Bekymring – en obligatorisk mammaegenskap?
Jeg har aldri vært av det bekymringsfulle slaget, du vet hun som bekymrer seg over at klærne ikke matcher, over unger som klatrer noen meter opp i et tre eller som nesten begynner å grine hvis ungen kræsjer på sykkel. Ungene mine aker uten hjelm og de har fått lov til å spikke med kniv siden de var småtasser (faktisk fikk de utdelt spikkekniv i barnehagen – kult!).
Jeg har heller aldri lengtet meg sjuk etter unger som er på ferie med trygge voksne eller vært den som må besøke ungen på speiderleir. Eller for så vidt henne som absolutt må ringe ungen hver kveld han er borte på ferie.
Jeg skjønner meg ikke på sånn navlestrengangst.
Jeg mener: Hvor mye fri får man egentlig dersom alenetiden skal brukes på meningsløse bekymringer? Non.
For meg er meningen med barnefri at man skal ha barnefri. Ungene gjør noe de koser seg glugg ihjel med og de som passer ungene gjør det samme. Med stadig rapportering om hvordan det går blir jo hele dagen avbrutt!
Nei, sånt skjønner jeg meg ikke på. Har man fri fra hverandre så har man det.
**
Lengter du så mye etter ungene når de er borte at du bare må ringe dem? Har du litt navlestrengangst?
Er du bekymret som Superpapsen?
Les også om Nervøse mødre og slappe unger og Sofabarn med kompass
**
Følg gjerne lammelårtanker på Facebook, der legger jeg ut lenker til aktuelle debatter som ikke lenkes til her.
Du kan følge bloggen ved å taste inn epostadressen din i feltet til høyre eller via Bloglovin’.
Om Anne-Helene
16 kommentarer på “Bekymring – en obligatorisk mammaegenskap?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Dette likte jeg
Sunn fornuft
Hehe, gi ungene kvin sier jeg, men jeg tillater meg samtidig å være bittelitt nervøs for om de skal kutte seg. Heldigvis har jeg hakkespetthåndboka klar så jeg vet hvilken barktype som lindrer kuttskader mest effektivt. Men å oppsøke noen speiderleir om det skulle bli aktuelt i fremtiden har jeg absolutt ingen planer om 😛
LikerLiker
Ikke noe galt i å kjenne en liten nervøsitet, så lenge en ikke lar den få overtaket!
Den hakkespettboka er kjekk å ha med slik at folk kan knatte deg i huet dersom du tar helt av, haha..
LikerLiker
Jeg bekymrer meg for det meste. Og selvfølgelig også for ungene mine – helt uavhengig av hvor de og jeg befinner oss. Det betyr imidlertid ikke at jeg har noen rett til å «hindre dem» i utferdstrang og utvikling. Det er klart de får kniv, får sykle terrengsykkel og dra på overnatting. Bekymringa er mitt ansvar, ikke deres.
LikerLiker
Det er jo veldig bra at du klarer å skille mellom den konstruktive bekymringen og den som bare hemmer.
LikerLiker
Tja, jeg prøver vel å skille utad, ikke la det hemme ungene. Inni meg blir det jo sauset sammen – og hemmer sikkert meg til tider. Men jeg er jo rimelig analytisk anlagt – så det er ikke så vanskelig å se hvordan jeg henger sammen på dette feltet, hehe.
LikerLiker
Lest – Jeg var bekymret lenge før jeg ble mamma og kommer vel til å bekymre til den dagen jeg dør. Men det er noe annet.
Barn må ha passende dose med frihet fra foreldre, men også nærvær, akkurat som foreldre må ha passende dose med frihet fra barn, men også nærvær.
Balansen får den/de enkelte finne ut av selv 🙂
Klem 🙂
LikerLiker
Enig!
LikerLiker
Jeg lider (litt mer enn) litt av navlestrengangst.. Håper jeg vokser det av meg! 😉
LikerLiker
Å, du må lese Gunnhild Øyehaug – Liten knute
– til skrekk og latter og advarsel!
LikerLiker
Når de er hos besteforeldre, så kan jeg godt slappe av uten å måtte sjekke hele tiden 😀 Men bekymrer meg for mye annet. Spant litt videre oppe i hodet mitt etter å ha lest dette, så har blogget litt om det 🙂
LikerLiker
Gleder meg til å lese!
LikerLiker
Eg bekymrar meg! Det har eg gjort frå dei kom til verda. Eg lurer på om dei har huska matpakke, varmeklær, og dei har vener, om dei søv nok eller for mykje, om dei gjer sitt beste på skulen etc etc. Samtidig slepper eg dei laus, fordi det er eg som er bekymra, og eg let dei sykle, hoppe, bruke kniv og øks, svømme, reise på tur utan mor, far eller andre vaksne(dei er tenåringar). Eg har lappa saman skrubbsår, køyrt på tannlegevakta, trøsta gutar med brekt arm. Blir det for ille, snur eg ryggen til og let pappan ta over, fordi eg tenkjer at det er eg som er bekymra og at dei skal få leve sine liv! Samtidig veit dei at eg er bekymra, himler med augene og sukkar tungt, men veit at bekymringa er mest omsorg. Men eg besøkjer ikkje på speidarleir og syns det er heilt greit med leirskule utan mobiltelefon.
LikerLiker
Den litt plagsomme, irriterende mammaen (pappaen) som spør og undersøker har de bare godt av!
LikerLiker
Det er det jeg tenker også!!! Omsorg, spørsmål om hvor de er, irriterende oppfølging vil de trolig sette pris på til eldre de blir!
LikerLiker
Jeg tror min mor ikke har klart å kutte navlestrengen helt ennå. Jeg er 30, men får daglig telefoner fra en mor som liker å ha full kontroll.
LikerLiker
Velkommen til bloggen, Joakim!
Tragisk når foreldreomsorgen glir over i kontroll, håper du klarer å sette grenser.
LikerLiker