Videregående – et selvrealiseringsprosjekt?

Den første mars går søknadsfristen for videregående ut, det setter i gang noen tanker.

Det er så utrolig mange som har et dårlig forhold til skolen. Ikke alltid handler det om læringen og undervisningen. Det kan like gjerne handle om det sosiale. Hvor morsomt er det å tilbringe hver evige skoledag i et hjørne der ingen ser en, liksom? Hvor morsomt er det egentlig å bli stukket pinner inn i og dyttet akkurat så hardt at en mister balansen og stadig må beregne tempoet etter hvor skolens bølle befinner seg? Eller når de nye, lette vårskoene får et digert fotavtrykk midt i det hviteste feltet – og det skjer hver eneste vår? Klart at skolen blir et mareritt da.

 

Trøblete hjemmeforhold

Det ligger liksom ikke til rette for læring når ungen har sittet oppe hele natten og lyttet etter krangling og vet hun må trå varsomt når hun står opp for å ikke få glasskår i foten. Og ikke bare det, men hun må også passe på at lillebror ikke griner for høyt og at han kommer seg i barnehagen.

Hvordan kan barn med sånne erfaringer lære noe som helst som står i en bok?

 

Maria Mena er en dropout

Jeg er stor fan av Maria Mena og har vært på flere konserter med henne. Maria Mena er en dropout. Hun pleier å si at hun ikke vet hva hun ville gjort dersom hun ikke kunne levd av musikken mer. Kanskje hun skulle tatt videregående?

Maria fikk platekontrakt som 13-åring og er nå 29, videregående er fortsatt en litt eksotisk tanke for henne. Hun lever av å fortelle verden om det vonde hun har opplevd. Hun bearbeider gjennom kreative uttrykk. Hun er ikke den eneste.

 

Veien mot lykke og suksess

Jeg tror vi må være mer åpne for at skole ikke er eneste vei til lykke og suksess. Selv om Maria Mena bare er en og de færreste har talent, driv og musikalitet nok til å kunne droppe ut av skolen og klare seg økonomisk og på andre måter, så er det noe med det at hvis du som sliten femtenåring bare ser en evighet av skolegang foran deg, så er det ikke direkte motiverende.

– sånn legges bokbind på –

 

 

Mønstereleven

Grunnskolen er jo spesiell. Man må lære masse som ikke appellerer til en. Den arbeidssomme, utholdende, pliktoppfyllende som er akkurat passelig skoleflink er mønstereleven.

Den som har maur i rompa, som har masse musikk i kroppen og som ikke klarer sitte stille og konsentrere seg, eller den som lærer første gang noe blir sagt og ikke skjønner meningen med repetisjoner – kunne heller lært tre ganger så mye – er det litt verre.

Det er jo heller ikke sånn at alle elevene får tilpasset opplæring eller at alle lærere forstår seg på dysleksi. Det kan bli trøbbel ut av sånt.

 

Jeg er gjennomsnittet

Selv klarte jeg meg helt greit på skolen. Jeg har noen av de midt-på-treet-egenskapene som ikke utfordrer læreren. Jeg var stort sett stille. Det er utrolig kjekt for en lærer. Jeg gjorde det jeg skulle og var ikke for flink, var en sånn snill, flink pike som holdt dritten for meg selv.

Jeg gikk i klasse med umotiverte folk som så på skolen som en sosial møteplass og det var alt. Med lærere som nektet å undervise og stille opp på timene sine, vel, det sier litt om nivået.

 

Best på toppen

Jeg måtte faktisk komme helt opp til videreutdanning på høyskole før jeg begynte å føle at jeg fikk vist litt av hva jeg faktisk kunne. Om jeg ikke hadde blitt begrenset av ME-en er det ikke umulig at jeg hadde hatt mastergrad eller flere utdannelser enn jeg har. Noen av oss må komme opp på et høyt nivå for å føle at vi kan være hele oss selv. Jeg kom aldri helt dit jeg ville være, livet kan være en knallhard dommer.

– alt klart –

 

 

To poeng

Poenget mitt er at vi som foreldre må slutte å se på utdannelse som eneste aktuelle vei til lykke. Det er mange veier dit og lykke har kanskje ikke noe med inntekt å gjøre i det hele tatt? For min del synes jeg det er drøyt å forvente at ungene skal bli lykkelige, for «lykkelig» er en intens sitrende følelse av velvære og hvem klarer å holde på den hele tiden? Jeg antar at vi har oppfatter «lykke» ulikt.

Poenget mitt er at vi som foreldre må ta utgangspunkt i den ungen vi har når vi snakker om utdannelse og yrkesvei – ikke hva vi selv drømte om eller hva som gir status. Å leve opp til andres forventninger er ikke spesielt sunt, dersom verdiene ikke er forankret i seg selv.

 

**

 

Les også

Om utdannelse, status og lykke av Astrid på bloggen I just had to tell you

 

Tidligere på bloggen

Samfunnet her skapt dropoutungdommen

Hvorfor dropper ungene ut av skolen?

Velg NÅ!

~ Lik Lammelårtanker på Facebook og del gjerne ~

 

 

 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →