Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Pappakrigen

De fleste av dere som følger denne bloggen har hengt med lenge. Mange av dere er nok litt lei alt pratet rundt permisjonsordninger og retten til å velge selv, men jeg klarer ikke la være å engasjere meg i dette. Det er bare ikke mulig. Det er for viktig.

Denne gangen har jeg skrevet om fedrekvote, mannsrollen og menns identiet og gammelt kjønnsrollemønster i Vårt Land. Jeg prøver meg altså på en ny arena. Det blir spennende om det kommer nye innspill som kan løfte debatten og se den i et nytt perspektiv. Jeg har i det minste forsøkt å få frem nye momenter.

Les gjerne innlegget

Pappa er mors assistent

2012-10-27 15.07.25

 

Her er en kort oppsummering av kronikken og mine holdninger på området

Fedrekvoten økte fra 10 til 14 uker juli for ett år siden, men den nye regjeringen valgte å kutte de fire ukene og gjøre dem om til den delen av fødselspermisjon som foreldre kan fordele fritt. Fedrekvoten på 10 uker er enkelt å overføre til mor.

Jeg mener det er feil og at det undergraver det som er gjort på likestillingsområde gjennom mange år. Det vil også gå utover barnets tid med far og øke presset på far som hovedforsørger i familien. Og dermed bidra til å vedlikeholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret og forsterke ulikstillingen mellom kjønnene. Det viktigste er likevel at barnet fratas juridisk rett til tid med sin pappa.

Dette vil igjen vedlikeholde arbeidsgiveres forventninger om at kvinner er ustabile på arbeidsmarkedet, noe som vil gjøre det ekstra vanskelig for kvinner å få fulltidsstillinger som gjør at hun kan forsørge seg og sine. Midlertidige ansettelser, som er nok et FrP-produkt, vil forsterke problemet. Statistikk viser at fedre sjelden tar ut permisjon utover fedrekvoten og at når fedrekvoten blir borte, forsvinner menn ut i arbeidslivet igjen.

Det gjør noe med hans mulighet til å utforme papparollen, rett og slett fordi han tilbringer mindre tid med barnet enn han ville gjort dersom mor bidro i arbeidslivet mens han var hjemme. På den måten risikerer vi som samfunn at fedre igjen blir en litt fjern fyr som er fin å leke med og som skriker på fotballkamp og skjeller ut dommeren og som ellers er fin å ha som sjåfør.

Jeg stiller spørsmål ved hvorfor fedre er så lite frempå i debatter om fedrekvoten. Er det fortsatt slik at omsorg anses for å være feminint og at foreldrepermisjon er noe som tilhører kvinner og som truer menns maskulinitet? Artikkelen Stakkars store, sterke karer fra Dagens Næringsliv 4.7.2014 bekrefter holdningen om at praktisk barneomsorg anses for å være feminint.

Jeg ønsker å føre fedrekvoten-debatten videre, for jeg opplever at den stadig strander ved superargumentet alle må få velge seg – noe selvsagt ikke er mulig.

Les innlegget mitt da! Og si gjerne hva du mener her eller der. 

Håper ellers at du har en bra sommer og gode dager!

 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

6 comments on “Pappakrigen

  1. Heidi
    8. juli 2014

    Jeg har tenkt litt på tråden på VD og det du skrev om valgfrihetsargumentet som et som hemmer debatten. Jeg er ikke enig i det (åpenbart), men dels fordi jeg ikke tror det er formålstjenlig å ta debatten om de nye manns- og farsrollene i kombinasjon med kvotedebatten overhodet. Man kan godt være uenig i standpunktet, men argumentet om valgfrihet er et godt (konsistent, sakssvarende, osv.) argument mot fedrekvoten, og derfor mener jeg det blir urimelig (og kanskje i seg selv avsporende?) å kritisere dem som fremmer det for å hemme debattens utvikling, for det er altså ikke nødvendigvis samme debatt.

    Noe jeg forresten synes er interessant med disse debattene på et metanivå er hvordan menn som gruppe i økende grad blir utsatt for den samme statlige paternalismen som gjerne har vært forbeholdt kvinner. Vel, en form for likestilling er nå det også.

    Lik

    • Lammelåret
      10. juli 2014

      Men «valgfrihet» – det er etter min erfaring «jeg vil gjøre det som passer meg»- type argument. Jeg må understreke at jeg har lest mye – gjennom mange år – på forskjellige mammaforum, men også artikler i nettaviser, forskning og andre steder, altså både bidrag fra folk som har teoretisk og statistisk dekning og folk som føler og taster kjapt. Og denne siste formen for valgfrihetsargumentasjon (som er følt) er i mine øyne ikke noe argument, det er også svært individuelt og fritt for de lange linjene eller konsekvenstenking. Innimellom ser jeg at folk skriver informativt om hva de legger i at folk må få velge selv – og disse bidragene gir innsikt, men da skrives det også mer enn et lukket selvforsvarisk «folk må få velge selv» – noe som kan gi debatten noe nytt.

      Og bortsett fra «vil velge selv akkurat det som passer meg – OG skal få betalt»-holdningen, så må grensen for hva staten skal finansiere gå et sted. Og når grensen settes, er det alltid noen som ikke kan «velge selv». Skal også disse få betalt? Skal det ikke være noen grenser?

      Det er noe med det at mor+felleskvota er på et gitt antall uker og dersom far ikke er villig til å ta ansvar for barnet sitt i 10 uker så kan han velge seg vekk fra barnet. Da må han være komfortabel med å gi noen andre ansvar for barnet denne tiden. Og det er noe han velger. Hans kvote er frivillig å ta ut. Å være misfornøyd med å ikke få en rettighet en ikke har krav på, blir litt rart. Som om jeg skulle være gretten fordi jeg ikke får kronisk syk-barn-penger bare fordi barnet mitt ikke er kronisk sykt. Er man ikke mann og nylig blitt far, så er det ikke veldig rart at man ikke får fedrekvota, synes jeg da.

      Er ellers enig med det i siste avsnitt, og synes det er interessant.

      Takk for lenke til artikkel!

      Lik

      • Heidi
        10. juli 2014

        Takk for langt svar på kommentaren min!

        Jeg mener ikke at valgfrihet skal være et mål i seg selv, men jeg mener at valgfrihet i slike spørsmål er viktig fordi mennesker er forskjellige, og familier er forskjellige, og da kan det være destruktivt å forvente at alle skal kunne leve etter det samme mønsteret på detaljnivå, f.eks. det kvoteringsordningen legger opp til. Jeg er heller ikke så opptatt av at foreldrene skulle miste et gode, men at barnet gjør det fordi det – når det – ut fra omstendighetene ikke er formålstjenlig å ordne familielivet på denne måten. Selv om jeg jo er tradisjonalist i slike spørsmål, engasjerer jeg meg også fordi jeg mener fellesskapsordninger som legger for sterke føringer på slike valg gjør det vanskeligere for mennesker med spesielle behov eller andre ønsker for eget liv enn det den sittende regjering skulle ha. Det er også konsekvenstenkning. Den stadig økende byråkratiseringen av privatsfæren skaper større risiko for å feile som samfunnsborgere.

        Ellers er jeg enig i at grenser må trekkes, men jeg mener permisjonsordningen bør ses i sammenheng med familien, og når det er gitt rammer for mulig permisjon å ta ut per barn, virker det bare merkelig å sette ytterligere grenser knyttet til hvilken av foreldrene som tar den ut.

        Lik

  2. Heidi
    9. juli 2014

    Forresten: http://www.civita.no/2014/07/09/lego-ergo-er-mann
    Men man kan være enig med Raeburn/Larsen og likevel mene at fedrekvoten er en dårlig løsning.

    Lik

  3. jannorama
    13. juli 2014

    Jeg er så enig med deg, og syns, som deg, at begrepet «valgfrihet» på alle måter er upassende og helt urimelig i denne sammenheng. Valgfriheten har du når du velger å få barn! Når vel barnet er her, ja så må du ta ansvaret – og nei, det er ikke alltid like kult.
    Det er ikke faglig utfordrende eller kariierestimulerende å være borte i flere uker, men blir perioden for kort vil ikke arbeidsgiver legge til rette med vikar/avløser, og dermed blir pappapermisjonen en ubetydelig parantes ingen hensyntar uansett. Hva hadde arbeidsplassen gjort om den uvurderlige ansatte hadde vært i en front-mot-front kollisjon og endt opp i rehabilitering i mange måneder? Ved uttak av pappaperm kan man planlegge og tilrettelegge – man får det til med kvinner, nå er det på tide at man får det til med menn også!

    Et annet viktig argument er selvsagt at man ved lovbestemt pappapermisjon ikke trenger ta diskusjonen med sjefen eller kona – den er fars og ingen andres!

    Jeg har skrevet et innlegg om det her; http://jannorama.wordpress.com/2014/07/09/stridens-kjerne/
    Og er som deg sterkt engasjert i dette! Jeg kan ikke fatte at ikke flere menn kjemper med nebb og klør for denne fantastiske muligheten og rettigheten!!!

    Lik

    • Lammelåret
      13. juli 2014

      Jeg synes det er merkelig at så få menn engasjerer seg i temaet – i den offentlige debatten. Da tenker jeg ikke på politikere, men andre folk. Lurer på hvorfor det er sånn? Hvorfor debatterer ikke menn mer på egne premisser? Mulig at jeg bare ikke finner dem..

      Argumentet om at menn er uunnværlige og ikke kan være borte i månedsvis er bare tull, for uttak av permen er superfleksibel.

      Jeg tror at menn ikke har forstått hvor viktige disse babyukene er, men kvinner skjønner det og det er vel derfor de tviholder på flest mulige uker. Eller er det fordi hun mistrives på jobb og opplever større anerkjennelse når hun er hjemme med barn?

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: