Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Vi trenger av-tid

Du kan se hva som helst hvor som helst, lytte til et hvilket som helst program og høre akkurat den musikken du vil når du vil. Du har tilgang på hele verden med et klikk.

Fantastisk?

Ja, det er fantastisk, men det fantastiske blekner litt når mulighetene omgjøres til krav.

Mange skriver på Si:D, som er Aftenpostens ungdomsavdeling, om press på utseende og stress for å bli en umulig utgave av seg selv. Kravene blir bare flere.

Mange voksne tror de har ME fordi de sliter med langvarig lavt energinivå. Sammenhengen mellom livsbelastninger og utmattelse overses, sammenhengen lavt energinivå og lite dagslys overses. Lavt energinivå og økt trøttbarhet ses ikke i sammenheng med kosthold eller trening eller livssituasjon for øvrig.

Media bryr seg ikke om helheten, men fokuserer på det ekstreme. Det er kanskje ikke så rart at alle tror de har den alvorligste formen for utmattelse, alt skal jo være så ekstremt i våre dager. Og dessuten vil det virke lettende å ha en objektiv grunn for slitenheten, en objektiv grunn som diagnose er.

Jeg er redd kravene som stilles i unge i dag, ja de objektive kravene som ligger i gode skoleprestasjoner – rett og slett fordi det knapt nok fins ufaglærte jobber lenger – bidrar til at flere tror de er syke, når de bare er normalt slitne, sett i sammenheng med slik livet leves eller de belastninger livet stadig gir.

Overpresteringen, som det er å strekke seg langt utover ens kapasitet, presses frem av de mest pliktoppfyllende, samvittighetsfulle unge, men er ikke nødvendigvis sunn. Utslitte tenåringer er bevis nok for det. Bruk av hasj for å roe ned, sier en del (kilde: Guro Hoftun Gjestad Storbarnsliv, s 285).

Se på snøen som faller

Se på snøen som faller

Ikke alle er skapt for å jobbe fullt, drive en familie med fire unger og stille opp i styrer og verv og arrangere juleselskaper for 22 personer andre juledag og gå juleskirenn tredje.

Jeg opplever medienes fokus på idealmennesket som sykdomsfremkallende i seg selv.

Med stor eksponering på utvalgte kroppsdeler er det ikke så rart at seeren også fokuserer på utvalgte kroppsdeler hos seg selv? Det vi eksponeres for, påvirkes vi av. Derfor er ikke misnøye med eget ytre bare et individuelt ansvar.

Tilbake til utmattelsen. Eller stillheten.

Den stilleste lyden er snø som faller. Små fjon lander forsiktig, legger seg i lag over det som falt i sted. Om vi oftere tok oss til å bare se, bare være i det.

Ja, da ville vi kanskje fått litt avstand til det massive presset og lettere oppdaget oss selv?

For der inne et sted er det en utgave av seg selv som er mindre slitsom å leve med enn den som forsøker leve opp til idealer fjernt fra den en er mest.

For: Jeg tror vi er der med samfunnet vårt at for å tåle egen uperfekthet, for å få kontakt med egne ønsker og mål, så trenger vi stillheten; vi trenger rom og tid. Vi er ikke skapt for internettets hurtighet. Vi – som mennesker – trenger romslighet og tid til ingenting slik at de spontane tankene får ro til å komme opp av seg selv. Vi trenger mer refleksjon og mindre reaksjon. Vi trenger av-tid.

Kanskje mest av alt når vi minst vil ha det.

~ Lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

5 comments on “Vi trenger av-tid

  1. Ida A
    10. januar 2016

    Så godt innlegg. Jeg er så glad for at jeg har lært å distansere meg fra flink-og-fin-presset, og heller slappe av og kose meg og ta vare på kropp og sinn. Håper å kunne være et godt forbilde for neste generasjon. Tror mange har mer å vinne på å ta etter besteforeldregenerasjonen heller enn foreldregenerasjonen når det kommer til å roe ned. Kropp er kropp og man skal være glad så lenge den funker, og så er det faktisk godt nok å gjøre sitt beste ut fra de forutsetningene man har.

    Lik

    • Anne-Helene
      10. januar 2016

      Jeg tenker også at det er lurt å ikke tenke at man må prestere maks av sitt potensiale hele tiden, det er sånt som sliter en ut.

      Er så enig med deg i å verdsette de ressursene en har. Når kroppen ikke virker, og å leve etter samfunnets høye idealer blir umulig, ja da blir en utfordret på hvilke verdier en har.

      Å heller bruke besteforeldregenerasjonen som forbilder framfor foreldregenerasjonens hastighet og oppussingsmas, ja det er nok lurt. Godt tips!

      Lik

      • Ida A
        10. januar 2016

        Helt enig! Tror nok det er veldig mange som definerer «sitt beste» som å gjøre maks av det man klarer. For min del er «mitt beste» det jeg har forutsetninger for å gjøre den dagen. Noen ganger er det ikke noe problem å sitte til klokka seks på kontoret, andre ganger er jeg sliten og «mitt beste» er da å få gjort de viktigste tingene på lista og dra hjem klokka halv fire.

        Likt av 1 person

  2. Veras Univers
    13. januar 2016

    Det beste jeg vet er når mamma og pappa sitter i ro. Midt i alt rotet. Da har jeg det bra og da blir jeg glad!🙂

    Likt av 1 person

  3. hannedyrendal
    21. januar 2016

    Veldig sant-veldig viktig!!

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: