang jeg hadde møtt, nå måtte det snart være slutt på alt det vonde og harde.
Jeg tok så innmari feil.
Et barn skapt av kjærlig, født i et mareritt.
Jeg vil ikke gå inn i detaljer om hva som skjedde, hvordan mitt liv var den gangen. Kanskje jeg ikke er sterk nokk til å si det høgt, til å skrive det så alle kan se det. Kanskje ingen vil forstå hvordan jeg hadde det som person, kanskje alle trodde jeg var gal. Jeg ble det.
Sjalusien gjorde meg gal, smerten gjorde meg usikker og ordene gjorde meg liten.

Takk Gud for at du reiste.
Det er september og Julie er blitt nitten måneder, du reiser ifra oss. Først knust, så sterkere enn noen gang. Trodde jeg, innbilte jeg meg. Håpte jeg.
Så dukket han opp, og det tok meg mange år å forstå hva som skjedde, hva jeg hadde gjort?

Så usikker, så uelsket og ubrukelig som menneske. Det var tankene jeg hadde om meg selv, etter alt som var skjedd, følte jeg at jeg ikke var verdig lykke. Lot meg rive med, mistet fotfeste og forsvant i et sort hul. Det er trist at det er slik jeg ser på det vi hadde, for det må ha vært noe som gjorde til at jeg ble, uansett hva du gjorde.

Julie blir tre år bare to måneder før lillebroren Martin blir født.
Jeg er nå tjueto år, snart tjuetre! Fortsatt så ung, uskyldig og fortapt. Hadde jeg vært eldre, kanskje jeg ikke ville gjort så mange feil? Tatt så feile valg for mitt eget liv? Jeg skulle nå hatt utdanning og jobb, eller gått på høgskole. Men, jeg satt der med en nyfødt liten gutt i armene. En så vakker liten skapning, en uskyldig liten gutt som jeg skulle passe på, elske og lære alt jeg viste om livet. Så skjer det, en annen person sin handling, gir meg konsekvenser som den dag i dag plager meg. Som den dag i dag har satt store arr i meg.

Sønnen min er bare to dager gammel, når jeg mister alt av følelser. Som et tomt skall sitter jeg der, ensom og helt alene. Tanker så negative, følelser så ekstreme, et hat så sterkt at det tok fra meg morskjærligheten for min sønn.

Man spøker ikke med fødselsdepresjoner.
Så livredd for at noe var galt med meg, lot jeg som ingenting. Heiv på meg et falskt smil, og kysset sønnen min kjærlig på hodet, men egentlig kunne det vært hvem som helst sitt barn. Jeg følte ingenting. Du stjal det fra meg.

Jeg skadet aldri sønnen min, jeg beskyttet han, matet han, stelte han og viste han omsorg. Akkurat som jeg viste jeg måtte gjøre, det var mitt barn og denne tåken som dempet alle mine følelser ville snart lette. Jeg trengte ikke hjelp. Jeg ville ikke virke svak. Hadde jeg vært eldre, kanskje jeg da ikke ville vært så redd for hjelp, og tatt imot handen som ble strukket ut mot meg.

Noen måneder går, og jeg ser at slik kan jeg ikke leve. Så negativ, tom og uelsket? Jeg kan ikke la mine barn vokse opp og tro at det greit å late som. At det er greit å være ulykkelig bare ingen ser det. Jeg kunne ikke la det gå utover dem at jeg på innsiden kjempet en vond kamp, hver eneste dag.

Jeg kastet han ut!
Det var skummelt, men jeg skulle klare det. Jeg ER sterk.
Dagen etter kommer følelsene mine tilbake som lyn fra klar himmel! Jeg våkner, det første jeg ser er mine to vakre små skapninger i sengen min, jeg hadde følt meg ensom natten før og lagt dem begge i min seng.
Hjertet mitt gjorde et opp, alt føltes varmt! Jeg kunne klare dette!
Sterkere enn noen gang klemmer jeg barna mine, og jeg føler det. Jeg føler morsfølelsen skylle over meg som et hav av varme, kjærlighet og alt som er godt i verden. Jeg elsket dem.

Fra den dagen av var det ingen tvil. For første gang på mange år hadde jeg gjort det rette for meg selv, og for mine barn. Vi var en familie, en trekløver!
Hadde jeg vært eldre ville jeg aldri gjort så mange feil, valgt så feil gutt å elske og jeg ville aldri fått vite hva kjærlighet virkelig er. Jeg ville ikke hatt Julie og Martin, nå har jeg lært.
Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg hadde utdanning, jobb og alt det som burde ha før man får barn, ikke for min egen del, men for dem.

 

~ ~ ~

Takk for at jeg fikk dele innlegget ditt med mine lesere, Mom4life!

Lenke: Mom4life.blogg.no

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

5 comments on “Gjesteinnlegg: Ung mor, angrer du?

  1. Line
    13. mai 2014

    Hm, jeg er jo ung mor. Ja, for det er jeg faktisk. Jeg er 22 år, og var 20 år da Kasper ble født (hjelp, tida flyr!). Men, jeg tenker liksom ikke over det lenger. Joda, vennene mine blir adjunkter og skriver bachelor’er i dette øyeblikk, eller har hatt fast jobb i et år allerede og de har absolutt ikke barn – men jeg har jo fått nye venner også. Og de gangene jeg tenker på alder så går det opp for meg at jeg plutselig blir invitert i tredveårslag til damene i barselgruppa, eller diskuterer hvor kjedelig festing har blitt med 28åringene i klassen som også har barn, eller snakker om hus, interiør og mannfolk med de på 34. Og jeg føler ikke at jeg går glipp av noenting, egentlig. Jeg tenker at etter man har fylt 20 så har ikke alder så mye å si lenger, så lenge man finner noen å være med som er på samme modenhetsalder, eller som har samme interesser, eller rett og slett aksepterer situasjonen den andre er i og er hyggelig likevel. Hm..

    Bare et lite tankespinn fra meg om det å være ung mor 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      13. mai 2014

      Setter pris på tankedelingen din, Line!

      Jeg deler erfaringen din; livssituasjon og personlighet teller ofte mer enn alder, men ikke bare. Det er gjerne mer sosialt akseptert å få barn når man er rundt gjennomsnitsalderen enn når man er 10 +-, opplever jeg.

      Lik

      • Line
        13. mai 2014

        Hva er egentlig gjennomsnittsalderen for å få barn?

        Nå skal det sies at jeg ikke var den første i «gjengen» til å få barn, men jeg var den andre – men jeg møtte egentlig ikke spesielle «åh serr nå blir du ung mor!»-holdninger. Men jeg har kanskje vært heldig?

        Lik

        • Lammelåret
          13. mai 2014

          I fjor var gjennomsnitsalderen for førstegangsfødende 28,6 år.

          Det er nok stor forskjell fra miljø til miljø hvordan en graviditet blir tatt imot blant venner, familie og den gravide selv.

          Lik

  2. fivrelden
    14. mai 2014

    Jeg er ikke mor, men dette var sterk lesning. Jeg tror vi må fokusere på det som er riktig for oss selv, ikke hva som er riktig i andres øyne. Vi er alle ulike 🙂

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 13. mai 2014 av i Foreldrerollen med stikkord , , , , , , , , .
%d bloggers like this: