Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Er barnet mitt en mobber?

Barnet mitt er fullkomment, perfekt. Han gjør aldri noe galt og er grei mot alle. Han er høflig, flink på skolen og er akkurat slik jeg drømte om at han skulle bli.

.. så vidt jeg vet.

For hva vet jeg egentlig?

Ikke så mye hvis du ikke forteller meg det jeg ikke vet. Jeg aner ikke om han gjør noe som sårer andre, holder noen utenfor i lek eller om han er en mobber – dersom ingen forteller meg om det. Han sier ingenting. Jeg tror det beste.

Det er i tausheten det skjer.

Trine Lise ble mobbet gjennom hele skoletiden. Hun forteller sin historie i innlegget

Hvordan stable seg på beina etter mobbing?

Historien hennes er historien om dem som sviktet, om dem som valgte å ikke se, men å gå i forsvar for ungene sine. Det er mange som har sviktet Trine Lise, og hun er ikke den eneste som ikke er blitt sett og tatt på alvor i tunge mobbesaker.

For tiden er det stort politisk fokus på mobbing, men det politikere kan gjøre er bare litt. Vi andre kan gjøre mye mer.

Først og fremst må vi slutte å tenke på ungene våre som bare våre og slutte å tro at de er perfekte der ute.

Ungene mine er samfunnets unger!

De lever ikke i et lite glassbur på bostedsadressen vår, men er en del av noe større der folk med alle slags bakgrunner møtes og må forholde seg til hverandre.

Den dagen en mor tok kontakt og fortalte om en episode barnet mitt var involvert i, var den dagen hun fikk et pluss i hode mitt. Barnet mitt fortalte ingenting og jeg gikk i troen om at alt var ålreit. Altså kunne episoden skapt sår, uten at jeg fikk vite om det: Jeg kan ikke gjøre noe med problemer jeg ikke vet om!

Folk er grunnleggende konfliktsky og redde for avvisning. Det går utover ungene og gjør det lettere å slippe unna for dem som oppfører seg dårlig.

Det beste vi kan gjøre som er foreldre, er å ta kontakt når noe er galt, vi må våge å si ifra også når vi er usikre på om vi forstår ting rett. Vi må slutte å være så redde den andres reaksjoner at vi lar vår egen redsel komme i veien for det som er best for ungene – mine og andres.

Jeg kjenner det selv, at jeg er litt nølende overfor dem jeg ikke kjenner fra før. Selv om jeg i utgangspunktet er direkte og ikke så redd, så er det likevel en liten pingle på innsiden av meg, som er redd for at noen skal bli sint på meg.

Men: Det er mitt problem og mitt problem må jeg legge til sides, for det er ikke meg det handler om, men ungene.

Min indre pyse må jeg konfrontere selv, ikke blande henne inn der hun ikke hører hjemme.

Altså; hvis vi skal gjøre det vanskeligere å behandle andre dårlig, slik at det blir færre historier som Trine Lises, så må vi snakke om det! Vi må legge bort forestillingen om at ungene våre aldri kunne gjort noe sånt og slutte å bagatellisere negative hendelser.

Barnets følelser og opplevelser er sanne! DET må være utgangspunktet!

~~

Synes du det er vanskelig å ta kontakt med folk du ikke kjenner?

Hvordan kan vi gjøre det lettere å si ifra til hverandre?

~~

Tidligere skrevet

Hva gjør du når barnet faller utenfor det sosiale fellesskapet?

Mobbing er et samfunnsproblem.

..og sjekk gjerne ut bloggen til Fru Jacobsen!

Tanita-Lovise har også skrevet om #mobbing i dag, les gjerne innlegget hennes

#Minlov

~~

Del gjerne innlegget og fortell hva du tenker og mener.

Lik Lamme Tanker på Facebook.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

7 comments on “Er barnet mitt en mobber?

  1. Tanita-Lovise
    21. september 2015

    Tusen takk for at du anbefaler bloggen min!
    Er det noe som engasjerer, så er det akkurat dette tema. Det står meg utrolig sterkt! Det er gripende og får fram mange tanker og følelser hos meg!

    Lik

    • Lamme Tanker
      21. september 2015

      Ja, det er viktig! Er glad for at du skriver om det.

      Lik

  2. Elin Enlid
    22. september 2015

    Det er viktig det du skriver om her. En måte å gjøre det lettere å si fra på, er å gjøre en innsats for å bli bedre kjent med andre foreldre (kanskje mer aktuelt i byen enn på småsteder). Slå av en prat når man møtes på fotballkamp, og ta bryet med å ha vennegrupper med påfølgende foreldrekaffe. En annen ting er å møte andre foreldre med respekt og åpenhet når de henvender seg til oss med noe de har sett, og ikke automatisk gå i forsvarsposisjon, Men lett er det ikke. Jeg har ikke vært vitne til slike episoder selv, men måtte nok gått opptil flere runder med «min indre pyse», som du så treffende kaller det, før jeg kom så langt som til å si fra.

    Likt av 1 person

  3. Anja Elisabeth Holt
    22. september 2015

    Jeg sier i fra, jeg blir litt okse foran rødt teppe om jeg vitner urettferdig behandling. Jeg tror det blir enklere om folk later som om de gjør en jobb. Ikke være tilstede personlig, men litt ut av egen kropp. Kanskje lettere å si i fra da?

    Likt av 1 person

    • Lamme Tanker
      22. september 2015

      Jeg gjør også det når jeg ser episoder, men når det er mer diffust hva som er skjedd og hvem som sa og gjorde hva er det vanskeligere (som når ting blir gjenfortalt eller en forelder tar kontakt og forteller barnets versjon, uten at det har vært en «objektiv» observatør tilstede som kan korrigere og sette i perspektiv). Er’kke så lett alltid!

      Lik

  4. Tilbaketråkk: Kast mobberen ut! | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 21. september 2015 av i Foreldrerollen med stikkord , , , , , , , .
%d bloggers like this: