Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Annerledes å være lesbisk og ønske seg barn

Når jeg tror at folk har tatt til fornuft og skjønt at kjærlighet er kjærlighet, skjer det alltid et eller annet som viser at jeg har tatt fullstendig feil. At folk kan hate noen som faller pladask for et menneske av samme kjønn, er helt utrolig.

Men selv om det er utrolig så er det ikke til å komme forbi at alle sitter med fordommer av ulike slag. Den som tror han er fri for fordommer, lever i virkeligheten i et svært homogent miljø der han sjelden blir utfordret, tenker nå jeg.

Sjøl ble jeg litt realitetsorientert da jeg fikk et gjesteblogginnlegg fra ei som ville fortelle hvordan det var å være lesbisk og ønske seg barn. Jeg hadde trodd at det var annerledes enn å være hetero og ønske seg unger, noe som i ettertid virker litt fremmed at jeg har tenkt. Altså har jeg lært noe!

I anledning Pride-uka, kommer jeg til å republisere noen innlegg jeg synes trenger å bli lest mer/igjen.

Først er Annes innlegg om hvordan det er å være lesisk og ønske seg barn – spre gjerne!

Bloggserie om livserfaringer:

Hvordan er det å være lesbisk og ønske seg barn?

Homofilisaken er en likestillingssak!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

4 comments on “Annerledes å være lesbisk og ønske seg barn

  1. Heidi
    20. juni 2016

    Det er annerledes. Ikke i form av grunnleggende lengsler, evner, kapasiteter eller følelser, men det er annerledes på grunn av den biologiske virkelighet. Det er det at livet er begrenset, og velger man én ting velger en alltids bort en hel rekke annet, selv når valget ikke engang føles som et valg fordi alternativet virker – eller rett og slett er – umulig. Riktignok er det ikke annerledes fra situasjonen til en enslig heterofil kvinne som lengter etter barn, men planlagt far- eller morløshet blir ikke riktig hvorenn vondt det er å måtte gi avkall på muligheten for et barn. (Farene ved farløshet tydeliggjøres av en stadig voksende mengde forskning; planlagt far- eller morløshet er også i strid med Barnekonvensjonens syvende artikkel.) Nå mener jeg på ingen måte å antyde at personer som benytter seg av kjønnscelledonasjon ikke ønsker de potensielle barna alt godt, men heller at det på samfunnsnivå ikke er tatt en skikkelig drøftning om hva som virkelig er best for barn, foreldrenes interesser satt til side, for norsk familiepolitikk handler stadig om likestilling mer enn om hva som er best for barn, og det preger i sin tur hvordan de enkelte borgere tenker om barns behov, noe som særlig er tydelig i kommunikasjonen rundt barn og skilsmisse.

    Lik

    • Anne-Helene
      20. juni 2016

      Jeg tror ikke barns beste kan debatteres uten å ta med foreldrene/omsorgspersonene. Så er det en diger diskusjon med utallige innfallsvinkler hva et foreldreforhold er. Hvor stort fravær skal til for å definere den ene forelderen som ikke tilstedeværende? Et homofilt par som får barn med et annet homofilt par kan være vel så involvert i barnet som i tilfeller der biologisk mor og far bor sammen (hva nå det innebærer).

      «kjønnscelledonasjon»? Hm.. nytt ord for meg.

      Lik

      • Heidi
        20. juni 2016

        Kjekt med nye ord!

        Jeg tenkte på det da jeg skrev det, man kan selvfølgelig ikke isolere barnas interesser fra foreldrenes, for de lever sammenvevet. Samtidig kan man velge hvilke perspektiver en vektlegger, og jeg ser at barns virkelighet/hverdag stort sett diskuteres på de voksnes premisser, og oftere med vekt på hva barn tåler enn hva som er aller best for dem. Så langt jeg har oversikt over, viser forskningen at det går best med barn som vokser opp sammen med begge sine biologiske foreldre, og hvor foreldrene er gift og bor sammen. Det finnes alltids unntak fra normen, og dessuten solskinnshistorier om uvanlige familier, men én ting er å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon, og en annen er det å bevisst legge opp til at barn ikke skal få vokse opp med begge sine foreldre. Når det gjelder to par som samarbeider, tenker jeg umiddelbart på en rekke faktorer som potensielt gir en nokså ustabil barndom. Dette er ikke utslagsgivende bekymringer, men det synes meg fortsatt som at toparløsningen dreier seg om de voksnes ønsker.

        Så er det også det prinsipielle, ved at jeg er kritisk til unnfangelse gjennom andre metoder enn foreldrenes fysiske forening, ettersom andre metoder i større grad er produksjon, og produksjon gir produkter. Barna blir så ikke skapt ut av fellesskapet, men er noe som bestilles. Jeg er urolig for at det på sikt får konsekvenser for hvordan barn behandles og betraktes. (Dette gjelder også heterofile par.)

        Lik

  2. Anja Elisabeth Holt
    21. juni 2016

    Her er min barndomsvenn (homofile) Tomas med sin løsning: http://avdelingholt.no/anja/2016/04/05/heia-tomas-og-anne/

    Jeg tviler ikke på at dette barnet blir elsket på tross av hvordan hun ble til. Mange løsninger når man tenker utenfor boksen.

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: