Jeg vil være i fred. Med sjuklingen.

Morgenen starter med et brak og en masse skrangling et sted langt vekke. Litt om litt stiger forvirringen før jeg skjønner at det er telefonen som herjer. Jeg treffer riktig tast, presser frem noen lyder som skal være hallo. Samtalen varer akkurat lenge nok til at jeg nærmer meg våken. Flott. Det var feiloppringing.

Et sted langt i ørska besvarer jeg et spørsmål, kaster dyna over hodet og tror jeg skal sovne igjen. Det gjør jeg ikke.

Jeg gir opp.

Kler meg, registrerer tåka bak rullegardinet, finner ulljakka, går ned trappa.

Der sitter han – den største i familien, taster. Hva gjør du, hvorfor er du her, sier jeg uten spørsmålstegn. Hjemmekontor, svarer han, men jeg vil ikke ha noe hjemmekontor, jeg vil stryke en hvit lugg, mumle mammaviser, dale ned i sofaen og trekke teppe over meg. Jeg vil være i fred. Med sjuklingen.

Den største blir sendt på dør, vi blir alene. Time etter time. Det er ganske spesielt. Jeg tar ingen sjukt-barn-dager lenger, også den oppgaven har jeg gitt fra meg – delegert  den heter det på fint.

Nå er det bare oss og havet av tid. Jeg er raus med tv-en, lar musikk fylle rommet, lokker med yoghurt uten en storm av jubel i retur. Vet at det bare er snakk om tid og litt mer lokkefôr, tålmodighet, den lange tiden vi har. Om noen timer endres alt, da skal knotten vris på og barnet skal bli friskt. Det er sånn det må være.

Timene rusler, jeg forsøker lese noe på nettet. Sjekker eposten. Setter på en vaskemaskin. Er husmor. Flere timer går.

Tiden er langsom når man er sjuk.

Snart er det helg.

– jeg er ikke sur, bare veldig veldig trøtt-

 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →