Rapport fra et hektisk mammaliv

En hammer presses langsomt inn i kroppen min, en klo klemmer systematisk rundt hodet mitt. Noe forstyrrer, men jeg forstår ikke hva det er. Jeg skyver opp det ene øyelokket, som om det skulle vært limt igjen, med en kraftanstrengelse klarer jeg vri alle delene mine til samme side, strekker meg ut etter mobilen, klokken viser 12.

Jeg har omtrent en time, hvis jeg trekker fra den tiden jeg trenger på badet, tid på frokost og – hvis jeg er «heldig» – sette på tørketrommelen. Jeg vasket en dunpute i går, den må tørkes i trommel i dag.

Jeg oppdager en bh som skulle vært vasket i går, ser den firkantede baljen som ble brukt til fotbad og som så absolutt trenger en vask. Slumper i en klæsj Ajax og treffer noen dråper vann, men de fleste havner i dusjen og på gulvet. Jeg dumper tungt ned på huk, tvinger armen i en litt underlig stilling, henter ut en gul hanske fra skapet under vasken. Finner en slitt klut på samme plass, kaster den ene i balja, trer på meg hansken. Jeg sitter på gulvet, orker ikke sitte på huk lenger. Baljen blir vasket og jeg gnir litt på dusjgulvet og litt av den nederste delen av kabinettet.

Nå er jeg husmor, tenker jeg. Så kommer jeg på at jeg sløser med tiden, for jeg må spise frokost, komme igang slik at jeg rekker å liggehvile lenge nok før guttene kommer hjem.

Jeg hiver i en dæsj Milo i den firkantede boksen, fyller på med vann til bh-en er dekket, kliner på deo under armene, samler håret, pusser tennene. Slitsomme greier.

Tilbake på soverommet deiser jeg ned på madrassen, bena er så tunge!

Finner klær som er riktige i dag, som ikke strammer noen steder, som er lange nok til å dekke armhulene slik at stubbene forblir en del av mitt privatliv. Føler hodet er som en tørketrommel, finner ikke tankene mine, finner ikke shortsen jeg har forstått er riktig plagg i dag. Tar på meg den fra i går, men den strammer overalt og gir meg følelsen av å være en slags pølse med altfor stramt skinn. Kjenner at det stjeler oppmerksomheten, tapper energien, påvirker hele meg. Feil shorts – ødelagt dag.

Jeg kommer meg til slutt ned fra andre etasje til kjøkkenet, strekker meg til toppen av skapet, tar med boksen med knekkebrød og registrerer at den nesten er tom, men glemmer det før jeg rekker å skrive produktet på handlelisten. Finner frem riktig pålegg, fyller muggen med rent vann, setter meg. Er temmelig sikker på at det var et rent glass jeg tok. Jeg får et anfall av husmorstolthet og henter ut noen flere rene glass fra oppvaskmaskinen, setter dem i riktig skaphylle, sier til meg selv at nå overdriver du. Avslutter jobben, får et nytt innfall, går ned i kjelleren og setter på den fordømte tørketrommelen og kaster ei ny pute inn i vaskemaskinen. Kjennes ut som om nakken er isatt med blyknuter.

Når jeg går opp trappen, kjennes det som om stramme bånd er festet rundt lårene mine. Er det sånn det kjennes etter å ha løpt ei mil?

Frokosten venter på meg, klokken nærmer seg ett. Jeg spiser raskt, deiser deretter ned i sofaen. Tenker på pappaene som har svart på fedreutfordringen min. Vet at det ligger mange svar og venter på meg. Kjenner at det river litt i meg, den der følelsen av å ikke følge opp det jeg starter på.. den forventningen jeg har plassert i hodene til pappaene.. den forventningen jeg har til meg selv som matcher ambisjonene mine. Den jeg er, som følger opp det jeg begynner på, som er ordentlig og ikke lurer meg unna. Jeg svikter henne litt nå, blir en av dem som lar alt flyte og som folk ikke kan stole på, en sånn som bare glir unna.

En katt kommer inn, mjauer, klager, jeg klarer ikke høre på jammeret, reiser meg – fremdeles med imaginære tøyler rundt kroppen – fyller vannskåla, sympatiklager med pus, legger meg igjen.

– sånn så katten ut en annen dag –

Jeg tar opp boka jeg bare må lese ut i dag, noe jeg skulle gjort i går. Noe annet forstyrrer meg, denne gangen pappen som ligger under leilighetsskillerne som blåser og bråker og forstyrrer meg. Jeg reiser meg igjen.

Så kommer jeg på en kronikk jeg vet blir publisert i dag, slår på den stasjonære pc’n (jeg har jo bestemt meg for å ikke være på den bærbare i dag og den stasjonære understreker liksom alvoret i avgjørelsen), sjekker alle de vanlige stedene: Epost, Facebook – begge steder med flere grupper, sider, hva det nå heter. Kronikken klarer jeg ikke lese på pc. Det er som om noen vifter med fingrene foran synet mitt, samtidig som det kjennes ut som om jeg sover – som ikke er så langt unna sannheten.

Hodet trenger oppmerksomhet, jeg blir klar over hva klokken er, tiden renner ut. I hodet har jeg drømmen fra i natt, den lever i meg ennå selv om den er så diffus at jeg ikke klarer beskrive den. Det er en tørr, treg stemning som henger i meg.

– nok et forsøk på å lese –

Igjen forsøker jeg lese, kommer dypt inn i historien, men så går det i døren. Et barn kommer hjem. En halv time tidligere enn forventet. En halv time mindre hvile. Barn er høyest prioritert, men ofte klarer jeg ikke mer enn et hei, mer enn finn deg noe mat – noe jeg kaller mat. Morsrollen jeg utfører er litt amputert sammenlignet med andre mødres eksemplariske utførelse. Med litt overskudd kan jeg le av det, noen ganger er det bare trist hvor høye forventninger folk har og jeg lurer på hvorfor de synes det er verd det; slite vekk all kosen.

Barnet får beskjed om å dusje, det er tydelig at balldagen har engasjert. Om noen timer er det paintball med speideren. Om ikke lenge kommer det andre barnet hjem. Den liksomme roen er uansett brutt, så jeg kan likegjerne få vekk lyden av tørketrommelen som er ferdig. Sender en sinna-sms til mannen fordi han ikke har oppfattet tankebeskjedene mine, får et mildt svar i retur.

Hele kroppen er anspent, trøttheten forvandles til uro og stress, hodet er en vag trussel. Energien er lav, det er bare viljen som driver meg fremover.

Dette skulle være min stilledag, min lesedag, men jeg har tullet den til, ikke klart å gjøre den viktigste jobben min: Å hvile. Å bli helt klar til det første barnet kommer hjem.

Så jeg sitter her, omgitt av aviser, reklamer, lukker meg inne, hører ingen lyder av barn. Takker en gud jeg ikke tror på for flott vær og et takknemlig barn som har fått utsatt leksetid fordi mor ikke orker, ikke har oppmerksomhet, ikke konsentrasjon, ikke oppfatter noe utenfor seg selv.

Jeg har et lykkelig barn som har fått lov til å lage sin yoghurtmiks selv med rosiner, havregryn, syltetøy, naturell yoghurt. Med en Donald-pocket og magen på terrassen er lykken fullendt. Utsatt leksetid blir mottatt med jubel. Det eldste barnet er innsvøpt i musikk, elsker rommet sitt, har nydusjet lugg.

– tom hverdagslykke –

Vi er på hver vår plass. Jeg lader opp til flere ord jeg må bruke om en stund. Nå er det stopp. De fins bare i fingrene mine, som en direkte ut-kanal fra hodet. Et sted der inne er det høy produksjon, nye ting hele tiden.

Sett utenfra er jeg en slags mumie, en utilgjengelig litt bysk figur. Inni meg er alt skyvet vekk, nye mål formuleres, jeg strever videre. Legger vekk prioriteringene, må bytte om på det opprinnelige. Følelser tar for mye plass, tar energi jeg trenger for å gjennomføre nye ting, spise middagen mannen min straks lager, respondere på et barns henvendeler, være oppmerksom og glad når eldstemann drar.

Og høyest på ønskelisten er kortspill med minstemann. Jeg prioriterer det óg, det er bare ikke så synlig. Ei heller merkbart. Jeg vet det bare selv.

**

Artikkelen jeg klarte å lese på mobil: Damebladene vil tjene penger på skam

Pappautfordringen: Fedrekvoten – et kvinneproblem?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →