Det jeg fikk til
Det var en gang jeg kalte meg samfunndebattant.
VG, min venn!
Jeg skrev innlegg hver dag, publiserte jevnlig. Ofte ble innleggene mine eksponert på VG, helt nederst på nettavisa var det en stripe med anbefalte blogginnlegg som ble liggende en dag eller mer. Det gjorde et digert sprett på statistikken. Det var stas å bli fremhevet og en motivasjon i seg selv for å snappe opp viktige problemstillinger og skrive aktuelt og engasjert. Det var en fin tid! Og strålende å få vist frem noe av det jeg gjorde til mange jeg ellers ikke hadde kontakt med.
Du forlot meg
Så tok det slutt, men jeg fortsatte å skrive. Noen ganger fikk jeg publisert tekster i Vårt Land, i lokalavisa eller i andre nettaviser (her finner du lenker). De fleste gangene strandet innleggene her, men det var greit det. Er ikke alltid man orker forholde seg til hele verden, men har nok med den harde kjerne som leser her inne. Noen ganger vil man bare mene men på en stille måte.
Taushetens språk
Stillheten ble stillere. Jeg forsvant litt. Ble mer hektet på den ytre verden, den som ikke trenger nett. Stilte spørsmål ved egne prioriteringer: Valgte jeg det beste? Stjal jeg felles tid, tid fra ungene, fra familien? Eller var min tidsbruk tvert imot en god ting? Jeg gjorde tross alt et forsøk på å bidra til samfunnsdebatten, stilte spørsmål og feide nye perspektiver på banen. Dét måtte vel telle?
Spørsmål uten svar
Egentlig stilte jeg spørsmål altfor lenge. Etterhvert ble de mer og mer inngående og skeptiske, for var det verd innsatsen (tidsbruken og energien) å skrive og skrive uten at leserne ble flere?
Sånne spørsmål kan fort gli over til å bli destruktive, slik at spørsmålene ikke handler om det objektive, men blir subjektive: sier tallene noe om min verdi, om min plass?
Bloggvettregelen
Altså, når man begynner å grave seg ned er det på tide å kaste fjellvettreglene og komme seg opp!
Og det er nettopp det jeg ikke helt forsto. Jeg surret mye og energimangelen fratok meg vurderingsevnen og den sunne fornuften. Jeg ble vel blind.
And now I see
Nå ser jeg! Kanskje ikke like klart som jeg helst skulle gjort, men jeg har noen glimt av klarsyn. Jeg har sluttet å la statisitkken reflektere bloggens innhold, sluttet å la tallene bety noe. Den siste tiden har det vært kort fra inspirasjon til tekst til publisering og det er så befriende!
Min indre blomst
Nå nærmer jeg meg det energinivået jeg trenger for å gjøre denne publiseringskanalen kort og uten hindringer. Jeg har litt kontakt med samfunnsdebattanten i meg og jeg håper hun fortsetter å vokse fram. For hun er i meg, det er bare den hersens ME-en som hindrer henne i å blomstre.
Responsavhengig no moore
Og det som er litt kult er at når kanalen fra inspirasjon til publikasjon er kort, når jeg har overskudd nok, da betyr det ingenting om folk ikke liker det jeg gjør, om folk slutter å følge bloggen, for når kanalen er kort får jeg ut det jeg trenger og blir mindre responsavhengig.
Lik det eller la være!
Du trenger ikke like i betydningen å være enig! Om tankene dine blir utfordret er det nok.
Og fortsatt skal det være slik at mellom samfunnsengasjementet kommer hverdagsinnleggene. Er det ikke sånn livet er også; en kombinasjon av alvor og letthet?
~~
Er du responsavhengig? Hva gir deg bloggemotivasjon (eller inspirasjon til å lese blogger?)?
Les også
og
Alle andre er så mye flinkere!
Om Anne-Helene
8 kommentarer på “Det jeg fikk til”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg syns det er veldig gøy når noen av innleggene jeg skriver hopper litt høyere på statistikken enn vanlig. Men jeg har funnet ut at jeg blir mest motivert når jeg får brukt min stemme og gjøre min greie. Det som betyr noe er at de som følger meg liker det jeg skriver.
LikerLikt av 1 person
Det varierer hva som betyr noe for meg, er nok litt som det John Olav skriver for meg også. Derfor digger jeg de periodene der utkanalen er kort og tekstene enkle å skrive. Og så er det veldig hyggelig med litt prat, at du og andre legger igjen en kommentar!
LikerLiker
Jeg er nok delvis responsavhengig, for jeg kan ikke nekte for at det noen ganger er irriterende når jeg legger ned mye arbeid samtidig som stadig færre leser bloggen. Det betyr sannsynligvis at jeg må skrive bedre, og kanskje sjeldnere. Jeg durer likevel på, for dette er tross alt den beste hobbyen jeg har hatt som voksen. Jeg kom etter hvert fram til at bloggen ikke krevde respons for at den skulle være noe positivt. Den har egentlig vært den mest trofaste vennen de siste fem årene og det skal derfor noe å til for at jeg girden opp.
LikerLikt av 1 person
Kjenner godt igjen det du skriver om å trenge respons (tall, kommentarer) i de periodene jeg strever med å uttrykke meg. Da legger jeg så enormt mye energi og innsats i tekstene og det er kjipt å se at «ingen» leser. Samme når jeg er superengasjert og debattvillig og det er taust fra andre, da kan jeg kjenne litt på meningsløshet. Tror det handler litt om å bli møtt og ikke overlatt til en ensomhet og tomhet, som ellers tar mye tid. Det blir litt som å treffe folk ansikt til ansikt kontra å bare vite at en kjenner noen..
Vet ikke helt om det å bli lest handler om å skrive bedre. Tror det handler mer om de tekniske tingene, som SEO og slikt. Og om å skrive på en engasjerende, triggende, provoserende måte. Jeg fant en god blogg om dette: skriftlig var mye interessant der. Men til tross for hva en kan forbedre av tekst og de tekniske sidene av bloggingen, så tenker jeg at i bunn må det være en motivasjon, en driv som bunner i en selv og ikke i de ytre suksesskriteriene. Likevel: Det kan være utfordrende noen ganger!
LikerLiker
Ah, husker denne tiden, ikke at det er så lenge siden, men stor stas når det var melding i kommentarfeltet fra han i VG som jeg ikke husker navnet på og som linket bloggen til LesernesVG og så toppet man det som var av bloggelister til stor forargelse for rosabloggerne som lever av klikk 🙂
Jeg må innrømme at skriving er nesten som terapi og det er ikke så rent sjelden at jeg konkurrerer med min egen frykt for å publisere utleverende materiale. Hvis jeg var opptatt av disse tallene som du viser til, så hadde jeg hatt spons på bloggen min. Foretrekker å ha lesere som er opptatt av andre verdier.
Fortsatt fin sommer, Lammet!
Lurer forresten på om du var en av mine første følgere?
Fortsatt god sommer!
Hilsen Morten 🙂
LikerLiker
Oi, så stas at jeg var en av de første som begynte å følge deg! Lange bloggvennskap, det er flott!
VG-fyren het Magne. Gøy å trone over rosajentene, at noe ordentlig får oppmerksomhet.
God sommmer fortsatt til deg også!
LikerLiker
Dette med antall lesere er vel oss bloggeres store ting. For det er et filosofisk grunnspørsmål. Som vi kjenner igjen helt fra skolegården. Skal vi følge massen? Og få «venner»? Eller skal vi være oss selv.
LikerLiker
Ikke sant. Jeg klarer ikke helt det der med de kalkulerte innleggene, er nok veldig meg selv her i bloggen. Så hvis folk liker bloggen, liker de meg, om jeg kan si det sånn. Må være slitsomt å skulle tilfredsstille andre hele tiden, tror du ikke?
LikerLiker