Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Den slitsomme oppdragelsen

En av dem som ofte inspirerer meg med tekstene sine er Mammadamen. Denne gangen med innlegget

Jeg er mamma, jeg er god?

Dette innlegget bygger på Mammadamen sitt.

Å være mamma kan være ekstremt krevende i perioder, særlig når en tynges ned av prinsipper og uoppnåelige idealer en sjøl har slengt opp som ufravikelige krav.

Å være mamma er tungt når en har lagt lista høyt og ikke realitetsorientert seg selv med realisme i forventningene.

Spør du meg, så er vi kvinner litt for oppmerksomme på alle andre kvinners valg. Vi identifiserer oss med alle kvinner, iallfall de vi oppfatter som bedre enn oss selv.

Når noen kvinner, som attpåtil er mødre, gjør noe som bryter med våre valg, tar vi det som vår personlige oppgave å korrigere henne – også når hun er en ukjent kvinne vi kun har truffet på det store internett.

Der menn tenker «flott kar», tenker vi «fy søren, hun har fylt ut leppene, hun må være dum». Der menn tenker positive ting om andre menn, tenker kvinner selvtillitskorrigerende tanker om andre kvinner. Helst vil vi rakke ned på henne, slik at hun ligner mer på oss, slik at hun blir mer menneskelig, slik vi oppfatter det menneskelige – der feil og mangler lyser litt.

Jeg tror dette merkelige likhetsbehovet er en av grunnene til at Caroline Berg Eriksen er en elsket yndling å hate. De som beundrer henne taust blir sett på som litt enkle sjeler uten kritisk sans.

- er det ikke litt sånn det er da? Idet du tror du holder godt fast, forsvinner dyret (eller mannen eller barna eller formene) -

– er det ikke litt sånn det er da? Idet du tror du holder godt fast, forsvinner dyret (eller mannen eller barna eller formene) –

 

Prinsipper for livet

Jeg har mange prinsipper selv, som har fungert som en slags veileder av meg selv – også i morsrollen, kanskje særlig i den. Det har vært til hjelp, ikke til belastning. Jeg tror nok det er lurt å stille seg spørsmål ved reglene og prinsippene en har. Hvorfor gjør en dette? Hvem prøver en å tilfredsstille? Hva er essensen i foreldrerollen, de viktigste ingrediensene for å gi barna en god oppvekst og en fin hverdag?

Mange av oss gjør mye tull, overholder regler vi har satt selv og straffer oss som om reglene skulle vært juridisk bindende. Og blir overopphengt i de slik at perspektivene og den sunne fornuften forsvinner. Vi ødelegger for oss selv, så enkelt er det.

Når den groveste grenseoverskridelsen handler om å gi ungene sjokolade en tirsdag, og en i fullt alvor ser på det som en forbrytelse og et eksempel på hvor dårlig mamma en er, ja da er det virkelig på tide å bli dyttet huden full av du er god som du er!

Morsrollen er ikke et yrke, det er å vise hva det vil si å være et menneske! Dermed er de aller fleste gode nok – med alle sine feil og mangler og ufullkommenhet.

 

Forbilder?

I tiden før internett var forbildene færre. Vi forholdt oss til familien vår, til nabolaget og de miljøene som naturlig fulgte barnet. I tillegg leste vi Hjemmet og Foreldre og barn. Det var en enkel tilværelse.

I dag tror vi at ukjente kvinner på nett er våre nærmeste. Vi justerer oss og regulerer oss ut i fra en forestilling om den nettfremstilte idealmoren, istedenfor å kjenne etter og finne egne svar. Vi glemmer at rådene vi finner på nettet aldri tar utgangspunkt i våre liv, i våre hverdager, men legger som forutsetninger ting som aldri blir nevnt. Vi skummer toppene av det beste vi kan finne og legger til våre egne idealer slik at vi kan være sikre på å alltid falle gjennom som mislykkede kopier av det opphøyde idealet.

 

Hvorfor slik seigpining?

Ja, hvorfor er det ikke nok å søke innover, å lete i egen barndom etter det beste en vil gi sine barn? Eller å finne det vonde og endre det i sine barns barndom?

Hvorfor klarer vi ikke grensesette oss selv og være mer kritiske til hvem vi opphøyer som idealer?

Hvorfor tillater vi oss ikke å feile, å trø utenfor rammene vi selv har konstruert med polerte nettidentiteter som forbilder?

 

Over til deg!

Kan du svare på det, så er kommentarfeltet ditt!

Del og men gjerne!

**
Følg gjerne lammelårtanker på Facebook!

**

Les også

Et hjertesukk om morsrollen og fluktruter

Mammaidealet

Usynlige mødre er mødre uten stæsj

**

Hvis du vil lese en bok om morsrollen og hvor vanskelig det kan være (da snakker jeg ikke om utfordringen ved ungenes motvilje mot å fargekoordineres), anbefaler jeg denne: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Har du lest den?

La oss være forbanna når vi er forbanna! La oss være tøysete og barnslige når vi føler for det! La oss bare være som vi er! Det er lov å være menneskelig, selv som foreldre!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

10 comments on “Den slitsomme oppdragelsen

  1. Anja Elisabeth Holt
    4. februar 2015

    Jeg har deltatt på pupperisting-konkurranse i dag. Invitert av mine barn på 9 og 11 år. Jeg har også tvunget dem til å spise sunt og trene. Vi spiste ikke godteri i dag. Jeg tror vi gjorde det i går. Selv om det var onsdag.

    Som relativt nybakt alenemor finner jeg plutselig en tryggere mamma? Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg nyter denne versjonen, oppgraderingen om du vil, og det tror jeg ungene gjør også?

    Jeg vil være den beste for dem. Det betyr at jeg gjør en del ting jeg aldri ville gjort før, og ikke minst tvert i mot hva mange andre mener at jeg burde, som å sove med dem i samme seng. Det er fordi magen sier de trenger det. Selv om alle bøker sikkert sier motsatt.

    Ja til magefølelse samt å følge normal folkeskikk. Og ikke falle for fristelsen å skrive til noen ord jeg aldri ville sagt rett til et annet menneske.

    Takk for at du alltid får meg til å tenke,

    Lik

    • Lammelårtanker
      5. februar 2015

      Det er vel noe som skjer når livet endrer seg veldig, da må en se på hva som virkelig betyr noe og justere seg etter det.
      Da er det utrolig mye som ikke er verd å bruke energi på, som en før trodde var dødsviktig. Spør du meg så er det altfor mange som kompliserer morsrollen (ja, for det gjelder i mye større grad mødre enn fedre).

      Høres ut som om dere har hatt det helt perfekt i går!

      Lik

  2. Drømmelykke
    5. februar 2015

    Mest har jeg lyst til å si takk for et godt innlegg og gode spørsmål. Jeg stiller meg ofte spørsmålene selv. Hvorfor streber jeg etter noe jeg kanskje ikke er, eller som kanskje ikke gjør meg til noe bedre? All denne ufrivillige påvirkningen var årsaken til min selvpålagt sosiale medier pause. Jeg våger å tro at jeg i den perioden er blitt tryggere på meg selv i hvem jeg er, hva jeg er og hvilke verdier jeg vil gi til mine barn. For jeg tror mye av svaret ligger i selvtillit. Vi våger ikke være oss selv. Vi skal følge massen. Vi skal være gode i alt. Om det er en fasit vet jeg ikke, men det er i alle fall det jeg har kommet fram til når det gjelder meg selv🙂

    Lik

    • Lammelårtanker
      5. februar 2015

      Høres veldig lurt ut!
      Jeg kjenner godt at jeg blir mer hel av å være nettfri, får bedre kontakt med sider av meg som ellers utvannes litt når jeg er mye på nett. Smart med noen pauser!

      Lik

  3. Carina
    5. februar 2015

    Jeg tror ikke jeg har svar på spørsmålene dine (enda), men jeg våger meg allikevel inn kommentarfeltet. For jeg ville bare si at jeg skrev gårsdagens blogginnlegg etter å ha lest dette innlegget. Direkte inspirert altså, selv om man kanskje ikke er så lett å se. Men jeg tenkte på dette med prinsipper som veiledere. Jeg hadde skrevet så mange oppgaver, lest så mye teori, og snakket så mye om å likestille mors og farsrollen før jeg fikk barn. Jeg hadde lovet meg selv å aldri opphøye min morsrolle. Og plutselig satt jrg der og opplevde teorien i praksis, med en nybakt pappapartner som tok ansvar for oss begge to i den nye tilværelsen. Og i stedet for takknemlighet, reagerte jeg med misunnelse og følelsen av mislykkethet. Hvor urettferdig var ikke det mot oss begge?

    Lik

    • Carina
      5. februar 2015

      Også beklager jeg skrivefeil og setningsfeil, jeg skrev fra en knust mobilskjerm.

      Lik

    • Lammelårtanker
      6. februar 2015

      Du er så absolutt velkommen inn hit, Carina! Her må man ikke være sikker i sin sak for å legge igjen spor.

      Jeg tror ikke man kan være helt forberedt på morsrollen før man er der selv. Også da blir man hele tiden konfrontert med seg selv på ulike måter. Det kan jo være mange grunner til at man velger som man gjør og akkurat om motivene bunner i bare seg selv, eller noe større er alltid vanskelig å si. I det minste trenger en avstand til seg selv for å se ting tydeligere, tror jeg.

      Ting blir ikke alltid som man har planlagt og forestilt seg. Noen ganger oppdager man at en hører mer hjemme i arbeidslivet enn man trodde på forhånd, mens andre ganger oppdager man at man har størst tilhørighet til morsrollen. Det er rart med det. De færreste lever vel helt planlagte liv?

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: