Hun er så sliten at hun holder på å spy.
Hele kroppen vibrerer og søvnen uteblir.
Hun klarer bare holde en tanke i hodet: Åpner barnehagen snart?
I et anfall av modighet skriver hun en melding på et forum der hun spør forsiktig om andre har det sånn.
Hun møtes av en storm med anklager; om hun ikke vil være sammen med ungene sine, hvorfor fikk hun dem da? Om hun blir sliten av å være sammen med egne barn, stakkar unger! Om hun trenger egentid er det iallfall noe alvorlig galt med henne, da betyr ikke ungene nok for henne. Stakkar unger som har en sånn mor!
Det er bare så rart at disse fordømmende menneskene har så fullstendig oversikt over både seg selv, egne følelser og reaksjoner og sårbarheter at de kan forutse fremtiden! For det må de jo kunne siden de åpenbart har forstått at de ikke kom til å få det vanskelig med noe som hadde med unger eller morsroller å gjøre. Ellers ville de jo ikke fått barn.
Resten av oss må ta alt som det kommer og lærer underveis. Vi er en rar utgave av menneskeheten.
Morsrollen utfordres når egentid ses på som egoisme. Når tid aleine oppfattes som en trussel mot andre mødres utøvelse av morsrollen. Det ses helt forbi at ikke alle er skapt for en hjemmeværende tilværelse med unger over alt. Det ses fullstendig bort i fra at noen av oss trenger tid for å virke skikkelig. I all fordømmingen tas det heller ikke hensyn til at unger ikke har godt av oppmerksomhet absolutt hele tiden.
Det er en antakelse om at alle virker som en selv. Dersom noen avviker fra ens idealer, er det truende. Når noen forteller at de blir slitne av masse mennesker rundt seg (da inkludert egne unger), møtes de av sinte stemmer.
Hvorfor er det så umulig å akseptere for disse som elsker å være sammen med masse folk at andre ikke er sånn? Hvorfor tror de at det de sjøl klarer, klarer alle andre også?
Denne mangelfulle innsikten i andres liv, må vi kanskje tilgi dem. Det tar tross alt mange levde år med selvgransking og kunnskap å klare å sette seg selv til sides og se den andre som han er – på sine premisser, ut fra dennes liv.
Men; å akseptere andres virkelighet, det kan man gjøre.
Aksept krever ikke alltid forståelse.
~~
Hva mener du? Er det grusomt å trenge enetid i julen?
Er det fullstendig uakseptabelt å sende barn i barnehagen i julen?
~ Lammelårtanker på Facebook ~
Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… | |
btr til Utdatert ekteskap | |
Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Det er skremmende hvor lett det er blitt å dømme andre og vondt å se at gode, flinke og omsorgsfulle mødre som tør å lette litt på sløret og innrømme at de blir slitne..praktisk talt opplever en heksejskt. Nei, aksept krever ikke alltid komplett forståelse men det krever empati….
Jeg heier på deg!
LikerLikt av 1 person
Alle gjør jo feil, og det beste som kan komme ut av feil(vurderinger) er at vi får litt mer selvinnsikt og litt større forståelse for andre.
Vi får det bedre om vi møtes med aksept når vi viser at vi er hele mennesker, ikke presses til å være sånne tilsynelatende perfekte morsrolleidealer – som er risikoen ved for kjapp og hard fordømmelse.
Takk for at du engasjerte deg!
LikerLiker
Aksept krever ikke forståelse, absolutt ikke. Det er lett å uttale seg om hvor skoen trykker, .samtidig så synes jeg det er synd at foreldre er så skakkjørt at de ikke finner det godt å være med egne barn. Så nei, vi skal ikke tråkke på de som ligger nede, men kanskje være til hjelp for å få foreldrene på fote igjen. For det beste er om man finner en måte å leve på som gjør at det er godt for alle å ha fri fra hverdagens tas og mas.
God jul og takk for en positiv vinkling ..
LikerLiker
.. men en trenger vel ikke være skakkjørt (= slite generelt) for å synes det er deilig med alenetid? Det er jo forskjell på hvor sosialt anlagt folk er og jeg ser ikke helt at det er veldig annerledes når det kommer til egne barn (bare veldig tabubelagt).
LikerLiker