Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Din plikt å gi av ditt overskudd

Tiden er inne for desperat gaveshopping for å sikre seg årets mest populære dingser.

Mange av oss kan kjøpe det vi vil, ikke nødvendigvis fordi pengetreet faktisk gror penger, men fordi ønskene ikke er mange og dyre og listen over folk som skal få er kort.

Dette innlegget er til dere som har bedre økonomi enn det.

For jeg synes det er litt kvalmt at haugen med gaver stadig vokser. Denne forsikringen om at ungen får noe han iallfall vil ha, slik at gavene som gis blir flere for hvert år. Denne understrekingen av  at «vi har ikke dårlig råd, altså», som gir utslag i en litt dyrere gave enn man egentlig hadde tenkt seg. For mange er det sånn.

Og jeg mener det helt alvorlig: Har du økonomi til å kjøpe mer enn du trenger, til å skifte ut alt utstyret du kjøpte i fjor, til å bytte sofa hvert tredje år, til å skifte kjøkkeninnredning hvert femte, ja da skylder du oss å donere bort litt av formuen din.

For: Det er mange, stadig flere, som sliter med økonomien. Det ER mange i samfunnet vårt som ikke kan delta på samme vis som du kan. Og jeg synes det er din plikt å gi av din overflod, av ditt overskudd. For hver tusenlapp du bruker på gaver til dine egne, bruk en tusenlapp på gave til en ukjent.

Om du bare tenker på dine egne behov, ja da synes jeg du er usympatisk.

Samfunnet – det er ikke noen andre, det er deg også!

Og du bidrar hver dag til å gjøre det til et godt sted å være – et sted som skaper mindre forskjeller mellom folk, eller det stikk motsatte.

Hva velger du?

~ Lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

11 comments on “Din plikt å gi av ditt overskudd

  1. hl
    18. desember 2015

    Jeg velger å gi til de jeg er glad i. Kanskje er det feil, men da vet de at jeg har tenkt på dem. Jeg legger mer tanker enn penger i gavene jeg gir.

    Lik

    • Anne-Helene
      18. desember 2015

      Det er vel ikke feil?
      ..men det går an å tenke utover sine nærmeste.

      Lik

      • hl
        18. desember 2015

        Jada, men noen ganger kan man ikke gi til alle og da blir det slik. For meg.

        Lik

  2. Abelone
    18. desember 2015

    Jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig med deg her. Føler jeg for så vidt ikke veldig truffet siden jeg verken skifter utstyr eller sofa så ofte, og jeg driver veldedighet hele året. Men handler ikke økonomi veldig ofte om valg? Valg om hvor mye vi jobber, valg om hvor mye penger vi bruker og på hva. De aller fleste av oss jobber for pengene, de blir ikke slengt etter oss. Ja, det er en del som faller utenfor f.eks. ved sykdom eller at de har valgt lavlønnede yrker (som er minst like viktige for samfunnet, sier ikke noe på det), og det er trist. Men er det virkelig min plikt å hjelpe dem? Den plikten gjør jeg over skatteseddelen, så kommer mitt ønske å hjelpe ved siden av. Den må være frivillig.

    Lik

    • Anne-Helene
      18. desember 2015

      Mener du for alvor at folk velger å bli fattige? At folk velger å ikke ha råd til middag, til å si nei til å komme i bursdag fordi de ikke har råd til gave?

      De mest privilegerte kan velge den utdannelsen de vil ta, fordi karakterene er gode nok, men selv de som sitter på toppen av Maslows behovshiarki og klager over vondt i stumpen, kan bli rammet av alvorlig sykdom eller bli utsatt for ulykker, og miste nettverket sitt. Også de kan oppleve å synke kraftig i levestandard og trenge hjelp. En vet aldri når det rammer en selv. I ren solidaritet mener jeg at det ikke er lov å bare tenke på seg selv. Og ja, jeg tror forskjellene blir forsterket i jula, fordi det er et overfokus på jul i Norge fra november. En kan ikke bare ignorere det.

      Ja, jeg mener det er en sosial plikt man har.

      Lik

      • Abelone
        18. desember 2015

        Nei, jeg tror ikke folk velger eller ønsker å bli fattige, jeg tenkte i motsatt ende der, hvordan de som har nok å rutte med bruker pengene sine. Man kan velge å reise til syden hvert år, eller man kan velge å spare, hva blir man rikest av? Man kan kjøpe brød til 30 kroner stykket eller bake selv til 5 kroner stykket. Man kan vaske selv eller ha vaskehjelp. Man kan kjøpe brukt eller nye designerklær. Jeg tror at de fleste i Norge heldigvis er i den situasjonen at de kan velge en del av disse tingene.

        Men vi har helt klart en del som faller utenom. I en ideel verden hadde staten tatt hånd om dem slik at de kunne hatt samme levestandard som «alle andre». Jeg gidder ikke gå inn på diskusjonen om naving her, jeg tror at de fleste faktisk ikke er arbeidssky individer, men at det er en grunn til at de må være uten arbeid. Jeg skulle også ønske at det ikke var så stort økonomisk perspektiv i arbeidslivet slik at det var plass til de enklere oppgavene. Spørsmålet er vel egentlig da om det er min plikt å hjelpe de som staten ikke hjelper? Har de krav på noen av pengene mine? Kjenner nå at jeg fort kan komme til å vinkle denne diskusjonen mot hvem som har mest bruk for pengene. De som får dekket i alle fall basisbehov i Norge eller de som bor på gata, men nå var det norske innbyggere vi skulle snakke om.

        Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å ikke kunne delta i samfunnet. Faktisk så mye at jeg synes det er vanskelig å blogge om en del av opplevelsene våre, for det skaper jo et press på alle andre om hva som er «normalt». Det kan da ikke være slik at jeg ikke skal kunne gå på kino eller badeland med mine barn fordi det er andre som ikke har råd til det? At jeg ikke kan gi mitt barn en dyr gave fordi det øker presset på andre?

        En liten digresjon til slutt. Det er forskjell på å være fattig og å være ressurssvak. Man trenger ikke være rik for å få gode karakterer.

        Lik

        • Heidi
          18. desember 2015

          Den ideelle verden vil jeg heller si er der folk tar hånd om sine egne, og at alle har noen egne, men at fellesskapet tar hånd om dem som ikke har det. Ikke at staten er alles forelder.

          Lik

        • Anne-Helene
          20. desember 2015

          Ja, jeg synes det er din («din» som i alle enkeltpersoner) plikt å bidra til å gjøre forskjellene mindre. Og det bidrar vi til (eller mot) hver dag. Slik vi som enkeltindivider bidrar gir noe helt annet enn slik staten kan bidra.

          Men, du som har lest her en del vet at jeg argumenterer hardt for at folk skal ta gode valg for seg. I det ligger også min holdning om at det er uklokt å velge en hjemmeværende tilværelse – særlig for dem som har ustabil/ingen tilknytning til arbeidslivet. Det er mye større risiko for å bli fattig og for å ikke kunne ha en gjennomsnitlig levestandard dersom en dropper utdannelse og lar seg forsørge. Og det håper jeg er tydelige budskap: Få deg en utdannelse som gir høy nok inntekt til å kunne forsørge deg selv!

          Men, når en har gjort «alt riktig» er det likevel ingen garanti for at sykdom og ulykker og andre uforutsette ting skjer – som får direkte følger for livssituasjonen. Når ting først er skjedd synes jeg det er småslemt å si «hva var det jeg sa?!» Og med innsikt i at lik fordeling er det beste for enkeltindivider og samfunn og innsikt i hvor lett livet kan vende den andre siden til, så kommer innlegg som dette.

          Tankevekkende det du skriver om å være tilbakeholden med å dele visse opplevelser!
          Det siste avsnittet ditt: Fullstendig enig!

          Takk for at du delte.

          Lik

  3. Heidi
    18. desember 2015

    Et bekymringsfullt trekk ved vårt samfunn er den utbredte oppfatningen om at den enkelte bare er forpliktet på de byrder en selv har tatt på seg og at løfter kan brytes, hvilket i grunnen ikke gjør borgerne forpliktet til noe som helst, annet enn å betale skatt – og unngå å bryte loven, hvilket på ingen måte garanterer at folk behandler hverandre skikkelig. Selvfølgelig skal det være frivillig å hjelpe, men tilbøyeligheten til å dele av det man har, skulle vært oppmuntret i langt større grad, i stedet har vi delegert medmenneskeligheten vår til staten. Nå er ikke jeg så opptatt av forskjeller i seg selv, men av at de som har minst, skal ha nok, og at de som har mye, forvalter det samvittighetsfullt.

    Likt av 1 person

  4. Anja Elisabeth Holt
    19. desember 2015

    Jeg gir, og gjør, det jeg kan hele året. Nå sparer jeg penger til å kjøpe noe fast til meg og jentene. Men de fikk gaver og pakkekalender. Med ting de allikevel trengte. Det synes jeg at jeg klarte ganske så bra!

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 17. desember 2015 av i Samfunn og meninger med stikkord , , , , , .
%d bloggers like this: