Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Jeg integrerte vennene mine

Jeg tenkte aldri på at jeg integrerte da jeg lekte med henne med en mor fra Chile. Jeg visste ikke at jeg integrerte da jeg surret inne i leiligheten til henne som kom fra Tyrkia eller at moren min integrerte da hun vekslet ord og selvfølgeligheter med hennes mor.

Jeg var bare barn. Min mor var bare nabo. Tror ingen tenkte over det.

Jeg tenkte heller ikke over det da jeg senere fikk venner fra andre land, at de kom fra andre land, liksom. Å komme fra Vietnam var litt som å komme fra en tilfeldig annen by i Norge, bare mange mil lenger vekk – langt nok vekk til at dialekten ble helt annerledes.

Det jeg husker som mest fremmed var dem som kom fra andre steder i landet enn der jeg vokste opp. De som hadde rare dialekter. Det var mer eksotisk enn dem som kom fra andre siden av jordkloden.

Det er sjelden jeg husker det, er sjelden jeg kommer på at jeg har vokst opp multikulturelt, som det heter i dag.

Når jeg tenker over det kan jeg bare huske ett tilfelle av uttalt mindreverdighetsfølelse, eller et slags forklaringsbehov hos en venn som hadde nesten sort hudfarge. Første gang jeg møtte henne var jeg nitten, lenge etter barndommen ble avsluttet. Og jeg lurer på om det er først når man bikker barneskolen, når man blir eldre og møter folk på arenaer som for begge er nye, at dette forklaringsbehovet dukker opp?

Eller er det da man har blitt møtt med «hvor kommer du fra» så mange ganger at man automatisk legger det inn i presentasjonen av seg selv i møte med nye kanskje-venner? Litt som kronisk syke som presenterer seg med diagnose? For dersom man har en bevissthet om sider ved seg selv, som man opplever stigmatisering rundt, så får kanskje disse tingene en betydning de ikke trenger å ha?

Jeg måtte bli ganske voksen før det gikk opp for meg hvor variert miljø jeg vokste opp i. Det måtte hardere retorikk rundt innvandringsspørsmålene i offentligheten til før det gikk opp for meg at menneskene jeg hadde rundt meg i hele oppveksten min kunne deles inn i bakgrunnen deres, i ulike opprinnelsesland.

Jeg har bare sett på dem som mennesker, som venner, som en del av et miljø, det var alt.

Det er litt trist at disse som har vært i landet lenger enn mange av de innvandrerkritiske stemmene har levd, i dag kan bli møtt med fordømmelse, rasisme og skrekk.

Det er trist at det eneste som skal til er et annet ytre uttrykk, at ikke den verbale stemmen teller, men at utseendet er alt.

Jeg er ikke i tvil om hvem som må skjerpe seg.

Ikke bare sort og hvitt

Ikke bare sort og hvitt

 

~ Lik Lammelårtanker på Face og del gjerne ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

5 comments on “Jeg integrerte vennene mine

  1. Den grønne
    17. februar 2017

    Helt sant sagt!

    Likt av 1 person

  2. Anja Elisabeth Holt
    20. februar 2017

    Du hadde en rik barndom og dine venner var heldige som fant akkurat deg og dere.

    Lik

  3. Nydelig skrevet 🙂

    Likt av 1 person

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: