Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Personlig vendetta

Denne bloggen begynner å bli tjukk. Årene jeg har skrevet er synlige her.

Jeg er tøff, men også pingle – i sum ganske gjennomsnitlig, vil jeg tro.

Jeg er ikke nådig når det gjelder en del tema, jeg er ikke så veldig flink med kos. Her i bloggen.

Jeg er nemlig altfor ofte altfor sliten og jo dypere jeg synker inn i slitenheten jo mer seriøs blir jeg. Og det er så mange temaer som engasjerer meg at jeg ikke kan la være å skrive. Her.

tasting, testing

tasting, testing

Det skrives mye om nettdebatt, nettetikette og netthets, som i dag på nrk

Vi tør ikke ytre upopulære meninger

For min del sparer jeg ikke på uhøflighet og usaklige kommentarer.. ?Det glemmes.

.. eller? Skal vi se..

 

Kommentarene

Jeg kan selvsagt nevne et par eksempler på kommentarer og svar som har tatt mye tid i hodet mitt. Fellestrekket mellom dem er at kommentaren kom på et tidspunkt der jeg var uforberedt, der jeg ikke hadde helt oversikt eller var innstilt på å føre en debatt videre; jeg mistet kontroll og regi. Jeg opplevde det ubehagelig.

 

Ubehaget

Ubehaget var koblet mot meg selv, mot min forventning om å møte deg på best mulig måte. Ubehaget oppsto da mine forventninger stanget mot realitetene, at jeg ikke kunne håndtere det jeg fikk, der og da. Dette ubehaget har jeg opplevd flere ganger og jeg kan med stor sikkerhet si at det har handlet mest om meg selv og minst av alt om den andre.

I noen tilfeller har jeg nok forårsaket ubehag hos andre også.

Det er ikke greit å skrive for å såre folk, men noen ganger blir folk såret av at du ikke bekrefter meningene deres; noen ganger har folk så tynn hinne mellom seg selv og meningene at de marmoreres inn i hverandre – klart man lett blir såret da!

 

Selvforsvar

For når du uttaler deg på nett må du tåle motstand uten å tolke den som en personlig vendetta mot deg, uten å skrike opp om netthets med det samme du føler deg på utrygg grunn og møter på sterkere debattanter enn deg selv!

 

Dumme lesere

Noen mener det er deg som leser det er noe galt i dersom du ikke oppfatter teksten slik den er ment, at de selv har vært uklare eller kan tolkes annerledes er de overhode ikke åpne for.

Jeg har opplevd å bli antydet dum fordi jeg har stilt spørsmål ved en tekst. Skribenten mente at siden teksten var delt så mange ganger, så var den helt opplagt. Skribenten ville bare ha bekreftelser, ikke føre debatt. Det kan være kjekt å ha klargjort for seg selv hva man vil, før man publiserer i store aviser.

Motstand er ikke personlig kritikk!

 

Bloggerens ansvar

Den som blogger har ansvar for egne ord. Og vi må tåler motstand, feiltolkninger og følelsesreaksjoner. Dessuten må vi tåle at det vi skriver kan bli delt og diskutert på nettsteder vi ikke har tilgang på. Vi må tåle å stå utenfor.

Vi er bare mennesker, men jeg synes det blir feil å skyve jeg er sårbar-kortet foran seg når kritikken kommer. Tåler vi den ikke, må tekstene modereres eller utsettes.

 

Stille vann og småkrusninger

I gamledager var det mye debatt her på bloggen. Nå er det for det meste veldig rolig stemning her med gamle, trofaste lesere. Vi har vært gjennom mange debatter her. Med lite tilskudd av nye stemmer går vi inn i en slags enhet, en gjensidig respekt for hverandres synspunkter som vi ofte kjenner godt til. Det blir ikke de store høydene og heller ikke de dype dalene.

Likevel, det er ingen grunn til å sovne. Jeg må fortsatt tenke som om alt jeg skriver skulle blitt eksponert for millioner. Jeg må fortsatt stå for innholdet. Og tåle kritikk om den skulle komme.

For uansett hvor mange som leser, så er ytringer i blogg offentlige. Hva jeg skriver er mitt ansvar. Hva du leser er ditt.

**

Nrk skriver at folk er villige til å uttrykke sårende meninger, men helst ikke offentlig. Kjenner du deg igjen i det?

En annen dag kommer innlegget Kjøpt og betalt, om reklame i blogg – følg med!

Sjekk også ut bloggskolen og Hva gjør du når det stormer i kommentarfeltet?

Les gjerne Å være seg selv er ikke nok

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

8 comments on “Personlig vendetta

  1. spadeerspade
    18. mai 2015

    Interessant! Og veldig aktuelt:-). Jeg opplever den stummende stillheten i min blogg som litt tung. Er jeg på bærtur? Leser folk og himler med øynene? Man hører kanskje ingenting, og når man først hører noe er det en kritisk røst… Man blir litt usikker på om man treffer noen i det hele tatt. Alle kan ikke være enige, men noen???? Man satser på at delinger går som «likes» og fortsetter å skrive. Man blottstiller innerste tanker og mottar lite respons. Det gjør en sårbar. Det gjør ihvertfall meg sårbar. Man burde tåle andres tanker, men det er vel litt som i pedagogikken; 5-1. At vi vokser på og foretrekker 5 hyggelige mot en kritisk. Det er jo egentlig ikke verre enn at man får bli enige om å være uenige. Det er jo i seg selv ikke skummelt. 🙂

    Lik

    • Lammelårtanker
      18. mai 2015

      Det er ikke så mange som mener noe i blogg, slike som din er i mindretall (eller så er det bare jeg som er dårlig til å leite). Skjønner jo at du blir usikker når du skriver som du gjør og ingen svarer. Det tar nok litt tid før folk deltar i blogger, men hvorfor er jeg ikke sikker på. Personlig så har jeg ikke alltid kapasitet til å lese og mene noe. Bloggen din er vel som min, den krever. Og når det krever gidder ikke folk, eller så bruker de tid på å komme på hva de mener om det vi tar opp. Jeg skulle jo ønske at terskelen var lavere.

      Om man får svar/kommentarer handler mye om hvordan man formulerer seg. Jeg tror mange trekker seg dersom en virker veldig bastant og låst i argumetasjonen, mens noen tiltrekkes av ytterpunktene fordi det er lett å være for eller imot. Og jeg har lært at folk har lettere for å svare dersom en stiller spørsmål og ikke bare lar teksten stå som den gjør.

      Hvis man møter på «riktig» debattant, kan det bli krevende å henge med. Jeg tror det skremmer noen, så det handler jo mye om hvordan vi legger frem saker, tipper jeg. Og om vi er flinke til å definere målgruppa og henvende oss til dem. Jeg er ikke det.

      Likt av 1 person

  2. Nann Karin
    18. mai 2015

    Jeg lesEr bloggen din. Jeg debatterer ikke alltid, men det betyr ikke at du ikke får tankene mine til å slå krøll på seg. Jeg liker det, at jeg ikke alltid er enig, at jeg kanskje ikke har sett saken fra den vinkelen og at det engasjerer. Men, jeg som deg, har hatt et par tøffe år og jeg har rett og slett ikke hatt kapasitet til verken å skrive engasjerende innlegg eller å debattere… Men okke som , man har et ansvar for det man skriver og har lov til å mene det man står for, samtidig som man må være åpen for synspunkter, og, jeg kjenner meg igjen i å forstå på svaret at jeg har blitt misforstått. Jeg fortsetter å lese bloggen din, – og kanskje jeg går inn i debatt en gang, på den andre siden ev noe

    Lik

    • Lammelårtanker
      18. mai 2015

      .. ja for det med kapasitet: Jeg som bare meg selv har stor kapasitet og vilje til å debattere, men ME-en begrenser meg. Å nå ut til mange har jeg hatt lyst til lenge, men samtidig er bloggen min som liten håndterbar, så det er en fordel å være liten. Nå kan jeg skrive om det jeg vil når formen tillater det, uten å måtte gjøre en rekke tilleggsvurderinger fordi jeg får 100 sinte kommentarer og en haug med lesere som har vrangviljen på uansett.

      Som engasjert person er det kjedelig å ikke kunne delta, og jeg har ikke funnet noen god måte å løse det på. Har du?

      Lik

  3. Anja Elisabeth Holt
    19. mai 2015

    Likte kommentaren over her om at tankene slår krøll på seg. Ikke alltid like flink til å svare her sjøl, men jeg leser og lar meg påvirke. Og tenker ofte nye tanker. Det anser jeg for å være en god ting.

    Lik

    • Lammelårtanker
      20. mai 2015

      Hei!

      Innlegget er ikke ment å bare være blogginternt, men også den generelle samfunnsdebatten som er på nettavisene, Twitter, forum og andre steder.

      Lik

  4. Finn Hjalmar
    19. mai 2015

    Problemet er at mange tolk ikke kan debattere. Mange sliter også med å stable på beina et argument som faktisk holder vann. Både på bloggene og i debattfeltene på nettet er det skremmende hvor syltynt det er. Jeg mener ikke at alt må være sylkvasst og intelektuelt, men det er langt mellom hver gang argumentet faktisk holder mål. Da er det kort vei til korte tanker, hatytringer og personlig angrep.
    Jeg har ikke for vane å legge to fingre i mellom i min blogg og tåler godt at folk er freske i kommentarfeltet, Men jeg sletter konsekvent alle usaklige og personlige angrep på meg eller de andre. Det er min redaktørplikt.
    I antikken var retorikk pensum helt fra barna var små. De lærte å debattere. I dag læres ungene våre knapt nok opp til å utstøte lyder i alle retninger med det håp at de kan få en forståelig lyd tilbake.
    Jeg mener ikke at debatter kun er til for «de dannede» og intelektuelle. Da hadde de blitt dørgende kjedelige. Men et minimum av dannelse og respekt bør man kunne forvente av voksne mennesker som faktisk er i besittelse av en stemmerett.
    Særlig irriterende er innstillingen om at debatter må vinnes. Erkesludderet ender også gjerne opp i apebrøl og drittprat. Debatter er meningsutvekslinger, ment til å opplyse og kanskje gjøre debattantene litt klokere.
    Uansett er det synd at gode blogger som denne og andre får pes fordi de deltar i samfunnsdebatten. Blogger som bidrar med mer enn bilder av «sokkene jeg hadde på meg i går» er viktige i denne vanvittige digitale verden vi har påført oss selv. Jeg har forståelse for bloggere som tar usaklige og ekle kommentarer personlig. Da er det vitkig å bruke mer tid på de som støtter deg, for det finnes mange av de også.

    Lik

    • Lammelårtanker
      20. mai 2015

      Ikke sant? Noen vil ikke egentlig debattere, men få bekreftelser og når de ikke får det, er det den andre det er noe galt med. Det blir gjerne en blanding av grunner, og vet du noe så irriterende som når folk bruker misunnelig-«argumentet»? Nøyaktig når ble misunnelse et argument? Det er bare simpel hersketeknikk å bruke antatt motivasjon for å overbevise eller slå ut den andre. Når folk bruker misunnelse, så definerer de seg ut av debatten.

      For noen er debatt en konkurranse som må vinnes, for andre en vei til større innsikt. Jeg tenker at offentlige debatter, som i kronikker i avisene og på tv bør ha som mål å gi tilskuerne innsikt og større forståelse og perspektiv, altså at det skal føre synspunkter videre og tilføre noe. Det er jo en kunst for folk som har masse kunnskap og mye å formidle. I blogg (iallfall i min) er det større rom for å debattere, men også her er det begrenset hvor lenge og omfattende det kan bli. Har selv måttet stoppe en debatt som var god fordi det krevde for mye av meg (sånn sykdomsmessig ble jeg så presset på form at jeg måtte avslutte – min svakhet!).

      Oppsummert: Tenker at når man debatterer, så må man ha i bakhodet at det en skriver skal tilføre saken noe.

      (tips meg gjerne om gode bloggere innen samfunnssjangeren!)

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2015 av i Samfunn og meninger med stikkord , , , , , , .
%d bloggers like this: