Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

ADHD-unger er uhøflige

Det er litt snodig hvordan enkelte foreldre til barn med ADHD-diagnose hisser seg opp når noen oppfordrer til å oppdra unger til å være høflige.

Mai Eckhoff Morseth uffer over foreldre som ikke oppdrar ungene til alminnelig høflighet og peker på hvor viktig det er, rent sosialt sett. Det er ikke til å komme fra at den sosiale kompetansen har enormt stor betydning for hvordan ungene håndterer verden og dagligdagse situasjoner. Å oppdra ungene til å fungere i samspill med andre er å gi de en god ballast videre i livet. Dette er kompetanse som ikke er så lett å tilegne seg som voksen, det er i barndommen og oppveksten den først og fremst etablerer seg.

Derfor er blogginnlegget til Mai viktig! Les det her:

En streng mamma

Det merkelige er reaksjonene som kommer fra enkelte ADHD-foreldre som er furtne fordi de føler seg dømt når deres barn ikke oppfører seg etter det de tror er Mais standard. De dømmer henne som lite empatisk. De mener hun dømmer og ikke har rett til å uttale seg når hun bare har «lette» unger. For har man ikke spesielle utfordringer med sine unger, så har man ikke noe man skulle ha sagt.

Det får meg til å fnise litt når folk som tilfeldigvis dropper innom bloggen hennes, som er en av 10 000 andre, tror at innlegget snakker direkte til dem. Hva er det med folk som tar råd og tips i en blogg er personlig rettet mot dem??

Foreldre til disse barna med ADHD-diagnose, stigmatiserer andres unger med samme diagnose. For man får virkelig inntrykk av at unger med nevnte diagnose ikke kan være høflige, at det er en del av diagnosen deres å ikke følge sosiale retningslinjer, at de ikke oppfatter de sosiale kodene og heller ikke kan lære rutinemessig hva som kreves av ulike situasjoner. Slik er det ikke.

Altså: Når du leser blogg, så er den ikke skrevet til deg personlig. Bloggeren kjenner ikke deg og din situasjon. Bloggeren skriver ut fra en gitt situasjon hun har i sine tanker. Hun tar ikke høyde for alle mulige unntak. Innlegg som generaliserer tar for seg det normale, det vanlige. Og det må man nesten bare leve med..

~~

Har du blitt provosert over råd i blogg? Blitt fornærmet? Eller opplevd at andre blir det?

Del gjerne med folk som ikke helt forstår blogg-konseptet (eller media..).

~ Lammelårtanker på Facebook ~

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

10 comments on “ADHD-unger er uhøflige

  1. Irene
    23. mai 2016

    Hehe, jeg tenkte det samme som deg da jeg leste det innlegget og ikke minst kommentarene.

    Jeg har selv aldri blitt fornærma av ting jeg har lest på blogg. Jeg vet heller ikke om jeg har fornærma noen på min blogg, men jeg merker at jeg modererer meg mer nå enn jeg gjorde i begynnelsen. Jeg er i utgangspunktet av den typen som åpner kjeften lenge før alle koblinger til hjernen er på plass…

    Jeg har imidlertid fått så ørene flagret i enkelte Facebookgrupper og har blant annet blitt kalt for mammapoliti – det lo jeg godt av!😀

    Lik

    • Anne-Helene
      23. mai 2016

      haha.. ja, det er morsomt å se hvor hårsåre og selvsentrerte folk er. Å bli fornærmet over hva en ukjent blogger skriver, fordi hun selvsagt burde skjønne situasjonen til enhver leser.. det blir bare latterlig.

      Jeg har fornærmet folk og reaksjonen kommer gjerne etter de har hørt om innlegget mitt et annet sted og så klikker seg inn på blogge min. Da er de på en måte manipulert til å reagere – interessant!

      Synes ikke det er så dumt å være mammapoliti, jeg. Om man ikke tåler tilbakemeldinger på oppdragermetoder, få en la være å legge ut om hvordan en oppdrar ungene sine og holde det til den private sfæren.

      Lik

      • Irene
        23. mai 2016

        Ja, jeg ble litt stolt av den tittelen. Det var lagt ut et bilde av ei gråtende jente med en lang avhandling om hvor lenge hun hadde sutra. Da klarte jeg ikke helt å la være å si at jeg synes synd på dagens barn som blir lagt ut ei gruppe med mange tusen medlemmer på en sånn måte… Å hildrande du! Sånt skulle disse mødrene ha seg frabedt!

        Lik

        • Anne-Helene
          23. mai 2016

          haha.. det har de bare godt av! Jeg er selvsagt helt enig med deg. Hadde reagert på det samme – og sagt i fra!

          Lik

  2. Heidi
    24. mai 2016

    Jeg har fornærmet en hel del, men ikke så mye på bloggen, siden den er såpass liten. I helgen fikk jeg et ras av sykdomshistorier fra snurte damer over meg fordi jeg i en fermenteringsgruppe på FB hadde sagt at jeg ikke tror leaky gut (slik det som regel forstås) faktisk finnes – det som svar til ei som foreslo at jeg skulle tette hullene i tarmen min med økologisk gelatin, siden jeg får utslett av vannkefir. Men jeg hadde ikke sagt at alle som mener de har leaky gut ikke opplever magetrøbbel osv., bare at det folk selvdiagnostiserer seg som ikke er en anerkjent diagnose med dekning i forskningen og som jeg av den grunn ikke tror er riktig. Jeg skjønner ikke hvorfor folk gir fra seg makten sin så lett, for om de så meg som en person helt uten betydning (hvilken jeg i den sammenheng var, for jeg har ikke mulighet til å hindre dem i å gjøre og tro hva de vil), skulle det ikke være noen grunn til å ta på vei.

    Lik

    • Anne-Helene
      24. mai 2016

      Å ikke tro på diagnose blir kjapt til å ikke tro på deg og dine opplevelser. Her er det følelser ute og går!

      Interessant det du skriver om å gi makten fra seg. Det har slått meg også noen ganger.

      Lik

  3. Mai Eckhoff Morseth
    24. mai 2016

    Tror du er inne på noe. Det jeg tenker litt på er også at det blir spesielt viktig å ha regler som navigeringshjelp når man har spesielle utfordringer som feks ADHD. Skjønner at noen føler seg fortvilet og er redde for at barna deres ikke blir likt, og at de skal få «skylden» for dette. Men det var ikke slik jeg mente innlegget mitt. Ingen blir vel irritert på andre fordi de har en diagnose eller er annerledes. Men – jeg bar kanskje ikke tydelig eller nyansert nok. Takk for din støtte!

    Lik

    • Anne-Helene
      24. mai 2016

      Jeg tenker at når vi møter mennesker så reagerer vi intuitivt og ubevisst. Vi går ikke runden med «har personen en diagnose som forklarer alt, tro» og så reagerer. Vi er mer umiddelbare enn det. Og det rammer også folk som har slike utfordringer. Det blir litt annerledes med dem vi omgås ofte, de vi har en relasjon til (enten nært eller i periferien), da blir diagnoser relevant. Likevel synes jeg det er trist at diagnoser skal kunne forklare alt, fordi det virker generaliserende og stigmatiserende. Noen av eksemplene kommentatorene dine kom med kjenner jeg igjen i mine normale og enkle barn (for å videreføre retorikken). Tror det ofte kan være slik at for mye henges på den aktuelle diagnosen og forstås som symptomer man ikke kan gjøre noe med. Ofte er det ikke sånn og glemmer at det normale spennet er vidt og at så og si alle unger har litt trøbbel i en aller annen retning. Slik er det nødvendigvis, i og med at ingen er perfekte.

      Jeg synes ikke du trengte å nyansere, kommentarfeltet nyaserer. Og hvordan skal du kunne skrive en bloggtekst som favner alt og alle? Ikke mulig. Jeg liker teksten din og den er godt skrevet. Du har truffet godt og delingene understreker det.

      Takk for at du tok turen innom her, Mai!

      Lik

  4. Elisabeth
    13. juli 2016

    Dette var godt skrevet. ADHD er muligens en diagnose, men for min del ser jeg det som en personlighetstype. Har selv denne diagnosen, men er ressurssterk(og utstyrt med folkeskikk) Foreldre som ser barna sine gjennom en diagnose bør kanskje ta et skritt tilbake og tenke litt annerledes. Om barn er høflige eller ikke har med oppdragelse å gjøre, ikke diagnose? Selvfølgelig finnes det spesielle tilfeller, men de fleste kan lære seg dette gjennom å øve/snakkes med og ha konsekvente voksne rundt seg. Hva tror dere egentlig foregår i barnehagene, det øves i stor skala. Min erfaring er at de fleste lærer seg dette, men de barna som mestrer det best er de som har tydelige/konsekvente foreldre som også øver hjemme. Foreldrenes holdninger og atferd vil ofte gjenspeiles i barnet. Selv om ditt barn kanskje har spesielle behov kan man aldri slutte å tenke at det kan klare.

    Elisabeth, pedagogisk leder, 3-6år

    Lik

    • Anne-Helene
      13. juli 2016

      Mye bra du skriver her, Elisabeth!

      Bare begrepet «diagnosebarn» er tragisk, som om diagnosen er det barnet er, dets pålagte identitet.

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: