Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Gjesteblogg: Blind redsel

Søndag 8.mars – alle kvinners dag, eller hva?

Jeg ble skikkelig glad da Ingebjørg Berg Holm takket ja til å blogge hos meg på sjølveste Kvinnedagen, men da jeg fikk teksten hennes, ble jeg stolt over at hun ville publisere en så god tekst hos meg – lille meg, liksom!

Jeg har fulgt Ingebjørg i sosiale medier en god stund og siden jeg ikke vet om du følger henne, må jeg bare si at det bør du. Ingebjørg er nyblitt forfatter av boken Stjerner over, mørke under, som er gitt ut som ebok og papirbok, men i bloggen Et dannet rop om oppmerksomhet, skriver hun for det meste om samfunnsaktuelle temaer, som feminimen. Jeg liker tekstene hennes godt, ta en titt på dem du også, davel!

Blind redsel for å såre

 

Da alle snakka om det Knausgård hadde sagt at han tenkte om damer, sa jeg hva jeg mente om at folk snakka om det Knausern hadde sagt at han tenkte.

Det er jo sånt vi driver med, vi feminister i Norge. Klart jeg skulle være med å ta debatten! Folk ble sure, jeg fikk lansert begrepet «pietistfeminisme», det var med andre ord en morsom debatt.

 

Knausgård, knulledukker og det vi ikke snakker om

Så kom det en ny kronikk. Isra Zariat satte oss på plass, vi priviligerte hvite middelklassekvinner. Vi som ikke har blitt tvangsgiftet, utstøtt eller truet på livene våre for valgene våre eller umyndiggjort siden Noras tid. Hva bruker vi den tilkjempede friheten til; i et samfunn hvor vi vet at grupper med norske kvinner og jenter fortsatt utsettes for dette? Vi diskuterer sexprat fra kjendiser.

Det traff meg, og det burde treffe alle som kaller seg feminister. Gode argumenter om både/og og relativiseringens urettferdighet står seg ikke, for vi vet alle at det er sant. Norsk feminisme har blinde flekker.

Bare se på hva vi har diskutert mest i år:

Kroppshår. At noen sa «knulledukke» om noen. Knausgårds tanker. Sceneshowet til Outcast. Sommerkroppen. Pappafeministers feil og mangler. Noe av dette er relevante debatter. Jeg har deltatt i dem selv, og er ikke flau over det. Men alle som kaller seg feminister bør føle på en kollektiv skam over de sakene vi ikke berører. Over dem vi neglisjerer fordi de ikke er som oss selv. Og fordi vi ikke tør. Hvorfor tør vi ikke?

 

De andre

Jeg ser folk som trues og kues i patriarkalske subkulturer, og som jeg ikke tør å si noe om fordi de ikke deler min kulturelle bakgrunn. Det er folk som mistrives i egen kropp, i heteronormen, men som jeg ikke tør å diskutere med fordi jeg ikke føler det slik. Det er damer og menn som selger sex, og som jeg føler meg så fjernt fra at jeg ikke kan si annet enn at jeg ikke skjønner. Det er alle dem jeg ikke kjenner meg igjen i, dem jeg ikke vet nok om, dem jeg ikke forstår.

Det er misforstått respekt, men også feighet. Jeg tør ikke uttale meg fordi det ikke er min sak. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg frykter min egen uvitenhet. Hva om jeg sier noe feil, hva om jeg sårer noen? Hva om jeg driter meg ut? Jeg er så klar over min egen, priviligerte situasjon at jeg avstår fra å bruke den solidarisk med andre.

I redsel for å såre, knebler jeg meg selv.

 

Hersketeknikker og mikroaggresjon

 

Da jeg ennå var en ung sosialist, var det hersketeknikker som var greia. Vi ble skolert i dem, trent til å avsløre dem og ikke minst i å påpeke dem. I SU ropte vi «hersketeknikk» mot talerstolen hver gang noen sa noe som kunne oppfattes som en.

Det å bevisstgjøre på skjulte maktstrukturer og uredelige debatteknikker er viktig og riktig, jeg ser ingen problemer med det. Det problematiske skjer når det å rope «hersketeknikk» blir en hersketeknikk i seg selv.

Nå er det mikroaggresjon det snakkes om, og «check your privilige» som ropes. Som med hersketeknikker er det svært gode grunner til å diskutere og bevisstgjøre oss på begge deler. Man har rett til å påpeke systematisk urettferdig behandling, også der hvor avsender slett ikke ønsker eller er klar over virkningene av handlingene.

Men dette fokuset har også en slagside. Overdrevent og misforstått fokus kan skape et knugende debattklima. Hårsårhet er ikke progressivt.
Hvis vi ikke kan si noe om en situasjon vi ikke er i selv, kan vi ikke bry oss om andre. Vi vil unngå å såre, men gjør mer skade ved å tie.

Alt hadde vært enklere om vi var mer opptatt av å lytte etter det avsenderen mener enn enkelte tabber i det de sier. Men i et debattklima som preges stadig mer av paroler, memer og emneknagger er kontekstforståelse og velvilje det første som forsvinner. Da blir det mindre viktig hva innholdet i Knausgård uttalelse var, enn hvor såra man blir av det man tolker den til. Hva som faktisk ble ment, ble gjort irrelevant i debatten.

 

En illustrerende episode

Jeg husker en workshop om queer theory, første gang jeg hørte om begrepet. Og første gang de fleste av oss møtte begrepet «heteronormativitet». Etterpå ble vi bedt om å beskrive egen legning. Det var da en fyr kom til å beskrive seg selv som «heteronormativ og fornøyd med det.»

Helvete brøt løs fra en annen deltager. Hvordan kunne han omtale seg selv som en som bifaller heteronormen, og det i et rom fult av skeive?

Vår mann blunka forvirra. Så forklarte han seg. Det var sånn at han hadde bare hatt sex med menn et par ganger. Og selv om det var hyggelig det, så følte han at hetero var normalt for ham. Så da var han vel heteronormativ, da?

 

Større ører og kortere tær

Jeg ønsker ikke et snillere, feministisk debattklima. Jeg forklarer nødvendigheten av et mer empatisk ett. Vi trenger å lytte bedre, og med mer velvilje. Store ører, ikke lange, ømme tær.

Hele premisset for ideene om hersketeknikker og mirkoaggresjon er kontekstforståelse: Det som i seg selv ikke er en fiendtlig uttalelse, kan allikevel fungere som det i den gitte konteksten. Skal vi kunne påpeke det med troverdighet, må vi også bruke en velvillig kontektsanalyse når det er på sin plass.

Ved å søke etter å bli foruretta av folk som har brukt et begrep feil, uttalt seg tvilende til noe vi tror på, ment noe riktig av «gale» årsaker eller rett og slett trampa i klaveret, ødelegger vi vårt eget diskusjonsmiljø.

Mest av alt knebler vi oss selv. Vi gjør oss selv så redde for å bryte våre egne regler, at vi ikke tør å åpne kjeften utenfor egen snevre sfære.

Vi hvite, priviligerte middelklassekvinner taper langt mer på det enn Knausgård, som sikkert koser seg med tankene sine fortsatt. Men mest av alt taper de vi ofrer i vår blinde angst for å såre, for å si noe dumt, for å tape diskusjonen.

Det er bare ironisk at vi mener det godt.

Knute på tråden

Knute på tråden

Besøk gjerne Ingebjørg sin blogg og ta en titt på hennes bok Stjerner over, mørke under!

De vanskelige ordene, hva betyr de?

Ordforklaring Blind redsel for å såre(1)

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

7 comments on “Gjesteblogg: Blind redsel

  1. Tilbaketråkk: Plakatene dagen før | Lamme Lår

    • Lammelårtanker
      11. mars 2015

      Kritikken mot feminismen, eller kanskje det feministiske miljøet, er berettiget. Jeg opplever miljøet som snevert, ekskluderende og anklagende – unntakene kommer fra enkeltindivider. Så kan man spørre seg hva dette inntrykket skyldes. Det er interessant at de sakene som media fanger opp og som trykkes som kronikker og debattinnlegg gir et sånt helhetsbilde. Jeg mener feminismen i Norge trenger en leder, en som snører trådene sammen og som peker ut retninger og som gir helheten et bilde som lett forstås. Nå virker feminismen som fragmentert, det er iallfall det jeg oppfatter når jeg debatterer, at den som skriver om rosa bodyer forsvarer seg med at hun bare er seg selv og at det ikke finnes en helhetlig feminismen.

      Jeg skjønner at en skriver om de sakene som opptar en selv, det gjør en alltid. Men, hvis feminismen i Norge skal handle om de små tingene – uten at de settes i sammenheng med de større, så blir ingene klokere og opplevelsen av en liten, intern snakkegjeng forblir inntrykket.

      Jeg mener at selv om en ikke selv har opplevd å bli diskriminert pga hudfarge, så kan en likevel støtte dem som gjør det? Eller ta til orde for avvikling av tvangsekteskap? Om ikke ved å skrive kronikker selv, så ved å delta i debatter der disse modige minoritetskvinnene deltar. Vi må støtte dem som møter mer motstand enn vi selv gjør – og det kan vi gjøre ved å henge oss på debatter. Bare ved å vise ansikt kan den utsatte føle seg litt mindre aleine. Det har vel de fleste av oss opplevd; at når vi har det tøft så hjelper et vennlig ord eller et smil som sier – jeg er her, du har rett, du er viktig. Vi kan bidra, også når vi ikke snur opp/ned på verden!

      Jeg tror vi må kaste oss ut i det, og ikke trekke oss bort med én gang ting blir skummelt. Og kanskje i større grad danne alianser og finne støttespillere slik at vi våger litt mer?

      Lik

  2. Sigrun J. Karbu
    8. mars 2015

    Jeg synes dette innlegget hadde flere gode poenger, selv om det var følgende som hang fast hos meg etter første gjennomlesning:

    «Hvis vi ikke kan si noe om en situasjon vi ikke er i selv, kan vi ikke bry oss om andre. Vi vil unngå å såre, men gjør mer skade ved å tie.»

    Jeg tror det ligger mye i nettopp den setningen, at vi i enkelte debatter og andre settinger blir så redd for å si noe feil at vi istedenfor tier! Egentlig tror jeg dette er et fenomen som fotfølger oss nordmenn generelt, både kvinner og menn. Vi tar de kampene som berører oss selv, men finner det vanskelig å sloss andres kamper. Kan det være et likhetstrekk mellom dette og det mange feminister etterlyser nemlig menns manglende engasjement i saker som i hovedsak berører kvinner?

    Synes denne saken fra vg illustrerte det bra!
    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/likestilling/isaksen-bekymrer-seg-for-hvilket-samfunn-datteren-vil-moete/a/23410425/

    Hele dette innlegget satte i gang mange tankeprosesser som en kanskje burde ta mer tak i!

    Mitt innlegg til kvinnedagen er vinklet fra en litt annen side, ta en titt innom skogen når det passer! Og gratulere så mye med dagen damer!!!
    http://www.smuleskogen.com/blogg/2015_03_08.htm

    Lik

    • Lammelårtanker
      11. mars 2015

      .. men er ikke det ikke veldig selvhøytidelig å ikke våge å ta ordet i frykt for å feile? Hvordan kan vi lære om vi ikke tør ta feil? Altså, det handler mye om egen trygghet og om avvisningsangst, men det kan trenes opp. Jeg tror du har rett i at mange trekker seg vekk fordi de ikke har oversikt over situasjoner og er redd for sanksjoner, som kan være noe så enkelt som motstand i form av argumentasjon. Jeg tror mange trekker seg fra debatter av slike grunner. Det kjennes som personlige stikk når folk er uenige og det blir vanskelig å skille sak fra person – kritikken oppfattes som personlig – også når den holder seg til sak. Hva tror du om det?

      Takk for lenke til innlegget ditt!

      Lik

      • Sigrun J. Karbu
        12. mars 2015

        Jeg tro du er inne på noe der ja! Kanskje er vi for tafatte til å diskuterer sak uten å bli hårsår som person når argumentasjonen ikke går vår vei. Jeg opplever av og til at det er vanskelig å diskutere enkelte tema på et nøytralt plan uten at noen av diskusjonspartene tar tema personlig. Særlig i diskusjoner omhandlende familie, barn og helse! Kanskje gjelder det bare meg siden jeg liker å sette ting helt på spissen i diskusjoner for å se hva folk egentlig mener. Men jeg vet også med meg selv at jeg går ikke inn i debatter hvor jeg har absolutt null peiling på saken, da lar jeg heller debatten være til de som vet hva de snakker om. Kverulering for kveruleringens skyld prøver jeg å holde meg unna!

        Lik

  3. Nina Bell Rui Aadna
    8. mars 2015

    Interessant perspektiv! Pietistfeminisme, herregud – en skal jo kalle alt ved navn nå for tiden. På grensa til latterlig.

    Lik

  4. Tilbaketråkk: Et kulturelt problem – Ingebjørg Berg Holm

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: