Lurelege og lurepresident

Hun har pratet seg inn i folks kropper, han har pratet seg inn i et hvitt hus.

De er har noe felles, denne lurelegen og denne lurepresidenten. De har det i kjeften, men det er ikke alt. Det er en mangel på respekt og empati, en overdreven tro på seg selv og egne evner man kan lure på hvor overdrevne er.

For dersom man kan prate seg inn i folks organer, dersom man kan bølle seg inn i det hvite hus, så lurer man ikke, da får man til, da klarer man. Evnen til å overbevise er stor. Og selvkritikken er fraværende.

Denne frekkheten, jeg skulle hatt mer av den.

Det kan dokumenteres at nyutdannede menn tjener mer enn nyutdannede kvinnelige kolleger. Det påstås gjerne at kvinner er tilbakeholdne og forsiktige, heller undervurderer egen kompetanse enn overdriver den. Det motsatte blir sagt om menn: de sjanser mer, tenker at det man ikke kan, det lærer man. Kvinner, derimot, må overprestere for å bli tatt på alvor – både av seg selv og av samfunnet.

Jeg tenker at det er mye å lære av disse som prater seg til makt og posisjoner. De har et indre driv, en strak vei mot målet, som mange kunne lært mye av. Om det handler om å overbevise seg selv eller andre mest, vel det er jeg usikker på.

Det handler vel også om energi? Med tonnevis av energi, hvordan ville mine hverdager sett ut? Hvor stor sammenheng er det mellom energi og ambisjoner?

Dersom jeg var frekkere, dersom jeg utfordret meg bittelitt mer, hva kunne jeg da ha snakket meg til?

Mer energi? Neppe. Mer oppmerksomhet? Ja. Større nettverk? Ja.

Jeg har det nok ikke i meg, dette med å lure andre, det å ikke være ærlig, det å late som om ting er noe annet enn det er. Jeg klarer ikke en gang komme på hva jeg ville har lurt meg til..

 

~~

Hva med deg?

Har du noen store drømmer som ikke er helt realistiske? Kanskje de er det likevel?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →