Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Mammaidealet

Jeg står faktisk på beina, har vasket gulvet i dag, skrevet en epost og satt på en maskin tøyvask. Flink!

Starten på hverdagsåret 2014/2015 har hatt en god start. Jeg har allerede betalt melkepenger, skrevet beskjeder i alle kalendre og lagt bokbind på alle bøker.

Føler meg temmelig vellykka, må jeg si.

Jeg er en sånn mamma jeg ønsker å være. En sånn som ordner ting på hjemmebane når ungene er på skolen, som får gjort noe jeg trives med mens de er borte, som kan kalles prestering. Jeg liker det.

- som meg, en avblomstret rose -

– som meg, en avblomstret rose, litt uskarp –

Dette livet er langt ifra det jeg drømte om, men det har sine fordeler og jeg griper grådig om dem.

Jeg vet nemlig at denne perfeksjonerte utgaven av mammarollen har kort varighet. Lenge før jeg oppfatter det, har utløpsdatoen blitt passert.

Det handler ikke om å ha nystrøkne gardiner, nypussede vinduer eller planter som lever. Eller noe av det andre folk strever latterlig intensivt mot.

For meg handler morsrollen om å være der for ungene når de kommer hjem, at det skal være hyggelig for dem. Det handler om at det er ålreit nok her til at ungene ikke skjemmes over å ha med noen hjem. Det handler om å huske hvilken klasse ungene går i, om å ha en noenlunde oversikt over hvillken ukedag vi er i og når ungene kommer hjem fra skolen.

For meg er det slettes ingen selvfølge at jeg klarer ha lange dialoger med ungene hver dag, at jeg kan følge opp lekser eller være nazi på at det ikke er lov å drømme seg vekk på do en halv time, eller å omorganisere dorullene i doskapet hver gang det er snakk om å gjøre lekser NÅ.

Når man lever med redusert kapasitet hver dag, utfordres morsrolle-idealet slik det fremstilles i media, i foreldremagasiner, på mammaforum eller i mammablogger. Det som der anses for å være minimumsinnsatsen er ofte langt over det nivået jeg presterer på når jeg fungerer på mitt aller beste.

Jeg har lært meg å leve med det.

For når en aldri når opp, lærte iallfall jeg meg å dukke dypt ned i kjernen av morsrollen.

- dette det handler om? -

– dette det handler om? –

Jeg har lært meg å finne det som var absolutt nødvendig og som gjorde at mine unger kunne få det så godt som mulig. Det handlet om at vi som familie var fire enkeltindivider som tilsammen utgjorde en enhet som hver for oss og til sammen hadde ulike behov, ulike personligheter; om å tilfredsstille de viktigste behovene. Det handlet om å omorganisere alt vi gjorde og høvle ned alle høye terskler og redusere på prestasjonsforventningene. Det handlet om å vekte livskvaliteten høyt, fordi den får konsekvenser for så mange andre ting. Uten trivsel er det blant annet vanskelig å holde på konsentrasjonen slik at skolehverdagen blir vanskelig. Eller å tolerere støvdottene enda flere dager.

Støvdottene, eller sauene som jeg kaller dem, er aldri så store som når jeg ikke har det bra. Rart med det.

Når morsidealet må redefineres, handler det om å finne ut av hvem vi er og hvilke psykologiske behov vi har, slik at vi møtes som likeverdige, med tillit og trygghet på at en blir respektert. Det må vektes høyere enn fritidsaktiviter som stjeler den eneste tiden av døgnet vi er samlet rundt et bord.

- ja, den er hjemmelaget -

– ja, den er hjemmelaget –

Det er lett å glemme hverandre som par når hverdagen er strevsom, når alt fra handlelisten til sesongklær ser ut som svære fjell som må overstiges – helst litt fort!

- oppfyller Hornes drøm: statsautorisert dating -

– oppfyller Hornes drøm: statsautorisert dating –

Det er når alle dagene er tunge på ulike vis, og det ikke er noen flere gjøremål å kutte ut før liv og helse er truet, som det heter når staten bryter helsepersonells streik, at parforholdet virkelig blir satt på prøve. At foreldreskapet blir det. At min egen trygghet blir det.

Det er da at fulle kjøkkenbenker betyr ganske lite, eller noen ganger forferdelig mye, fordi den hersens kjøkkenbenken representerer all frustrasjon og alt som er galt og ikke virker.

Det er i de mest pressede situasjonene at jeg kjenner et økende press innenfra for å skrike høyt og buldrende: Hva faen driver dere på med dere bortskjemte mennesker som tror at hele verden går under om dere ikke vasker kjøkkengulvet en dag, om dere ikke har nylagt sminke eller egenproduserte kort og hjemmelaget leverpostei på den økologiske, dinkelbrødskiva deres – selv om det selvsagt er litt overmodig å innrømme at en er så gammeldags at en spiser brød..! Hva går det av dere, ser dere ikke at alt det jåleriet ikke betyr en dritt for ungene, at det bare er egen forfengelighet det dreier seg om, klatring på perfekthetsskalaen?

Ungene gir blaffen.

Ungene vil bare ha tiden din, litt tilstedeværelse, men trenger den ikke hele tiden. Det er helt greit og helt lov å ta seg en time med nett, ungene deres trenger ikke oppmerksomhet hele sin våkne tid. Det er helt sant. Litt egoisme er bare sunt. Det kalles også egenpleie, forebyggende alenetid. Det er lov.

Vi foreldre skal holde mange år, hvorfor går folk inn for å slite seg ut innen den første ungen har startet på skolen?!

Man blir ikke helt av å bli utslitt!

**

Andre morsrolleinnlegg av meg

Et hjertesukk om morsrollen og fluktruter

Amputert morsrolle?

Syk morsrolle

Rapport fra et hektisk mammaliv

**

Hvis du likte dette innlegget, kan det være at du liker flere jeg har skrevet, følg meg gjerne via Bloglovin’ eller lik Lammelårtanker på Facebook.

Du er velkommen til å dele og kommentere!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

28 comments on “Mammaidealet

  1. Kirsti
    19. august 2014

    KLoke ord! Eg har måtte lære meg å senke krava til meg sjølv, og til morsrolla og til huset, etter periodar der eg ikkje har kunne gjort anna enn å ligge på sofaen og sjå på hybelkaninane som veks rundt. Der andre seier at «nei, kan ikke få noen andre til å vaske, det blir ikke bra nok» og eg tenkjer at då har du ikkje vor edårleg nok… Kunstene for meg er å huske det når eg er frisk og alt fungerer, for då skrur eg krava opp att. Då kan det fort gå ned igjen med kroppen. No har eg nokre dagar heime, fordi eg treng det for mange ting, hodet heng ikkje med, og eg prøvar nytte tida til det som er lystbetont, istaden for «burdene».
    Stell fint med deg sjølv!

    Lik

    • Lammelåret
      19. august 2014

      Å tilpasse forventningene til kroppens realitet er definitivt en utfordring. Det er nesten trist å se hvor hardt folk streber etter å oppnå et kunstig ideal, for å tilfredsstille forestillingen om hvordan den gode mor skal være.

      Ønsker deg gode dager, slik at du kan hente inn overskudd igjen!

      Lik

  2. Irene
    20. august 2014

    Bra skrevet og en del å kjenne seg igjen i. Jeg visste ikke før nå at du har ME… Jeg har ikke ME, men for fem og et halvt år siden smalt jeg i veggen med brask og bram. Mye fungerer likt i de dårlige periodene: hodet fungerer ikke. Korttidshukommelsen er helt borte, ord blir borte, halvveis ute i setningen har jeg glemt hva jeg skulle si… Får jeg satt på en vaskemaskin, så er det dét overskuddet rekker til den dagen – noen andre får henge opp de klærne…

    Men jeg lurer på: får du mye forståelse for at selv om du har en god dag eller en god periode, så betyr det ikke at du er kvitt sykdommen din? Jeg har et inntrykk av at «folk flest» ikke forstår seg på tilstander som går i bølger, og det er litt slitsomt!

    Ønsker deg en fin dag! 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      20. august 2014

      Tror mange har erfaring med utbrenthet, eller står i fare for å få det, ofte pga egne urealistisk høye forventninger. ME er jo mye mer enn slitenhet og ullhode og det kommer ikke av snill-pike-syndromet, men det er likevel en del likhetstrekk m f.eks utbrenthet som gjør at mange kan kjenne på lignende erfaringer.

      Jeg har hatt mange perioder der jeg har trodd at jeg er ferdig med sykdommen, og vært superfornøyd med at jeg har «skjønt det» og gjort alt riktig (gjort meg frisk), men det varer aldri. Så den som har mest forventninger til meg, er nok meg selv. Jeg har aldri vært en sånn som har hatt lyst til å gjøre ingenting, nemlig.

      Jeg har levd med «dette her» mange år, så forventningene til hva hverdagen skal innebære er temmelig realitetsorientert nå, men det har tatt lang tid og mye selvbebreidelser å komme hit.

      Det er jo ikke lett å forstå seg på «bølgesykdommer», men jeg tror at dem man må forholde seg til skjønner hva det dreier seg om, hvordan livet må og kan leves, etterhvert som de observerer det fra sidelinjen. Over tid danner det seg gjerne mønstre i levemåten, som med tiden skaper en forutsigbarhet. Men altså, dette er ikke gjort på to-tre måneder.

      Hvis man sliter mye med manglende forståelse/respekt, så tror jeg det er lurt å knytte seg til folk som sitter på samme type erfaring som en har selv. Og skape litt avstand til dem som tærer på en. Det blir viktig å kjenne etter hva som gir og tar energi og forholde seg til de svarene en får.

      Takk for at du delte litt av livet ditt med meg!

      Lik

  3. Anja Elisabeth Holt
    20. august 2014

    ække no feil med roser av plastikk (eller latex som faktisk jeg har kjøpt nå). Eller en suppe basert på Toro men toppet med litt ekstra om man har). Det som betyr noe er jo at man er der når det trengs. ikke at man har barn på fire aktiviteter (pluss og pg kamp).Og at man faktisk gjør så godt man kan. Ungene dør heller ikke av en McDonalds Happy Meal innimellom har jeg oppdaget.

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Jøss, fins det roser av latex? Aldri hørt om. Happy meal – aldri hørt om! (bare tulla!)

      Altså, jeg har inntrykk av at det er mange altfor oppofrende foreldre der ute som ikke tillater seg pauser, men som sniker seg til pauser liikevel, som de bagatelliserer (bare sjekke mobilen..). Skulle ønske foreldre heller kunne tillate seg en «middagshvil» og være tydelige på det, enn å være sånn halvveis tilstede med ungene og halvveis i netteland.

      Ikke noe galt i å sette oppmerksomheten på pauseknapp. Men; her snakker jeg ikke om de minste ungene.

      Lik

      • Anja Elisabeth Holt
        21. august 2014

        Jeg elsker mine latex roser fra Kina og alltid eviggrønne eføyer fra Europris! Haha! Og jeg støvsuger eller tørrmopper og tenner en duftlampe. «Rent nok for de svina» (ja, inspirert av den boka).

        Pauser er utrolig viktig. Som på fly, sørg for at du selv får på deg oksygenmasken før du hjelper andre.

        Klem

        Lik

  4. Bjørn Hølbakken
    20. august 2014

    Flott å lese at du klarer å definere deg og ditt liv utifra den du er, det du klarer og det du har, og ikke den du tror alle andre mener du bør være. Måler en det en får til i forhold til andre, når en sjelden opp til noe en føler er bra nok. For veldig mange viser bare en flik av virkeligheten. Den peneste.

    Maten så god ut.:)

    Bjørn

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Det gjelder å sammenligne seg med de rette folkene, vet du!

      Jeg har nok blitt flinkere til å omgi meg med mennesker som vil meg vel og som er trygge nok til å ikke rakke ned på andre (som bitre kommentarer ofte er uttrykk for).

      Det er likevel en utfordring for mange av oss å tørre å vise hele seg og å forstå at det ligger ting i alle som vi ikke er spesielt begeistret for å vise frem.

      Takk for god kommentar, Bjørn!

      Ønsker deg en fin kveld!

      Lik

  5. På tjukka
    20. august 2014

    Flott skrevet. Har godt av en liten påminnelse merker jeg. Drit nå i det dinkelbrødet. kvinne!

    Lik

  6. ToPlussTre
    20. august 2014

    Ja, det er sant. Jeg er helt enig med deg i at ungene først og fremst trenger tilstedeværelse, nærhet og grenser. Alt som kommer etter det må man kanskje prioritere etter livssituasjon og helse? For meg (som er frisk) kommer faktisk sunne måltider og et noen lunde rent hjem ganske høyt opp på listen så lenge jeg føler jeg har overskudd til det, fordi det også påvirker min trivsel.

    Det viktigste er å ha en balanse; når man blir opptatt av perfeksjon på alle arenaer er det klart at det går ut over noe (ofte barna og/eller forholdet, eller egen helse). Da er det på tide å senke listen litt og innse at ingen dør av noen hybelkaniner 😉

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Det synes jeg er et poeng i seg selv, det at enhver må gjøre det som faktisk betyr noe for han/henne. Jeg tror altfor mange altfor ofte gjør det hun tror forventes, men som egentlig ikke betyr noe – for henne. Det er denne jobben jeg skulle ønske folk fikk et mer bevisst forhold til.

      Lik

  7. elin
    20. august 2014

    For et deilig innlegg å lese. Kjenner meg SÅ igjen. Kjenner på det der selv akkurat nå, guttungen har nettopp begynt i første klasse, og alt skulle jo være så perfekt. Sånn ble det ikke. Huset ble ikke malt eller engang rundvasket. Brødene ble ikke hjemmebakt. Matpakkene ser ut som matpakker. Jeg er ingen evig smilende og forståelsesfull mor. Jeg er meg.. med ME. Og nå er jeg sliten. Takk for dette innlegget. Det hjalp litt. Klem!!

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Det er nok et ekstra press på første skoledag i første klasse. Jeg kjente det slik, ville at alt skulle være på stell slik at han ikke skilte seg ut på noe vis, egentlig bare tull. Han skilte seg ut uansett, og hvem har sagt at det skal være negativt?

      Hvoran det ser ut hjemme er’kke så nøye. tenkte du virkelig at det skulle se bra ut hjemme til skolestart?

      I forbindelse med ME pleier jeg å si at jeg har aktivitetsallergi. I gode perioder kan det være vanskelig å ta de riktige hensynene, for som ved allergi, tåler en mye en periode og så blir det bare surr-i-surr med symptomer og dritt.

      Håper du klarer å finne den gode formen etter skolestart! Lykke til!

      Lik

      • elin
        22. august 2014

        Jeg håpet det skulle se bra ut, jeg tenkte og trodde det vel ikke. 😀 haha. Takk for kloke ord. Den med allergi likte jeg!

        Lik

        • Lammelåret
          22. august 2014

          Bruk allergi-forklaringen, vedder på at det blir forstått.

          Lik

  8. Kristine
    20. august 2014

    Jeg blir glad av å lese om dagen din! Og ja takk til middagen du har laget!!

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Kjenner at jeg smiler når du sier du blir glad – tenk så lett det smitter!

      (men den paien, den er spist og fortært for lenge siden, bildet passet bare inn da jeg skrev, så da ble det valgt)

      Lik

  9. EventyrElin
    21. august 2014

    Vet du, dette trengte jeg nå. Mens jeg sitter her i all min ufullstendighet og føler meg totalt ubrukelig. For selv om jeg gjør det aller meste av det jeg gjør også i «vanlig» tilstand, med alle den energien og positiviteten jeg er så heldig at jeg har massevis av, så tar det så uhorvelig lang tid, nå. Det er så tungt. Det er tidvis vondt. Det tapper så mye krefter bare å sette inn i oppvaskmaskinen at jeg bruker et minutt bare på å overtale meg selv til å gjøre det. Og da tenker jeg at jeg er heldig. Som vanligvis er mye mer brukelig.

    Og når det er sagt, så kjenner jeg meg likvel igjen. For med disse tre, snart fire tette ungene – hjemme fra morgen til kveld og innimellom våken også på natta, da har også jeg blitt nødt til å legge lista lavere. Det er ikke nyvasket her med mindre vi skal feire bursdag. Det er ikke restaurantbesøk med kjæresten med mindre…ehm, det har det vel strengt tatt ikke vært siden vi ble foreldre. Men det er greit. Ungene får det de trenger og vel så det. Vi prioriterer på en måte som gjør at vi holder hodet over vannet og smilet stort sett på plass i munnvika.. 🙂

    Du er og blir den modigste bloggeren jeg vet om!

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Det er rart hvordan det kan berolige å lese om andres uperfekthet når en selv føler seg litt slapp. Er glad jeg kunne hjelpe!

      Du sier så mye fint til meg, Elin, tusen takk for det!

      Likt av 1 person

  10. hildemerete
    21. august 2014

    Kjempebra innlegg. Perfeksjonisme i heimen er en tøff øvelse…
    Du skriver utrolig godt! Jeg deler gladelig 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      21. august 2014

      Takk så mye for at du leste og delte!

      Det er mange av oss som kunne trenge en liten mental dask-på-lanken for å overdrive viktigheten av husets overflater. Vi burde heller tenke mer på hva vi virkelig trenger, tenker jeg. Dessverre er det mange av oss som trenger en krise for å bli det bevisst.

      Lik

  11. Mormor
    22. august 2014

    Man blir ikke helt av å bli utslitt!

    Bare utslitt, tenk om man husket det litt oftere.
    Klem 🙂 Og takk.

    Lik

  12. Carina
    22. august 2014

    Og, det gode ved at du har lært deg «å leve med det», er jo at du har så mye å lære andre. Takk for et godt innlegg!

    Lik

    • Lammelåret
      22. august 2014

      Det er det jeg håper på; at litt av min erfaring kan komme til nytte for andre.

      Lik

  13. Tilbaketråkk: Den slitsomme oppdragelsen | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: