Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Om å bade alene og prinsippfaste mammaer

Det går en grense et sted, mellom tillit og overbeskyttelse; mellom å holde fast og gi slipp. Et sted i barneskolealder slutter barnet å være bare barn og starter å være tweens, med nærhet og avstand som største utfordring for oss foreldre.

Det kommer til et punkt der «alle andre» gis mer og mer makt; der man står som en påle av betong og fortsetter og fortsetter å terpe på regler og grenser, men langsomt innser at prinsipper og gode intensjoner noen ganger må vike.

Prinsipper og retningslinjer er gode å ha, noen ganger som reisverk, noen ganger som fundament, men noen ganger er de bare i veien.

Det hender at alt det smarte legger hindringer som får tweensen til å lure på om du helt har glemt at hun ikke går i bleier lenger, at hun faktisk er stor nå.

Og det hender at man som mor lurer på det samme: Hvor stor er du egentlig nå?

 

- potensielt livsfarlig -

– potensielt livsfarlig –

Akkurat den undringen dukker særlig opp når alle andre får dra på badetur alene, sammen med alle andre og alle de andre er noen man ikke vet hvem er. Når denne «man» er meg og jeg er mamma.

Ja, det er da man lurer på hvor mye seg selv man skal være (bare dra, kos deg!) og hvor stor fornuftig, ordentlig mamma-del man skal ikle seg (nei, aldri uten en voksen, solfaktor 50, badering, vannflaske, ullsokker, solbriller, ca et flyttelass, det kan bli kaldt noen kan drukne hva gjør du da, husk 113).

Så vet man da (der «man» er meg og jeg er mamma) om alle farer og potensielle livsfarlige skader og lurer på hva som skader mest; å bli tatt for å være baby eller å la ungen få kjenne på livet og selvstendigheten – la han få vokse –  gis mulighet til å faktisk utfordre seg selv og lære av det. Til å kjenne litt på ansvar og puste litt fritt. At det noen ganger er skummelt, men for det meste bare fint.

Det er den der utgaven av mammaen som er meg nærmest, den som roper kos deg! og som i siste lita stikker en liten sjokolade (som selvsagt smelter) inn i sidelomma til sekken idet ungen er på vei ut døra. Det er bare det at den mammaen jeg antakelig burde være er hun som tar alle forholdsregler og som har sett for seg enhver situasjon og som er forberedt på alt og kan advare mot det meste.

Det er bare det at en sånn mamma tror jeg heller skaper nervøse unger enn trygge unger. Og så er det det, da, at sånne mødre tvinger ungen til å holde på en alder han er for stor for, tror jeg. Og hvem vil vel være babyen i vennegjengen?

.. men sånne artikler som den i Aftenposten setter fortgang på mammariene, og gjør at den prinsippielle mammaen får veldig stor plass, for hvem vil vel være den mammaen som ikke tenkte på det, og så skjedde det forferdeligste som kunne skje? Jeg vil ikke.

 

**

Hvor store synes du unger bør være for å dra på badetur uten vokne?

Kjenner du en konflikt mellom deg selv og mammarollen, av og til?

**

Tidligere skrevet:

https://lammelaartanker.wordpress.com/2012/09/02/fra-svommeopplaering-til-plasking-med-taerne/

Hvem er «alle de andre»?

Aftenposten – Kan barnet ditt egentlig svømme? http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Kan-barnet-ditt-egentlig-svomme–7623060.html#.U7RQTUPa7mc

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

2 comments on “Om å bade alene og prinsippfaste mammaer

  1. Astrid
    7. juli 2014

    Jeg ser ikke på meg selv som en spesielt hysterisk mor, ofte er det den mammaen som sier: ja, selvfølgelig, kos deg! som vinner her i gården. Men akkurat når det gjelder bading, der er jeg rimelig streng, altså. Jeg tror kanskje det kan være litt farlig å sette en aldersgrense for når en kan dra på badetur alene, men min 10-åring får i hvert fall ikke lov. Men nå skal det sies at vi bor på Vestlandet, og stedet hvor det bades er en iskald fjord hvor det ofte er mye vind. Værforholdene har utrolig mye å si, synes jeg. Enn så lenge blir jeg med, og enn så lenge virker det som om 10-åringen og vennene hans (og foreldrene deres) synes det er helt greit. På den måten slipper jeg også å formane, jeg bare holder meg i nærheten, og de kan komme til meg hvis det er noe. Jeg kjenner også alle vennene til sønnen min, det er selvfølgelig litt en naturlig konsekvens av at vi bor i en liten bygd, men også en bevisst strategi og noe jeg mener er viktig.

    Lik

    • Lammelåret
      11. juli 2014

      Det hjelper absolutt stor hjelp i at folk i et lite miljø har noenlunde like holdninger til de viktige tingene. Og ja, jeg ser at det ikke er lett å sette en aldersgrense, det handler mye om modenhetsnivå og slike ting. Takk for innspillet ditt, Astrid!

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: