Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Rapport fra et hektisk mammaliv

En hammer presses langsomt inn i kroppen min, en klo klemmer systematisk rundt hodet mitt. Noe forstyrrer, men jeg forstår ikke hva det er. Jeg skyver opp det ene øyelokket, som om det skulle vært limt igjen, med en kraftanstrengelse klarer jeg vri alle delene mine til samme side, strekker meg ut etter mobilen, klokken viser 12.

Jeg har omtrent en time, hvis jeg trekker fra den tiden jeg trenger på badet, tid på frokost og – hvis jeg er «heldig» – sette på tørketrommelen. Jeg vasket en dunpute i går, den må tørkes i trommel i dag.

Jeg oppdager en bh som skulle vært vasket i går, ser den firkantede baljen som ble brukt til fotbad og som så absolutt trenger en vask. Slumper i en klæsj Ajax og treffer noen dråper vann, men de fleste havner i dusjen og på gulvet. Jeg dumper tungt ned på huk, tvinger armen i en litt underlig stilling, henter ut en gul hanske fra skapet under vasken. Finner en slitt klut på samme plass, kaster den ene i balja, trer på meg hansken. Jeg sitter på gulvet, orker ikke sitte på huk lenger. Baljen blir vasket og jeg gnir litt på dusjgulvet og litt av den nederste delen av kabinettet.

Nå er jeg husmor, tenker jeg. Så kommer jeg på at jeg sløser med tiden, for jeg må spise frokost, komme igang slik at jeg rekker å liggehvile lenge nok før guttene kommer hjem.

Jeg hiver i en dæsj Milo i den firkantede boksen, fyller på med vann til bh-en er dekket, kliner på deo under armene, samler håret, pusser tennene. Slitsomme greier.

2014-06-03 16.22.15

Tilbake på soverommet deiser jeg ned på madrassen, bena er så tunge!

Finner klær som er riktige i dag, som ikke strammer noen steder, som er lange nok til å dekke armhulene slik at stubbene forblir en del av mitt privatliv. Føler hodet er som en tørketrommel, finner ikke tankene mine, finner ikke shortsen jeg har forstått er riktig plagg i dag. Tar på meg den fra i går, men den strammer overalt og gir meg følelsen av å være en slags pølse med altfor stramt skinn. Kjenner at det stjeler oppmerksomheten, tapper energien, påvirker hele meg. Feil shorts – ødelagt dag.

Jeg kommer meg til slutt ned fra andre etasje til kjøkkenet, strekker meg til toppen av skapet, tar med boksen med knekkebrød og registrerer at den nesten er tom, men glemmer det før jeg rekker å skrive produktet på handlelisten. Finner frem riktig pålegg, fyller muggen med rent vann, setter meg. Er temmelig sikker på at det var et rent glass jeg tok. Jeg får et anfall av husmorstolthet og henter ut noen flere rene glass fra oppvaskmaskinen, setter dem i riktig skaphylle, sier til meg selv at nå overdriver du. Avslutter jobben, får et nytt innfall, går ned i kjelleren og setter på den fordømte tørketrommelen og kaster ei ny pute inn i vaskemaskinen. Kjennes ut som om nakken er isatt med blyknuter.

Når jeg går opp trappen, kjennes det som om stramme bånd er festet rundt lårene mine. Er det sånn det kjennes etter å ha løpt ei mil?

Frokosten venter på meg, klokken nærmer seg ett. Jeg spiser raskt, deiser deretter ned i sofaen. Tenker på pappaene som har svart på fedreutfordringen min. Vet at det ligger mange svar og venter på meg. Kjenner at det river litt i meg, den der følelsen av å ikke følge opp det jeg starter på.. den forventningen jeg har plassert i hodene til pappaene.. den forventningen jeg har til meg selv som matcher ambisjonene mine. Den jeg er, som følger opp det jeg begynner på, som er ordentlig og ikke lurer meg unna. Jeg svikter henne litt nå, blir en av dem som lar alt flyte og som folk ikke kan stole på, en sånn som bare glir unna.

En katt kommer inn, mjauer, klager, jeg klarer ikke høre på jammeret, reiser meg – fremdeles med imaginære tøyler rundt kroppen – fyller vannskåla, sympatiklager med pus, legger meg igjen.

2014-02-01 11.32.41

– sånn så katten ut en annen dag –

Jeg tar opp boka jeg bare  lese ut i dag, noe jeg skulle gjort i går. Noe annet forstyrrer meg, denne gangen pappen som ligger under leilighetsskillerne som blåser og bråker og forstyrrer meg. Jeg reiser meg igjen.

Så kommer jeg på en kronikk jeg vet blir publisert i dag, slår på den stasjonære pc’n (jeg har jo bestemt meg for å ikke være på den bærbare i dag og den stasjonære understreker liksom alvoret i avgjørelsen), sjekker alle de vanlige stedene: Epost, Facebook – begge steder med flere grupper, sider, hva det nå heter. Kronikken klarer jeg ikke lese på pc. Det er som om noen vifter med fingrene foran synet mitt, samtidig som det kjennes ut som om jeg sover – som ikke er så langt unna sannheten.

Hodet trenger oppmerksomhet, jeg blir klar over hva klokken er, tiden renner ut. I hodet har jeg drømmen fra i natt, den lever i meg ennå selv om den er så diffus at jeg ikke klarer beskrive den. Det er en tørr, treg stemning som henger i meg.

2014-06-03 16.30.49

– nok et forsøk på å lese –

Igjen forsøker jeg lese, kommer dypt inn i historien, men så går det i døren. Et barn kommer hjem. En halv time tidligere enn forventet. En halv time mindre hvile. Barn er høyest prioritert, men ofte klarer jeg ikke mer enn et hei, mer enn finn deg noe mat – noe jeg kaller mat. Morsrollen jeg utfører er litt amputert sammenlignet med andre mødres eksemplariske utførelse. Med litt overskudd kan jeg le av det, noen ganger er det bare trist hvor høye forventninger folk har og jeg lurer på hvorfor de synes det er verd det; slite vekk all kosen.

Barnet får beskjed om å dusje, det er tydelig at balldagen har engasjert. Om noen timer er det paintball med speideren. Om ikke lenge kommer det andre barnet hjem. Den liksomme roen er uansett brutt, så jeg kan likegjerne få vekk lyden av tørketrommelen som er ferdig. Sender en sinna-sms til mannen fordi han ikke har oppfattet tankebeskjedene mine, får et mildt svar i retur.

Hele kroppen er anspent, trøttheten forvandles til uro og stress, hodet er en vag trussel. Energien er lav, det er bare viljen som driver meg fremover.

Dette skulle være min stilledag, min lesedag, men jeg har tullet den til, ikke klart å gjøre den viktigste jobben min: Å hvile. Å bli helt klar til det første barnet kommer hjem.

Så jeg sitter her, omgitt av aviser, reklamer, lukker meg inne, hører ingen lyder av barn. Takker en gud jeg ikke tror på for flott vær og et takknemlig barn som har fått utsatt leksetid fordi mor ikke orker, ikke har oppmerksomhet, ikke konsentrasjon, ikke oppfatter noe utenfor seg selv.

Jeg har et lykkelig barn som har fått lov til å lage sin yoghurtmiks selv med rosiner, havregryn, syltetøy, naturell yoghurt. Med en Donald-pocket og magen på terrassen er lykken fullendt. Utsatt leksetid blir mottatt med jubel. Det eldste barnet er innsvøpt i musikk, elsker rommet sitt, har nydusjet lugg.

-  tom hverdagslykke -

– tom hverdagslykke –

Vi er på hver vår plass. Jeg lader opp til flere ord jeg må bruke om en stund. Nå er det stopp. De fins bare i fingrene mine, som en direkte ut-kanal fra hodet. Et sted der inne er det høy produksjon, nye ting hele tiden.

Sett utenfra er jeg en slags mumie, en utilgjengelig litt bysk figur. Inni meg er alt skyvet vekk, nye mål formuleres, jeg strever videre. Legger vekk prioriteringene, må bytte om på det opprinnelige. Følelser tar for mye plass, tar energi jeg trenger for å gjennomføre nye ting, spise middagen mannen min straks lager, respondere på et barns henvendeler, være oppmerksom og glad når eldstemann drar.

Og høyest på ønskelisten er kortspill med minstemann. Jeg prioriterer det óg, det er bare ikke så synlig. Ei heller merkbart. Jeg vet det bare selv.

**

Artikkelen jeg klarte å lese på mobil: Damebladene vil tjene penger på skam

Pappautfordringen: Fedrekvoten – et kvinneproblem?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

17 comments on “Rapport fra et hektisk mammaliv

  1. Steinsdotter
    3. juni 2014

    Et dypdykk inn i en ukjent verden.
    Jeg hang ved hvert ord. Og er litt uviss på hva jeg vil si til deg.

    Å være så ærlig, personlig, er modig vil jeg påstå.
    De fleste av oss sliter med å vise/dele de sidene av oss som ikke er 100 %

    Man får tildelt forskjellige utfordringer i livet, og man må bare gjøre som best man kan. Det vet jeg alt om.

    Stor klem.

    Lik

    • Lammelåret
      4. juni 2014

      Dette var bare et hverdagsinnlegg, ikke noe mer enn det. At du er eneste som kommenterer sier kanskje at folk føler seg tryggest når de leser noe kjent?

      Jeg vet ikke. Det er bare livet mitt.

      Takk for kommentar.

      Lik

      • Steinsdotter
        4. juni 2014

        Det er nok hverdagen din, men ikke et hver dags innlegg her på bloggen:)
        Ikke at du noen gang har lagt skjul på hvordan du har det, men her inne pleier du ofte å fokusere på andre samfunns orienterte ting.

        Grunnen til at jeg kommenterte på akkurat dette innlegget, er fordi jeg likte det. Kan ofte kaste meg inn i andre diskusjoner, men jeg er en tilhenger av personlige bloggposter.

        Andre kommentarer kommer. Men ofte må mennesker tenke litt over hva de skal skrive, når de skal respondere på noe som ikke fryd og gammen eller generelt?

        Lik

        • Lammelåret
          4. juni 2014

          Jeg vet det egentlig, men siden jeg lever i denne kroppen hele tiden glemmer jeg at det er ekstraordinært for normaltfungerende folk og litt heftig å få rett opp i ansiktet. I min verden er det ironisk med overskrift og innhold, så jeg flirer litt.

          Ville skrive sånne vanlige innlegg som andre gjør, en slags rapport fra hverdagen, hehe..

          Lik

  2. Anja Elisabeth Holt
    4. juni 2014

    Tror dette er beskrivende for mange sin hverdag. Men fåtallet tør skrive det. Jeg har mange kjente som leser min blogg. De kjenner meg igjen. Sånn er jeg. Jeg har masse energi, jeg gjør masse, jeg ler ofte og liker å ha det rent og pent rundt meg selv om jeg ender opp med å gjøre altfor mye og innimellom går på en smell. Det er min hverdag.

    Andre er superfokusert på mat og trening eller det å være ute minst tre timer daglig. Det er deres hverdag. Uten at jeg vet hva slags diagnose du har tenker jeg at du helt sikkert gjør det beste du kan ut av ditt liv og din hverdag.

    Synes det var et flott innlegg, jeg. Så det så. 😉

    Lik

    • Lammelåret
      4. juni 2014

      Tror du folk er redde for å skrvie ærlig eller tror du de synes denne formen for ærlighet tilhører privatlivet?

      Lik

  3. Carina
    4. juni 2014

    Og nok en gang setter du tingene i perspektiv. Jeg liker så godt disse personlige innleggene dine. Nettopp fordi de har betydning langt utenfor det personlige. Men det er nok sant som Steinsdotter sier, folk blir litt i tvil hva de skal skrive først. Håper du har en fin onsdag.

    Lik

    • Lammelåret
      4. juni 2014

      Tipper kanskje folk tror de må gi et veldig seriøst og dypt svar, noe som er helt feil. Her er det bare å kaste seg ut i det. Dette er bare hverdag, andre har en annen. Ikke noe skummelt i det.

      Lik

  4. Tilbaketråkk: Utfordrende dyredag | Lammelårtanker

  5. Casa Kaos
    4. juni 2014

    Jeg leste denne i går, og du traff meg rett i magen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle kommentere. Skulle jeg skrive at jeg kjenner meg litt igjen, for jeg har migrene. Og på migrenedagene er jeg også helt redusert og blir totalt utslitt bare ved tanken på å måtte sette på en tørketrommel.
    Eller skulle jeg skrive at jeg også er ekspert på å rote bort fridagene mine. De dagene jeg er helt avhengig av. Da jeg bare er hjemme og slapper av, men ender opp med å gjøre alt mulig annet.
    Eller skulle jeg skrive at jeg også har lest kronikken på Dagbladet, og at den var veldig bra.
    Det ble rett og slett for mye å kommentere på en gang. Og så visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne. Men nå fikk du en lett blanding. Jeg kunne egentlig skrevet om fem ting til også. Minst 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      4. juni 2014

      Sånn er det, jeg gjør folk stumme! Altså; jeg har mye selvironi på sånne ting, selv om det også kan gjøre vondt mange av dagene.

      Grunnlaget for innlegget er vel bare å dele av min hverdag på en rett-frem-måte som «alle» vanlige bloggere gjør. Så jeg følger opp med en ny (mer normal) dag i dagens innlegg. Må prøve noe nytt. Tror kanskje jeg undervurderer hva et sånt innlegg som dette betyr for folk? Jeg vet det rett og slett ikke.

      Vil bare understreke at alle har sitt og innimellom velger jeg å skrive om mitt. Det er verken bedre eller verre enn andres opplevelser av sine liv. Det er iallfall slik jeg tenker om det i dag.

      Jeg tar gjerne de andre fem kommentarene også, jeg! *grådig*

      Lik

  6. ToPlussTre
    4. juni 2014

    Du beskriver situasjonen din på en sånn måte at jeg nesten føler at jeg «er» der! Det må være utrolig tøft å ha det sånn dag ut og dag inn!

    Jeg har jo også dager innimellom der hodet er vatt, bena tunge og jeg ikke orker tanken på noe annet enn å sove… sånn er det jo, med tre småbarn som jeg er mye alene med.

    Men jeg er takknemlig for at jeg på det jevne er frisk og har energi og at det ikke gjør så mye med alt jeg ikke rekker, for det kommer en ny dag i morgen. Takk for at du deler!

    Lik

    • Lammelåret
      4. juni 2014

      Velkommen inn! Du er heldig som kan smette ut igjen når du vil.

      Noen dager er tøffe, men det er utrolig hva man kan tilpasse seg og leve med likevel. Det hjelper å ha klare mål og prioritere deretter.

      Takk for at du leste og la igjen noen ord!

      Lik

  7. EventyrElin
    4. juni 2014

    Jeg er rundt på bloggerunden min, og er glad for at du skal få avslutte dagens innblikk inn til andre mennesker. Du er så utrolig modig, ærlig og jeg er bare så takknemlig for at jeg har funnet bloggen din. Selv har jeg vanligvis mye energi og tiltakslyst, men etter forrige uke som ble tilbragt i skikkelig allergihel***e hvor jeg føler at jeg har lyst til å kaste meg selv i søpla – jeg blir så irritabel, og fungerer bare ikke – etter slike dager, tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er, hvor mye jeg har å være takknemlig for, hvor tungt det kunne vært om jeg skulle vært syk.

    Takk for at du deler, og all ære til deg for at du skriver som du gjør. Selv om det ikke er sammenlignbart, tror jeg flere av oss kjenner seg igjen likevel, for ingen dager er like og livet kan være krevende. Som gravid med tidvis aleneansvar for tre små unger -hele, forbarska dagen- kan det skorte på energien, også her; men jeg har jo ingen grunn til å klage, jeg er frisk. Det er fint å bli minnet på innimellom.

    Lik

    • Lammelåret
      5. juni 2014

      Jeg har også mye tiltakslyst og masse engasjement og idéer, men mulighetene til å bruke det tas vekk fra meg. Kropp og vilje er ikke venner.

      Egentlig er det et under at jeg klarer skrive så mye som jeg gjør. Det har jeg jobbet hardt for lenge.

      Det jeg lever med kjenner alle små momenter av innimellom, så at det jeg skriver her er gjenkjennelig, er ikke overraskende. Og jeg tenker at det er lov å si noe om uten at den som leser, og som ikke har det så ekstremt som meg, skal redusere sine egne opplevelser og skamme seg. Det er lov å sutre av og til.

      Selv om noen har det verre, betyr ikke det at ens egne «vondter» ikke er viktige og ikke skal tas på alvor. Likevel er det noen ganger et hint til seg selv om å heller fokusere på ressurser enn å henge seg opp i det som ikke er godt nok.

      Jeg håper at når jeg skriver slike «historier fra virkeligheten» så vil det være en vekker for leseren om at godt nok ikke trenger være perfekt. Og at en har mange flere ressurser enn en er seg bevisst. Hvis jeg av og til kan få folk til å bli litt mer fornøyd i sitt liv, så synes jeg det er en stor ting.

      Takk for at du leste og for gode ord!

      Likt av 1 person

  8. Tilbaketråkk: Mammaidealet | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 3. juni 2014 av i Foreldrerollen med stikkord , , , , , , , , .
Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: