Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Kroppens sug og sjelens sult

Hva får en kvinne som oppfyller alle samfunnets forventninger til hvordan en kropp skal se ut og virke til å leite etter feil ved kroppen?

Det har lenge vært en tendens til at, særlig unge mennesker, ønsker å endre ting ved kroppens utseende som virker helt sjukt på oss som bare ser det på avstand. Fine, friske kropper er visst ikke gode nok og det bestilles timer hos plastisk kirurg for å redusere på kjønnslepper. 13-åringer ønsker seg silikonpupper til konfirmasjonen. Det er en del av dagens gjøremål å fylle leppene med resylane. Det er sånn det er å være under 21.

Likevel, det er ikke bare de yngste som er vokst opp på internett som sliter med å oppfylle et kunstig ideal, de sjøl er med på å forsterke. Jeg har møtt flere 80-åringer som ønsker å slanke seg. Hele livet har de kritisert sin egen kropp. Tenk det; hele livet!

Selvkritikken er ikke noe som bare går over av seg selv bare fordi man forlater tenårene, bare fordi man ikke er vokst opp med SoMe.

Og det nok derfor jeg har tenkt utrolig mye på dette temaet, særlig etter svær inspirasjon fra Eventyr Elins innlegg

Gir ikke-perfekte kropper mindre kroppspress?

Hun har skrevet mange innlegg om kroppsideal/selvbilde/selvtillit/samfunn, men det var gårsdagens innlegg som har satt fart i meg denne gangen. Noe av meg blir provosert av disse tekstene hennes, og jeg har forsøkt å nøste og finne ut hvorfor. Og ikke minst: Hvordan kan jeg skrive om temaet, for å føre det videre?

kropp i perspektiv; hentet fra utstilling i Åsgårdstrand 2013d

kropp i perspektiv, hentet fra utstilling i Åsgårdstrand 2013

For meg handler den tidvise misnøyen med kroppens ytre om at jeg ennå ikke føler meg hjemme i den nye kroppen min.

Jeg vet veldig godt at den er et resultat av ME-en. Den er et tegn på hvor langt det har gått, på distansen mellom den jeg er, den friske biten av meg, og den sykdommen har omformet meg til å bli. Det er fortsatt ikke naturlig for meg å ligge og sitte så mye som sykdommen krever at jeg gjør, for ikke å bli dårlig.

I dette rommet mellom ønske og behov for å gå og løpe og gjøre masse ting og å måtte ligge flere timer utenom søvnen, hver dag, er en stor utfordring å takle og mestre. Og kroppen bærer preg av hvilebehandlingen. Det er dette som er vanskelig, ikke det å ha en helt vanlig kvinnekropp som ingen legger merke til og iallfall ikke kaster nedvurderende, sjokkerte blikk etter. Det handler altså om hva slags kropp jeg føler at er meg, om en del av min identiet som nå må omdefineres. Og i denne omdefineringen, må jeg finne meg selv på nytt. Det handler også om andre kroppslige endringer, som følger av at jeg må finne hvordan min 40-årige kropp ser ut og er. Jeg opplever det som mindre vanskelig enn den sykdomsmessige endringen av kroppen. Hengepupper fulle av strekkmerker, rynker under øynene og skarpere linjer i ansiktet og andre ting – det er liksom greit, iallfall stort sett.

Begge disse eksemplene handler om identitet og velvære. Jeg opplever at jeg har stor mulighet til å kontrollere dette selv, men for å kontrollere ting og for å jobbe med det som er vanskelig, så trenger jeg innsikt og jeg trenger innlegget til Eventyr Elin, som provoserer, som sender spørsmålene mine tilbake til meg selv og som får meg til å tenke og finne ut av ting. Det inspirerer meg, når det slutter å frustrere meg.

perspektiv, fra utstilling i Åsgårdstrand 2013

perspektiv, fra utstilling i Åsgårdstrand 2013

Jeg har lett etter essensen i hva som skal til for å like seg som en er, som er et av spørsmålene Elin stiller.

Hvis det er samfunnets skyld at jeg føler det jeg gjør, hvem er samfunnet da?

Og hvilken plass har jeg, hvilken rolle spiller jeg?

I bunn og grunn er det opp til meg hvilke belastninger og påvirkninger jeg utsetter meg for. Det kan høres ut som et svært ansvar å bære, men jeg finner det inspirerende. Det forutsetter selvsagt at man ikke synker ned i «det er min skyld at jeg føler det sånn»-grøfta. I perioder kutter jeg ut SoMe, fordi det er for tøft å se alt andre får til når jeg bare kan ligge på det fordømte sofaen min. Når folk tar en dagstur til Sverige eller Danmark (for de som bor i kort avstand dit), fordi de kjeder seg, mens for meg er det en helt umulig sak, ja da blir gapet mellom dem og meg svært! Og slik er det med mange ting. Det er likevel ikke «de andres» ansvar hva jeg føler. Å skjerme meg fra den slags påkjenninger er en livsnødvendighet, hvis jeg vil ha det godt. Det er et ansvar jeg må ta selv, for å ikke bli et passivt offer.

Jeg tror at dersom en vil ha et bedre forhold til egen kropp, så må en se på hva kroppen betyr for seg. Hvor stor del av livet mitt ønsker jeg å bruke på kroppens ytre? Hvor mye godt får jeg igjen for å kritisere den sønder og sammen istedenfor å se på hva jeg kan gjøre, istedenfor å se på hva som er bra med den? Skal jeg fokusere mest på hvordan den ser ut eller på hvordan den virker, på hva den kan gjøre for meg, hva jeg kan gjøre med den?

Dette er selvsagt bare ett perspektiv som er praktisk, logisk og hverdagslig. Det er enkelt og ikke forkludret av følelser, men jeg tror det er brukbart og realitetsorientert.

gleden i de små tingene, blomsten jeg klarer plukke

glede i de små tingene, blomsten jeg klarer plukke

Jeg tror mange, meg selv inkludert, ikke forstår hvor mye tid vi bruker på tullete ting. Jeg som har så lite overskudd som jeg har, «velger» fortsatt å bruke tid på å skjemmes over for trange bukser og er liksom livredd for at det kommer en dag der jeg ikke kan kjøpe bukser i vanlige butikker mer. Enhver logisk tanke sier at det er bortkastet tid og et særdeles dårlig valg av innhold. Likevel..

Livet går i sirkler; perioder der vi er fornøyde med tingenes tilstand og perioder der vi bare ser hvor utilstrekkelige vi er. Kanskje vi skulle prøve å observere når vi er i de ulike fasene og dermed være mer forsiktige med hva vi velger å slippe inn, når vi er mest sårbare?

Det blir for enkelt å skylde på «samfunnet», for samfunnet er i stor grad det vi velger at det skal være. Det meste velger vi å inkludere i livene våre, og dermed kan vi også velge å stenge det ute. Det er et valg å følge insta-kontoer som stadig viser det du oppfatter som perfeksjon, som gjør deg selvkritisk. Hvis du heller lar være, så finner du kanskje ut at det er nok å være som du er?

Hver enkelt av oss må bli flinkere til å finne egne grenser, for det er jo sånn at det alltid er noe å streve etter, det er alltid noe som kan bli annerledes, liksom bedre, men hvor mye skal en leve etter et ideal som er fjernt fra ens egne kjerneverdier? Selv verdensmestre fortsetter å kjempe og ta medaljer og forsvare titler.

Jeg tror en må finne sitt eget ståsted, våre grenser, finne ut hva som er nok – godt nok. Tenke over hvordan en vil at livet sitt skal være, egentlig. Og fristilt fra idealer en har leita frem på nettet, et sted der man hele tiden konfronteres med ikke god nok.

De vanlige kroppene er over alt. Du finner de på REMA 1000, i gågaten på en lørdag, i svømmehallen der voksne folk bader. Det er merkelig at folk etterlyser vanlige, såkalte ekte kropper på nett, som om det ikke er kroppslige forbilder andre steder. De ekte kroppene er der ute – en må bare åpne opp øynene og se. Mest sannsynlig har en sjøl en vanlig kropp, for det er dem det er flest av.

Så: Hvorfor vil du ha en uvanlig kropp? Hva symboliserer idealkroppen for deg?

**

Les gjerne Jan Grues bøker! Han skriver om vanlige og uvanlige kropper i samfunnsperspektiver.

Jeg anbefaler deg å ta en titt på Elins blogg, og ikke bare de tre siste innleggene, men bruk kategoriene på høyre side av bloggen for å finne de temaene du er mest interessert i. Hun skriver engasjerende innlegg, men også masse lavmælte, hverdagslige innlegg som gir innblikk i en aktiv families hverdag.

~ for flere lamme tanker, følg kroppen på Facebook ~

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

7 comments on “Kroppens sug og sjelens sult

  1. EventyrElin
    18. juli 2015

    For et innlegg, jeg er så imponert! Og jeg må innrømme at jeg føler meg opp til ørene kry over at det er takket være våre sparringer disse ordene har sprunget fram. Jeg har også tenkt mye, og for min egen del tror jeg også det handler om å velge hva og hvor mye det skal få bety for meg. Jeg ønsker så gjerne å befri meg fra (uoppnåelig)e ideal om hvordan jeg skal være som menneske, hvordan huset mitt skal se ut, hvordan jeg skal kle meg, hva slags bil jeg skal kjøre, hvilke klær ungene mine skal gå rundt i, hvor jeg skal feriere, hvilke tekster skal jeg ha på trykk, og – hvordan kroppen min skal se ut for at jeg skal være fornøyd.

    Mye av dette føler jeg meg frigjort fra, og det handler om en mental jobb jeg har gjort for å sette i perspektiv og å løsrive seg fra jaget om perfekthet. Som deg handler det også om å bli bevisst hva jeg bruker tid på og hvor mitt fokus ligger. Når jeg leser interiørblogger og kjøper interiørblad som forteller meg hvordan huset mitt burde se ut – over lengre tid – så skjer det noe i hodet mitt. Stua vår, som jeg så lenge har akseptert og ikke brydd meg med at er så langt fra det jeg fortelles er pent (nok), den blir plutselig heller ikke god nok i mine øyne. Plutselig drømmer jeg om nyoppussede vegger, et vakkert tregulv, en stilren ovn, sarte gardiner som matcher putene i sofaen…… Dill jeg egentlig ikke gidder å la stjele tanker, tid og energi fra livet mitt får plutselig betydning fordi jeg velger å lese om alle andres «perfekthet». Bloggen til Caroline Berg Eriksen har jeg blant annet sluttet å lese, jeg gir meg selv tillatelse til å stikke innom et par ganger i måneden, men det er også alt.

    Så til det med vanlige kropper og vanlige folk – ja, de er der, og ja, vi bør bare løfte øynene våre og se, og forsøke å slutte å bidra til samfunnets hyllest av de modellpene menneskene. Problemet er at skjønnhet selger. Hva om hovedrollene i filmer sluttet å gå til de vakre skuespillerne? Hva om værdamene, programlederne,- alle de som møter oss uansett når vi slår på skjermene – var normalvektige, ikke så billedskjønne, med skjeve neser, flate pupper, store lår,- iført klær som lar den ekstra valken rundt magen komme til syne.. Jeg stiller spørsmålstegn ved om mer nakne «normale» kropper vil føre til mer eller mindre kroppspress og/eller -fokus, og det fikk meg til å tenke på filmer. For man ser jo knapt normalvektige mennesker på skjermene. Det er som om vi ikke finnes, vi som ikke er «modellpene». Jeg kan knapt huske å ha sett et overvektig menneske i filmer – med mindre de spilte dårlige karakterer. Eller mennesker i rullestol; om du ser dem på film så kan du være brennsikker på at de spiller sjalu, sinte, bitre, slemme…

    Ja, vi har alle et eget ansvar, og ja, det er en beinhard mental jobb å gjøre (og gjett om jeg kjenner meg igjen i det du skriver om omdefinering og endring og tilpasning til noe annet – for det er særlig nå etter at «mammakroppen» har kommet at jeg har begynt å føle usikkerhet – jeg har aldri vært superfornøyd med kroppen min, den har alltid vært for tynn og for lite damete, men jeg har vært ganske flink til å ikke bry meg _så mye_ om kroppen min, så det er noe der). Samtidig er jeg tryggere i meg selv, nå, enn som tjue, og det snevet av likegyldighet jeg syns er så befriende, bør være mulig å finne.

    Sjelden er blogging så gøy som når vi kan sparre mot hverandre og finne tanker, sammen. Du skal vite at jeg er uendelig glad for at du finnes – og for at du så modig deler dine tanker og meninger her i bloggverden!🙂

    Lik

    • Lammelårtanker
      18. juli 2015

      Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om påvirkningen fra interiørgreier. Selv om jeg ikke er interiørinteressert og ikke har pusset opp noe som helst, så påvirkes jeg likevel av det som forteller hva som er rett og ikke. Det er vel så enkelt som at vi er sosiale mennesker og ofte søker tilhørighet til andre gjennom det vi gjør og hvordan vi ser ut (ser for meg at det er vanskelig å tilhøre et bodybildermiljø uten å trene sjøl, f.eks).

      Når det gjelder filmer, så mister jeg interessen for filmer der folk er for billedskjønne. Sånn sett er de gammeldagse britiske krimmene supre, for der er ikke interiør og sminke og klær fullstendig koordinert. Jeg liker ikke overflategreier, føler meg fremmedgjort.

      Du har så rett i at det er mye stereotypier i filmverdenen og mange av dem overføres til samfunnet forøvrig. Det er viktig å være på vakt overfor, tenker jeg, slik at vi ikke kjøper alt rått, men er kritiske til det opplagte.

      Fikk du med deg kronikken som viste at i noen kvinnemagasiner blir kildene til seriøse saker vurdert etter utseendet før de velges? Hvis vedkommende ikke samsvarer med profilen til magasinet, velges hun bort. Er det ikke sykt?

      Denne dialogen, som startet på din blogg, er det beste som kan komme ut av blogging, spør du meg. Å bli klokere sammen, mer innsiktsfulle, det er det beste man kan oppnå. Det er langt mer betydningsfullt enn en bunch ekstra visninger uten en kommentar. Da gir det faktisk mening!

      Tusen takk, igjen!

      Likt av 1 person

  2. Tilbaketråkk: Stygg stue, naken kropp

  3. Victoria
    10. august 2015

    For et utrolig fint innlegg. Og jeg leste flere ganger dette med at man jo selv kan velge hva man vil se, hvilke kropper man vil la påvirke eget selvbilde. Jeg kan helt klart velge det selv, allikevel lar jeg nok for ofte andres perfeksjon påvirke hvordan jeg ser meg selv med ublide øyne. Det er jo synd og jeg skal tenke på det du skrev her🙂

    Lik

    • Lamme Tanker
      10. august 2015

      Hei Victoria!

      Ikke sant? Det er ikke så rart at vi påvirkes av andre, men det er noe med det å være bevisst på hvem vi velger å bli påvirket av, slik at vi ikke blir passive ofre uten kontroll.
      Supert hvis innlegget kan brukes!

      Lik

  4. Tilbaketråkk: Du fortjener ikke mat! | Lamme Tanker

  5. Tilbaketråkk: Jeg fortjener ikke mat! | Lamme Tanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. juli 2015 av i Samfunn og meninger med stikkord , , , , , , , , , , .
%d bloggers like this: