Å være seg selv er ikke nok
Morten Besshø skriver godt om å trives med seg selv, at det er viktig. Det er vanskelig å være uenig i det, selv for meg.
Mange mener at det er så viktig å være seg sjøl, jeg har ofte lurt på hvordan noen klarer å ikke være seg selv. Hvordan gjør de det? Det eneste jeg kan komme på er skuespillere som gestalterer en annen person, et annet liv. Selv er jeg neppe smart nok til å forsøke å leve andres liv eller imitere andre. Jeg er for sær. Jeg er for meg selv. Og ærlig talt synes jeg det er krevende nok. Meg selv er ganske mye og tidkrevende.
Morten skriver om at han har vært en av flokken, en slags usynlig figur i en masse. Jeg har også vært usynlig, vært stille og innesluttet. Men det var så liten del av meg selv at det andre poppet ut og overtok.
Det kan være ensomt å være seg selv, for til tross for at #SoMe-ekspert-mennesker, du vet kommunikasjonsrådgivere og sånne, hevder at det er nok å være seg selv og så vil lykken stå deg bi og du vil bli hyllet og respektert og få kroner i pungen, så er det iallfall ikke min erfaring. Tvert i mot.
Det koster å være seg selv, når en er mye av det. Det koster vennskap og det gir ensomhet. Når seg selv konfronterer og mener og er tydelig. Når seg selv ikke er noe flink til å pakke ting inn, til å være blyg og tilbakeholden. Når seg selv ikke er redd for å mene noe og vet hvorfor. Når seg selv sier i fra, selv om den seg selv sier i fra til er en person med status og lang ansennitet og seg selv er amatør og novise. Når seg selv ikke gidder og ikke klarer og ikke skjønner meningen med å være en del av flokken. Når flokken virker kvelende.
åpen og direkte eller blyg og forsakt?
Gjennom mange år som meg selv har jeg opplevd menneskers utrygghet i møte med meg. Utrygge mennesker som føler seg truet, som blir usikre av min manglende taushet og underdanighet. Mennesker som skulle fremstått som min trygghet, men som trakk seg unna fordi jeg var sterk og ikke forsto hvilken rolle de ville putte meg inn i, som ikke skjønte meningen med den. Å bli behandlet som likeverdig er for noen, merkelig nok, truende, fordi de mister litt av autoriteten sin når seg selv ikke lytter uten å stille spørsmål. Når seg selv ikke utfører i taushet, men forsøker å samspille og stiller spørsmål. Det er merkelig å oppleve hvor svekket noen føler seg av det, hvor lett mange går i forsvar, blir nervøse eller «syke». Det er merkelig å bli stående igjen som et spørsmålstegn når den som skulle være sterk ikke er det.
Mine år med meg selv, som startet før årene kunne telles på en hånd med amputerte fingre, har utfordret mange på min vei. Jeg husker mange episoder. Jeg husker mange begrunnelser. Jeg husker mange forklaringer. Jeg husker mye fordømmelse, som i virkeligheten lå forankret i den andres usikkerhet, som sjelden ble verbalisert.
Bare sterke, trygge mennesker tåler andre menneskers selvtillit og styrke. Jeg er ikke den som glir lett på plass, jeg er den som utfordrer og krever og som drukner i det repeterende, flokkaktige, hverdagslige. Jeg skiller meg ikke ut i massen, jeg står i utkanten av massen.
Det har aldri vært et alternativ å ikke være meg selv, men måten man møtes på former hvilke sider av en selv som forsterkes og svekkes, hvilke sider som blir akseptert og dermed synliggjort og hvilke som undertrykkes. Personlighet er personlighet og jeg har ingen tro på at den kan endres vesentlig. Det jeg har tro på er at man selv kan justere de sidene en ønsker at personligheten skal uttrykke. Å undertrykke visse sider av seg selv, tror jeg bidrar til et svekket selvbilde, men selvtilliten kan stå uberørt. Å neglisere visse personlighetstrekk hos seg selv eller andre, er å krenke. Krenkelser fører til dårligere helse, til dårlig livskvalitet.
Å være meg selv har følger og kostnader, særlig i disse sosiale medier-tider. Det er mye jeg ikke uttrykker, jeg har mennesker å ta hensyn til, som er viktigere enn mine uttykksbehov. Jeg har ikke energien som kreves for å følge opp ikke-gjennomtenkte standpunkt og jeg regulerer hvor mine ytringer kommer til uttrykk. Kan hende er det derfor dette fortsatt er en bitteliten blogg.
Å være seg selv i sosiale medier er ikke alltid nok. I sosiale medier er ikke takhøyden så stor som det påstås. Du skal helst være frisk, glad og delevillig. Å være asosial, inadvendt og selvopptatt er ikke sosialt akseptert.
Det er nok å være seg selv dersom en ikke er for mye, dersom en er akkurat passelig og akkurat nok spesiell og utleverende. Dersom en tråkker over andres grenser og publiserer utsagn som sitater fra mennesker som ikke vil publiseres. Dersom en ser passe vakker ut og spiller det sosialemedier-spillet korrekt.
Å bare være seg selv er ikke nok.
Så det så.
**
Mortens blogginnlegg ligger skjult i denne teksten.
Lamme Tanker og andre greier finner du på Facebook – del og lik gjerne!
Om Anne-Helene
18 kommentarer på “Å være seg selv er ikke nok”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg har tenkt det en stund at jeg burde si til deg at jeg liker veldig godt at du er så direkte. Du lar andre også være direkte, slik at det er mulig å være uenig med deg uten at det betyr slutten på all kommunikasjon og så videre. Det er mange som ikke klarer det.
LikerLiker
Hei Heidi!
Vet ikke om jeg har sagt det eller bare tenkt det, men det du sier til meg nå er det jeg har tenkt å si til deg.
Et skille mellom person og meninger er det som gjør debatter mulig, iallfall på de temaene som er nærmest egne valg. Overraskende mange setter likhetstegn mellom vennskap og like meninger, for meg har de to ikke noe med hverandre å gjøre. Folk vil gjerne gjøre ting personlig og forstår ikke helt at en debatt kan være prinsippiell eller generell, fristilt fra en selv (i den grad det går an, men du skjønner sikkert hva jeg mener). For min del synes jeg debatter blir mer spennende når jeg blir utfordret og kan utfordre, det er da jeg kommer videre med egne tanker, som er mye av hensikten med diskusjoner. Men, dette kommer mye an på sammenhengen. I jobbsammenhenger synes jeg det er en forpliktelse man har å si ifra om forhold som ikke er bra – også når det går på bekostning av ens egen popularitet og andre ting.
LikerLiker
Takk! Jeg er enig med deg her. Og arbeidslivet er jo et kapittel for seg. I Norge vurderes det sosiale høyt i arbeidslivet, og det gjør det desto vanskeligere å komme med konstruktive tilbakemeldinger uten at det blir oppfattet som noe uønsket og negativt.
LikerLiker
Jeg ELSKER folk som er rett fra levra direkte, og jeg har med årene blitt det selv også. Og det er så deilig å endelig tørre å stå opp å si det mener jeg, samme pokker hva du mener.
Jeg er vokst opp med at man skal mene det samme som foreldrene sine, og gjerne gjøre akkurat det foreldrene sier uten å gjøre motstand. Det er vel mildt å si at de ikke tålte at jeg begynte å ha egne meninger 🙂
Folk får ta meg for den jeg er, eller la meg være i fred. Har heller 1 eneste venn enn 20 som ikke tåler at du er som du er. Og jeg tar også andre folk for den de er.
Digger deg!! Ha en super Lørdag videre 🙂
LikerLiker
Høres ut som en tung arv å drasse på, å måtte mene det samme som foreldrene! Da har du gått en lang vei for å komme dit du er i dag, Fru Jacobsen, nå som du tør mene dine egne ting. Godt for deg!
LikerLiker
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – du er et forbilde når det kommer til å være ærlig og direkte. Som deg har også jeg andre å ta hensyn til, og det skulle jo helst bare mangle, men selvsagt kjenner jeg meg igjen i resten av det du skriver. Jeg tror vi alle føler oss litt på utsiden av flokken innimellom. Jeg tror det kan oppleves særlig sånn nå i vår moderne verden med sosiale medier og grunnlag for sammenligning på alle mulige områder. Samtidig opplever jeg at sosiale medier skaper mer aksept for variasjon, mer takhøyde for forskjeller, og det syns jeg er så fint.
Slike sterke stemmer som din er jeg uendelig takknemlig for at finnes der ute i min «sfære». Du bidrar til refleksjon og vekst hos meg, og det skal du vite at jeg verdsetter! 🙂
LikerLiker
Jeg har aldri vært midt inni en flokk og sosiale medier er for min del heller en fordel enn en ulempe når det kommer til dette. Det er mye lettere å finne folk som ligner litt på en selv i #SoMe enn i nærmiljøet. Men selvsagt, i mine sårbare stunder kan sosiale medier være noe herk og de som ligner meg være vanskelige å finne. Men; jeg har «aldri» trengt å gjøre det samme som andre, å ta de samme valgene. Jeg føler meg kvalt av det. Det brede sti er kjedelig. Man lærer av å gå seg vill.
Å stå på utsiden og å bevare min integritet har for meg vært lettere enn å bli en kopi av andre, i alt fra klær til meninger. Og det lenge før internett ble allmannseie, men som skrevet har det sin pris.
Det er jo litt morsomt at du kaller stemmen min sterk, når jeg synes den er svak. Stemmen var sterkere før. Er likevel glad for tilbakemeldingen din og for at de få tekstene jeg skriver for tiden betyr litt for deg og dere som leser!
LikerLikt av 1 person
Jeg beundrer det din ærlighet, de kloke spørsmålene du kommer med. Du får meg ofte til å tenke en gang eller to eller tre og på nye måter – og det setter jeg STOR pris på. Det er slikt som fører til vekst. Det er derfor jeg fortsatt leser her, flere år etter at jeg først snublet innom 🙂
LikerLiker
Fint!
La oss fortsette å stille spørsmål – også når det er ubehagelig (for den som spør og den som svarer), noe ganger må det til.
Takk for at du fortsatt leser!
LikerLiker
Som flere her sier, direkte og indirekte, det er en grunn til at vi kommer tilbake. Det er fordi vi liker din takt og tone, jeg danser gjerne med deg uten at vi nødvendigvis må være enige kan vi ha det fint allikevel. For det er når man ikke er like at man vokser. Fortsett!!!
LikerLiker
Jepp! Uenighet er bare bra, iallfall når det brukes argumenter og ikke «du er dum».
LikerLiker
Dette var litt vittig å lese, for dette kunne nesten like gjerne vært skrevet av meg om meg. Jeg er den som ikke helt forstår begrepet «gruppepress» – det er jo bare å la være! Jeg tror ikke jeg noen gang har gjort eller ment noe fordi alle andre har gjort det, men det har hendt mer enn én gang at jeg har latt være å gjøre ting fordi alle andre gjør det…
Jeg har en munn som (litt for) ofte setter i gang å snakke før hjerne har fått skrudd på alle filtre, Det skyldes kanskje min nordnorske oppvekst, jeg er vant med at folk sier det de mener. Det har ikke fungert like bra i alle deler av landet, for å si det sånn…
Jeg er glad for at du er deg selv, det er den du er ment å være. 🙂
LikerLikt av 1 person
Jeg er skap-nordlending!
Det er utrolig irriterende med folk man må gjette seg til hva de mener om noe, sånne som bare sklir unna når en forsøker å få tak på hvem de er og hvor de står i saker. Såklart er det ikke nødvendig å vite hva alle mener om alt, men selv i debatter går noe i forsvar hvis en bare spør nærmere hva de egentlig mente. Skjønner ikke at folk som er så sårbare våger seg på debatter i det hele tatt.
LikerLiker
Åh, helt enig! Folk som sier det de mener og som tåler at andre er uenige er helt klart enklest å forholde seg til. 🙂
LikerLikt av 1 person
Tilbaketråkk: Kvinnehierakiet: Først mor, så kvinne, så arbeidstaker | Lamme Tanker
Det er et ideal i vår kultur «å være seg selv». Det er ikke sikkert alle har tenkt gjennom hva en bokstavelig etterlevelse av dette vil føre til. For noen faller det naturlig å snakke ofte og mye om seg selv til mange, og i de tilfellene sammenfaller være-seg selv-idealet med å være autentisk. Andre skjeller ut sine kollegaer og begrunner det med «det er bare slik jeg er». Alt med måte. En forutsetning for personlig utvikling er selvinnsikt – at man greier å se seg selv utenfra, og hvilken effekt man har på ulike personer rundt seg. Mye handler om hvordan man kommuniserer. Man kan være direkte og tydelig uten å såre eller støte bort sine medmennesker (Også de som i utgangspunktet har lav selvfølelse). «Be yourself unless you suck» er et godt ordtak i denne sammenheng. Jeg mener ikke at man ikke skal være tro mot sine grunnleggende verdier, men at vi alle kan bli bedre på å kommunisere med andre mennesker.
LikerLiker
Hei Kaja!
Hvis ‘å være seg selv’ innebærer å legge all høflighet til side og si alt rett ut, så kan en gjerne være litt mindre ‘seg selv’, tenker jeg. Samtidig skal en ikke være så konform at en helt mister seg selv. Det er begrenset hvor mye som er sunt å gå på bekostning av egne verdier, tenker jeg, for hvis en stadig havner i konflikt med kolleger, så er det kanskje ikke en selv det er noe i veien med. Det kan like gjerne være arbeidsmiljøet som er feil eller rett og slett at det ikke er riktig arbeidssted for seg.
Tilfeller som du nevner i kommentaren din får meg til å tenke at kommunikasjon er jammen meg avansert, så mange balanseganger en helst skal beherske!
Takk for at du tok turen innom her!
LikerLiker
Tilbaketråkk: Personlig vendetta | Lamme Tanker