Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Storbarnmammas hjertesukk

Kjære storbarnsforeldre

går som en farsott over landet – en artikkel om de store ungene ingen blogger om. Jeg får ta det som en oppfordring; skrive om livet med store barn.

Jeg synes vel helst at Guro Hoftun Gjelstad har gjort en dårlig gurglejobb, for det er da en del som skriver om eldre unger? Selv om de fleste er svært moderert sammenlignet med de mest utflytende småbarnsmammabloggene. (ikke det, jeg ser ikke bort ifra at en sånn miniblogg som min ikke er den som først dukker opp hvis du gurgler ungdomsmor eller øll og det er ikke noe å lure på om mammabloggarenaen domineres av de som har unger under skolealder)

Jeg funderer litt på hvorfor folk mener det er en annen etikk å skrive om eldre unger enn om de små. I mine øyne er det ingen forskjell. Den som ikke kan snakke for seg har ikke noe mindre rett på beskyttelse enn den som sier høylydt ifra. Som blogger må jeg bare være forberedt på at ungene mine kan finne på å inkludere meg i sine blogger som jeg inkluderer dem i mine. Jeg krysser fingre for at jeg har gjort riktige vurderinger for mine barn, for deres grenser og personligheter, men sikker kan jeg ikke være. Uansett:

Unger er også folk!

2012-10-27 15.28.06

– husker har overraskende lang levetid. Selv synes jeg det er digg å gynge litt og det til tross for at jeg er veldig, veldig voksen –

Hva er forskjellen på små og store unger?

I hovedsak er det ikke noen store forskjeller på en unge som er kommet ut av bleiene og en som er i slutten av barneskolen, de er bare myye lengre og myye tyngre, men de har ikke noe mer lyst til å legge seg, eller gjøre det jeg mener de skal og bør gjøre.

Det er like mange protester og kreative innfall og måter å unngå det uungåelige på, like mange beskjeder og like mange frustrasjoner. Det blir liksom ikke bedre av at du ikke bare kan løfte ungen bort fra situasjonen eller gjøre et par triks for å avlede oppmerksomheten.

Å slepe med seg en kranglete 40 kilo’ing er ikke like lett som å ta en 15 kilo’ing under armen!

Å ha store unger er mange ganger lettere enn å ha små, en slipper å være superstriks på klokken og blir litt mer fleksibel, men på den annen side blir en mindre fleksibel.

En må for eksempel forholde seg til skoleruta (selv om noen driter i det som ikke gagner dem selv) og begreper som «høstferie» og «vinterferie» får en praktisk betydning.

Året ser plutselig annerledes ut nå det må tilpasses skolelruta, når det står «utviklingssamtale» på familiekalenderen. Året blir mer strukturert i forhold til barnehagetiden, man kan ikke flekse på hentetiden. Som forelder har jeg ikke fri hver ettermiddag, men må sørge for at leksene gjøres – noe som ikke nødvendigvis tar fem minutter bare fordi det tar fem minutter. Det kan lett gå en time til påminnelser, innskjerpinger, kjeftinger for å få slutt på dorullorganiseringen og alle de andre forstyrrelsene som stadig dukker opp og forsinker leksejobben. Leksene må gjøres også når det omtrent er umulig.

Og for ikke å glemme leggetiden: Noen ganger er det nesten med lengsel jeg ser de små ettåringene som sover to timer midt på dagen eller som man kan putte i seng klokken 1830. Glemt er utglidende leggetider som strekker seg over to-tre timer.

Nesten-ungdom hater senga og legger seg ikke før de vil (jeg minner om alle kiloene som skiller to-åringen fra tolv-åringen), vips var kvelds-alenetiden vekk.

Er det rart de grå-blå ringene under øya ser ut som pigmentflekker?

**

Så: Hva sier du, savner du ærlige blogger om livet med eldre barn (hvor gamle da?)? Er det andre hensyn å ta til et barn som er ti enn to, seksten enn seks?

**

Les gjerne også Tenåringssønnen (fiksjon)

**

Ny her? Du kan like Lammelårtanker på Facebook, der finner du tips og lenker som ikke inkluderes i innleggene. 

Du kan følge bloggen via Bloglovin’ eller ved å taste inn epostadressen din i et felt til høyre skjermside. 

Velkommen! Del gjerne dine tanker og lenke til innlegget med andre. 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

15 comments on “Storbarnmammas hjertesukk

  1. Haha, herlig. Ser jeg har en del å glede meg til fremover 😛 Jeg har også merket at det er få med større barn som blogger, men noen er det og det er jeg glad for.

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      Ikke sant? Det er mange av oss, bare ikke så mange som småbarnsmammabloggerne.

      Lik

  2. elisabethinnerstiveien
    26. august 2014

    Alle aldre har sine utfordringer. Med en på snart 11, har jeg begynt å grue meg til tenåra hvor jeg blir den kjipeste og treigeste i hele verden. Det finnes da folk som skriver om foreldrerollen til litt større barn, men de drukner vel i alt det sukkerrosa og -blåe. Det er klart det er mer utfordrende å skrive om og utlevere barnet ditt når han eller hun, samt vennene, er på webarenaen selv. Man blir nok ikke mindre kjip og treig på den måten.

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      Nja, er ikke enig med deg i at det er en annen etikk bare fordi ungen klarer protestere. Ungens beste må alltid komme først. Vil heller si at det er mer utfordrende med små, nettopp fordi at man ikke kan være sikker på hvor deres grense går.

      Lik

  3. Irene
    27. august 2014

    Veldig bra skrevet! Jeg har store barn og jeg blogger, men jeg blogger ikke om barna mine. Hadde de vært små, så hadde det vært helt likt. Det er et valg jeg har tatt. Det at jeg liker å skrive skal ikke nødvendigvis involvere mine nærmeste.

    Men jeg kan jo si at som storbarnsmor ser jeg viktigheten av at jeg har snakket mye med dem gjennom hele oppveksten, og vi har snakket om alt mulig. Jeg tror det er det som gjør at jeg har og har hatt en god dialog med dem gjennom tenåringsfasen. Jeg må innrømme at jeg synes det er langt flere fine ting enn kjipe ting med å ha tenåringer. Det er moro å ha noen å føre en fornuftig samtale med, og det er moro å ha latterkrampe ved kjøkkenbordet klokka ett på natta.

    Det å miste voksen- og alenetid for oss foreldre på kvelden er ikke noe problem. Jeg vet at det blir nok av den slags om ikke så altfor menge år… 😉

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      Kjenner at jeg er enig med deg på mange punkter her, Irene.

      Lik

  4. Mona
    27. august 2014

    Hei! Visst er det utfordrende å ha tenåringer. Særlig å bistå dem på en vettug måte når de ønsker hjelp ved relasjonelle problemer ovenfor jevnaldrende, synes jeg. Det er lett store følelser i sving! Jeg har to på 14 og 12, så vi er vel bare i startfasen ennå. Men dette med masing om legging, lekser m.m. slipper vi helt unna. Så har jeg og pappa’n også vært bevisst på ansvarliggjøring så fort de er klar for det progressivt gjennom hele oppveksten. Rydde på rommet, f.eks. har vi latt være 100% deres ansvar fra vi visste at de var i stand til det selv, dvs. ca. i 8-års alderen. Og da holder de det helt fint, ikke strøkent, men helt greitt, uten noe mas. Støvsuger og vasker 🙂 Samme med legging. I flere år nå har de selv hatt ansvar for å være uthvilte om morgenen. Og det fikser de fint. Tørner inn i halv ti – halv elleve helt for egen maskin. Kjenner på når de er trøtte og hva de faktisk trenger, istedenfor å ha et behov for å strekke strikken så langt som mulig. (Eller bare være vant til at foreldrene begynner å mase når det er tida.) Samme med lekser, jeg hjelper gjerne hvis de spør, men ellers har de ansvar for å gjøre det de skal selv. Selvstendige, flinke elever som alltid leverer faglig sterkt arbeid får jeg tilbakemeldinger på på skolen. De tar (og får) ansvar for eget liv der de er i stand til det. Og det trives de med.

    Mange ting jeg hjelper dem med også selvsagt, de er jo ikke fullbefarne voksne ennå. Men vi tar det suksessivt ut fra hva vi ser de er klare for. Og da gir vi ansvaret. Ikke tilsynelatende, med mas på første korsvei. Det er rom for å feile og bomme. Rom for å få assistanse hvis man er usikker. Vi prater om ting hvis det ikke går seg til over tid, men det har egentlig bare vært behov for det en gang. Det jeg tror er viktig er at vi har snakket om «hvorfor» vi synes det er er lurt å gjøre ditt og datt. Så får de selv tenke litt på om de også synes det er lurt. Ofte finner de vel så gode løsninger selv, vi har ikke fasiten for deres liv selv om vi er voksne.

    Men dette med at man skal følge opp ungdommene med en slags evig mas, det har jeg ikke tro på. Tror det gir en ekstra slitsom ungdomstid for både barn og voksne! Husk at for ikke lenge siden ble man regnet som voksen etter konfirmasjon. Sikkert med et litt mildt blikk og ekstra bistand fra omgivelsene, men allikevel. Er normen blitt å behandle ungdommene som barn litt for lenge nå, lurer jeg litt på?

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      Hva unger trenger er etter min erfaring ikke et direkte resultat av «oppdragelsen». Personligheten spiller en stor rolle. Genetikk er undervurdert.
      Når man har et medgjørlig og pliktoppfyllende barn man kan snakke rolig til og som aldri strekker strikken langt, men gjør det han er blitt fortalt med det samme, ja da handler det ikke nødvendigvis om at foreldrene har gjort alt riktig, det kan liksågodt være at man har fått et «enkelt» barn.

      Masing er jo ikke noe foreldre (iallfall ikke jeg) driver med i ren kjedsommelighet, det fins andre ting jeg heller vil bruke tiden min på, selvsagt. Det er bare det at noen ganger tvinger det seg frem.

      Lik

  5. Anja Elisabeth Holt
    27. august 2014

    Jeg har på 9 og 11 år. Jeg spør ungene om jeg er i tvil. Jeg deler noe. Ikke alt. De er derimot innimellom veldig opptatt av å komme i bloggen, da. Eller arrangere det de mener er, og de bruker faktisk ordene: «en gylden bloggmulighet». Som hvis de har dekket spesielt pent på bordet, har pyntet seg eller det er noe moro som skjer.

    Jeg er i GOLDEN YEARS.

    Jeg digger denne alderen. Ungene er små nok til å respektere meg og store nok til å gjøre masse selv (og for meg og familien og andre og samfunnet og og og).

    Tenårene orker jeg ikke tenke på nå. Herregud – om jeg skulle trodd på alt jeg leser hadde jeg da aldri engang turt å bli gravid. Alle som sier: «bare vent til»… kvalmen, bekkenløsningen, fødselen, trassen, sykdommene, våkenettene, barnehagestart, skolestart, lus…..

    Tenker vi krysser den brua om den dukker opp, jeg. Som i naturen er det ikke alle som bor på samme sted. Kart og kompass er dermed ikke likt overalt. Noen har unger som flyr ute seint fra barneskolen. Andre har unger som meg som faktisk aldri fant på noe hyss (og angrer på det når hun sitter der som 38 og fortsatt er relativt grei å ha med å gjøre).

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      Enig, det er en superflott alder!

      Er da også enig med deg i at unger har ulike behov for å «fly ute» og at grunnen for behovene ikke nødvendigvis handler om hvordan de har det hjemme. Vi mennesker har bare ulik utferdstrang og eventyrlyst.

      Lik

  6. Annkira
    27. august 2014

    Hei!
    Tusen takk for kommentaren 😀
    Det er ikke første gang jeg har opplevd en skole som er lite samarbeidsvillig. Bare én av fem skoler jeg har gått på har forstått meg og mine utfordringer.

    Skolen fant brevet til slutt, men det hjalp ikke noe særlig. Skolen klarte fortsatt ikke helt å forstå mine utfordringer, så jeg sa fra meg plassen.

    Ha en fin dag videre.
    Klem 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      Uff, så dumt at du måtte si fra deg plassen!
      Håper noe bedre dukker opp for deg snart slik at du slipper å gå et helt skoleår uten undervisning.

      Lik

  7. trompetmor
    31. august 2014

    http://trompeteneogmammatanker.blogspot.no/2014/05/vi-kan-ikke-vaksinere-barna-vare-mot.html
    http://trompeteneogmammatanker.blogspot.no/2014/04/velseskjring.html
    http://trompeteneogmammatanker.blogspot.no/2014/04/om-vre-voksen-og-passe-pa-om-vre-ungdom.html

    Jeg har både store og små barn, og jeg har blant annet skrevet om det å ha tenåringer i linkene ovenfor. Innimellom skriver jeg litt om utfordringene ved å ha store barn, eller gledene, men det blir ikke sånn at man legger ut daglige oppdateringer på hva de holder på med. Det hadde blitt mye pc, film, osv..de gjør jo gjerne det samme. Men jeg leser mye om at det er et savnet tema, så da har man jo bloggmat til oppunder ørene om man vil.. De store er ikke så glad i å bli tatt bilde av, for deretter å bli lagt ut på nett kan man si, så kanskje det er noe av grunnen til at det ikke er mer av det. Nå ble jeg inspirert til å lage et blogginnlegg om ungdommene igjen.. tror jeg jammen jeg skal gjøre:) og kanskje kommer flere etter hvert!

    Lik

    • Lammelåret
      31. august 2014

      .. men jeg lurer på hvorfor de som savner ikke finner bloggene de etterlyser?

      Supert om du skriver mer om dette hos deg selv, lenke gjerne til innleggene dine her!

      Lik

  8. Tilbaketråkk: Småbarnsmamma kontra storbarnsmamma | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: