Jeg hjelper ikke til

Uten at det er avtalt – med meg – husets sjeferinne, drar han av gårde for å hente et lass belegningsstein. Ikke at han har konkrete planer om å bruke dem, men det er visst ikke så viktig. De kommer alltids til nytte (Øystein Sunde?)!

Greia er bare hvor steinen skal få hvilestedet sitt, for det er hvilested det er snakk om – uvisst for hvor lang tid.

Stedet finner jeg, sjeferinna selv, og jeg peker og dirigerer og han følger lydig med. Det blir som jeg sier.

Problemet er bare at en tilhenger full av stein ikke er på godfot med bilens kattekrefter, for det er neppe snakk om hestekrefter.. så bilen med henger gir opp når underlaget blir for glatt (makan til pinglebil!). Og resultatet? En henger full av stein som må tømmes en etter en, lastes på trillebår og fraktes opp en bakke!

Brett opp armene og sett i gang!

Vel utført jobb! Det ser ganske fint ut, eller hva?

For selv om han tok initiativet og selv om han valgte en million stein, og ikke jeg, så er det ikke hans jobb alene så lenge kroppen min tåler belastningen. Det var ikke jeg som hjalp han med hans prosjekt, men vi som flyttet steinen sammen. Og i det er det en svær forskjell!

Så nei, jeg hjelper ikke til!

~~

Driver du med sånn hverdagstrim?

Ville du blitt sur om mannen din plutselig bestilte sånn stein?

~ Lammelårtanker på Facebook ~

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →