Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Ottosen sier vi er forskjellige

 

Myten om den nøytrale fornuft

Espen Ottosen er en mann som ofte provoserer, han er god på å spille på medienes publiseringstrang og til å vekke folks engasjement. Bare navnet hans er nok til at folk blir provosert; døve ører lar munnen taler og det hele resirkuleres gang på gang. Sjøl har jeg det også inni meg at han er en man blir provosert over, uten at jeg har noe godt grunnlag for å ha en sånn holdning.

Denne gangen lot jeg navn være navn, og leste kronikken med et voksende ja inni meg. Dette er viktig, tenkte jeg, og jeg synes du bør lese det jeg har lest. For det handler om hvilke utgangspunkt vi har for hva vi mener, det handler om hva vi kommer fra og hva slags mål vi har med veien vi går. Det handler rett og slett mye om hva vi er oppvokst med, hvilke muligheter vi tar som selvfølge at vi har. For den bakgrunnen vi har betyr kanskje alt for hvordan vi forstår den verden vi lever i.

Noen av dem som etterlyser fakta og fornuft, hevder at det motsatte er religiøs og trosbasert argumentasjon.

Jeg synes dette er veldig interessant. Det blir litt som å bevise at Gud fins eller ikke – begge deler handler om personlig overbevisning, hva man bare vet og hva man velger å tro på. Begge deler er egentlig det samme, forskjellen er bare bevisstheten rundt det. Og det standpunktet man har kan direkte føres tilbake til det miljøet en vokste opp i.

Ottosen skriver godt om dette

.. realiteten er at mange spørsmål ikke kan avgjøres av kalde og nøkterne fakta. Vi ser stadig at fornuftige folk tenker ulikt om kraften i forskjellige argumenter og iblant kommer til ulike konklusjoner selv om de kjenner oppdatert forskning.

-det er akkurat det! Vi forstår ting ulikt fordi vi er ulike, og hvis vi anerkjenner forskjellene, uten å verdibelegge personen som mener, men ser meningsmotstanderen som like verdig med oss selv, først da kan vi ha meningsfulle dialoger eller debatter.

Det krever noen ganger enormt mye, for følelser er alltid en del av oss – og styrer tonefall, kroppsspråk og hvordan argumentasjoner fremstår. Vi tolker mye som ikke ligger i selve ordene. Selve ordene er nøytrale, det er hva vi legger i dem, forbinder med dem, som gir tyngde eller ikke. Altså er det vår egen forståelsesramme som styrer hvordan vi oppfatter den andre, og det han sier.

Ironisk nok viser det seg ofte at vi har en overtro på fakta og forskning, og vi glemmer stadig det personlige utgangspunkt for standpunktene vi har.

Det vi regner som fornuftig er det vi sjøl mener. Vi godtar andres argumenter og begrunnelser hvis de passer vi vår egen måte å argumentere og tenke på.

Hvor ofte blir vel ikke orddelingsfeil og skrivefeil sett på som et uttrykk for lavere intelligens, som et argument for å ikke ta denne på alvor? Hvor ofte blir vel ikke kommentarfeltaggresjon forstått som fra sinte, uføretrygde menn, sånne man uansett ikke kan ta på alvor?

Ottosen tar konkrete eksempler som abortspørsmålet når han skriver om hvor forskjellig vi oppfatter fakta (les: det som kan dokumenteres og bevises gjennom teknologi). Vi vet mye om graviditet og foster, men hvordan vi konkluderer handler lite om hva vi ser, og mye mer om andre ting – hvilken ramme vi forstår ting innafor, den vi er altså.

Det er ikke så enkelt at hvis vi bare holder oss til fakta så er alt åpenlyst og klart.

Argumenter, synspunkt og forståelse av ting handler kanskje mest om hva man er overbevist om, for der jeg allerede er overbevist lukker jeg kjapt igjen det som kunne vært åpenhet. Der jeg er usikker, vaklende, er jeg mer søkende mot argumentasjon som kan gjøre meg trygg og overbevist. Og hva det er, handler mye om hva som gir trygghet.

Når alt kommer til alt er det kanskje trygghet det handler om?

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

4 comments on “Ottosen sier vi er forskjellige

  1. Heidi
    28. november 2016

    Jeg stusset slik over at Ottosen kan oppleves som provoserende, han som fremfører argumentene sine så rolig og saklig. Det ble en god illustrasjon for poenget i resten av teksten.

    Lik

    • Anne-Helene
      28. november 2016

      Kanskje dere har mange sammenfallende holdninger? At det er det som gjør at du ikke oppfatter det provoserende?

      Lik

      • Heidi
        29. november 2016

        Det også, men det er vanskeligere å bli provosert av noen som presenterer saken sin saklig og nøkternt, selv om man er uenig. Ville jeg i hvert fall tenkt – at sånt stagger den følelsesbaserte motviljen noe, men ikke helt. Ikke minst når det er snakk om en mindretallsposisjon.

        Lik

        • Anne-Helene
          29. november 2016

          For noen blir det vanskelig fordi man provoseres bare man ved tanken på personen, det er det som gjør en del debatter umulige: Folk blindes og blir provosert uten egentlig å lese, det er bare personen (og erfaringer med personen) som provoserer fordi det vekker tidligere følelser i møte med personen. At en del har slike erfaringer merker jeg på enkelte samfunnsdebattanter, de er «programmert» til å tro at alt som kommer er kritikk.

          Likt av 1 person

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: