Foreldrerolle med prestasjonspress
Hadde jeg visst at det ikke var godt nok å være som jeg er, å sørge for det som etter norsk målestokk er normal levestadard, for at lekser blir gjort omtrent til riktig tid, at klærne passer og at ungen oppholder seg på skolen innafor riktig tidsrom cirka hele tiden det skal, ja og at han spiser mat jeg anser for å være sunn, ja da hadde jeg kanskje revurdert hele greia.
I all min naivitet har jeg tenkt, og jeg klarer ikke frigjøre meg fra tanken, om at disse nevnte tingene og store kvoter kjærlighet, grenser, svære soft-is og tid sammen med familie i grunn er det som barn trenger.
Jeg har visst tatt feil, for i følge Jørstad Wingård er dette bare en bitteliten del av hva foreldreskapet innebærer og – skal – inneholde. Hun er samfunnsforsker med doktorgrad i pedagogikk og spaltist i Dagbladet.
Les hele innlegget hennes, under følger kun korte sitater som river teksten hennes i fillebiter.
.. som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger
Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden
Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.
Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig.
Jeg kjenner jeg blir matt. Jeg hadde aldri forestilt meg at foreldreskapet skulle være en arena for prestasjon, en greie med kompetansemål, et spørsmål om skolering. Det er vel bare et spørsmål om tid før den virkelige foreldreskolen blir til, et tre-åring studie der B er en forutsetning for å ta fatt på Det Store Foreldreoppdraget.
Det er ikke alle forunt å gjøre foreldreskapet til et studie i seg selv, som må bestås for å få lov til å oppdra barn. For noen er det nok å leve hverdagslivet uten å gjøre det til et speil av landets politikk.
Jeg vet at Jørstad Wingård ikke vil opprette foreldreskoler, men etter å ha lest teksten hennes, sovet på det og lest det på nytt, er det egen mindreverdighet jeg føler på. Teksten får meg til å føle meg utilstrekkelig, en følelse jeg ellers ikke kjenner på. Hun legger lista høyt og jeg lurer på om dette opphøyde foreldreansvaret virkelig gjør foreldregenerasjonen til dagens barn en tjeneste. Gjør teksten hennes det lettere å være foreldre? Senker du skuldrene av teksten?
Ingen lukt av krydder, men nærmiljøet duger
Kjøkkenbordet mitt er dekket av sår og striper eller mange års bruk. Her og der er det også hammerslag stemplet ned i overflaten. Vi er ingen voldelig familie, men noen ganger behøves det kraftigere saker for å få til fine glassvinduer i pepperkakehus og sånt setter spor.
Kjøkkenbordet vårt har aldri vært dekket av verdenskart. Kommer ikke til å skje. Men jeg tror at vi er en ganske ålreit familie likevel. Jeg tror ikke barna blir voksne med alvorlige mangler, men om det skulle vise seg, så er det noe som heter studier, bøker, verden.
Det har heller ikke blitt mange reiser utenlands og de innenlands har sjelden strukket seg lenger enn til en fire timers kjøretur. Ideelt sett skulle nok barna fått et personlig innblikk i andre kulturer, hørt fremmede språk de siden fikk lære med teoretisk inngang på ungdomsskolen. Heller ikke har de fått gleden av å rusle gjennom markeder fulle av fisk og fugl og krydder og blitt nesten-døve av selgeres høye rop etter kunder.
Det er mye ungene mine har gått glipp av, ting som kunne gitt de et bredere grunnlag for å forstå seg selv og sin plass i verden, grunnlag for diskusjoner og refleksjoner, erfaringer som setter eget lite liv i perpsektiv.
Og det er sånn det er og alltid vil være; at det er mye vi får, men også mye vi ikke får, men det viktigste av alt er at ungene og foreldreskapet ikke blir et studie med høyt snitt, men at vi i bunn og grunn viser hvordan det er å være menneske – selv så primært og selvfølgelig det er, helt uten studiepoeng.
Du er god nok!
~ Lammelårtanker har Facebookside – sjekk den ut! ~
Om Anne-Helene
19 kommentarer på “Foreldrerolle med prestasjonspress”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Bra skrevet! Helt enig med deg. Her i huset er tid sammen det viktigste vi gir barna. Jeg blir stresset og føler meg ikke god nok som mor av å lese teksten hennes. Men det er godt at slike som du tørr å si din mening om det! Jeg vet det er mange foreldre som sikkert også klarer å gi barna alt dette. Men burde ikke oss ordinære foreldre også være gode nok og inneha kvaliteter bare i vår personlige egenskaper? Det er skummelt når det blir satt slike standarder som hun gjør, for for alle oss andre vil det bety at vi mislykkes som foreldre…
Jeg syns det høres ut som om du er mer enn god nok foreldre som har fokus på verdier, tradisjon og samvær. Det burde holde 🙂
LikerLiker
Jo, jeg mener det hverdagslige er godt nok! Synes ikke unger skal være et prosjekt, noe som viser foreldrenes vel-/-mislykkethet. Å vokse opp med foreldre som går med en følelse av utilstrekkelighet er vel neppe særlig oppbyggende heller.
LikerLikt av 1 person
Jeg vet ikke om det er vanlig for folk å tenke på det med å være forbilde eller ikke, for jeg vet av erfaring at slikt jeg tenker på kan være fjernt for andre, og dessuten har jeg ikke barn, men da jeg en stund jobbet på skole, ble jeg bevisst på det at jeg som voksen på skolen ble iaktatt. Da mener jeg ikke at man skal bestrebe seg på å være perfekt, for det vil være en løgn, men at alle voksne har ansvar for å forsøke å leve på en måte som barn trygt kan etterligne – det inkluderer også opprydningen etter at man har tabbet seg ut.
LikerLiker
Viktig det siste du sier, for det er vanvittig tungt å skulle være den beste utgaven av seg selv hele tiden. Det er å be om å bli utbrent, spør du meg. Da er det mye bedre å tåle å være hele seg selv, men det i seg selv er en prosess og prosesser tar tid. En må først og fremst akseptere seg slik en er for å klare å være seg selv, også med de dårlige sidene som følger med.
LikerLiker
Hei, yogafrue – siden det er jeg som har skrevet teksten som Anne-Helene tar opp her – så svarer jeg deg på dette. Det er klart at (nesten) alle foreldre er bra nok foreldre i seg sjøl. Det er da overhodet ikke tema i denne teksten. Men at vi som er alle de helt vanlige foreldrene faktisk skal snakke med ungene, ha tid til dem, både til ungenes spørsmål og til ting som foregår omkring oss – når det passer, altså «gripe dagen» som jeg skriver om – det synes jeg hører med. Dette med tid til å være sammen i hverdagslivet er nettopp en motsats til mye av det medieformidlede bildet av at «vellykket» familieliv handler om kjøping av dingser og fancy ferier, lekkert postet på sosiale medier. Dette har jeg ført en kamp mot i mange år (og det tror jeg Anne-Helene vet godt 🙂 )Tvert i mot er det det å føle seg bra nok i seg sjøl – og snakke med egne unger, være trygg på at en faktisk har en viktig rolle som ungenes plattform videre i livet, det viktige her. At en har bøker eller kart passer noen steder og kanskje ikke hos alle – men å snakke med egne unger, om mer enn å pusse tennene og gjøre lekser – det heier jeg altså på. I tillegg tar jeg jo opp det med lydighet – at det kanskje er skummelt for oss voksne å lære unger at de ikke alltid skal «høre etter» men også tenke sjøl og noen ganger gjøre opprør. Det er en utfordring vi kan trenge å tenke over.
LikerLiker
Jeg heier på at mangfold og forskjeller også er viktig i vår oppdragelse. At ikke alle av oss trenger å ha så høye krav til vår rolle som forelder. Jeg tror at ved å være seg selv med en liten bevissthet på hva slags signaler en sender til barna som viser hva en prioriterer og verdsetter i verden er godt nok. Jeg er enig i mye av det du skriver, og beklager at jeg først ikke fikk med det, men jeg blir litt svimmel av å ta til meg alt… Vi har kanskje ulike oppfatning av hvor stor verden barnet trår ut i når den går ut av døra hjemme. Jeg er nok ikke så flink til å formidle mine barns rolle i den store verden og den store sammenheng. Håper mine barn ikke tar skade av det da. Men jeg har trodd og tror fortsatt at ved å lære barna mine gode verdier, medmenneskelighet, ha troen på seg selv og sin identitet gjør barna rustet til å ta del i samfunnet på den måten de kommer til å synes er viktig for dem. Gjerne tenker jeg for lite, eller gjør en dårlig jobb som forelder, men jeg gjør det beste jeg kan ut ifra min situasjon. Setter pris på ditt syn og din tilbakemelding, jeg tror det er viktig med forskjeller… 😊
LikerLiker
Foreldrerollen i dag er gjenstand for så mange rare krav om prestasjoner – og veldig mye av det burde vi blåse i og stole mer på oss selv. Mye av det er knyttet til ting som skal kjøpes og matches og se fint ut utad. Denne teksten tar opp noe annet, nemlig tid til å snakke med ungene, gripe øyeblikkene, være tilstede når det er mulig å ha de samtalene. At vi som alle de vanlige foreldrene er en viktig plattform for livet utenfor familien gjelder nok uansett om vi tenker over det eller ikke. Teksten min er rettet mot å tenke litt over det. Og – ja – det er en oppfordring til å ta seg litt tid. Jeg tror unger trenger det mer enn alle tingene og alle reisene osv. Om en ser på kart eller ikke er jo hipp som happ – det var bare et hverdagstips fra egen hverdag – hvor det har vært positivt for mine unger å se på et kart for å forstå litt mer av verden. Jeg tror det nettopp er viktig at vi foreldre ser på oss som bra nok og viktige nok i oss selv – at vi ikke må laste opp med så mye «ekstra» – men rett og slett være tilstede og vise det på alvor. Beste hilsen til alle vanlige og «bra nok» foreldre, fra trebarnsmamma og tekstskribenten, Guri 🙂
LikerLiker
Foreldre skal jo lære barna verdier, men studier viser at hva foreldrene gjør preger barna mer enn hva foreldrene sier, så det er ikke akkurat noe man trenger å anstrenge seg for utover det en ellers anstrenger seg for å være et godt forbilde.
LikerLiker
Vi lærer jo ungene verdier hele tiden, selv om ikke alle er bevisste på det. Og forbilde? Skulle gjerne redigert litt der, altså, tatt bort noen uønskede elementer, men hei det beste er å vise at man kan ha det helt fint uten å være perfekt!
LikerLiker
Jeg har skrevet en del innlegg de siste årene om barnevern, om å oppdra barn med en diagnose og om den urimelige ferieproblematikken. Når jeg funderer over de umulige kravene minnes jeg ei Tommy og Tigeren-stripe. Det var en samtale mellom foreldrene etter at de hadde lagt seg for kvelden. Far trodde en gang at voksne hadde svaret på alt, men forstod nå at hans egne foreldre bare hadde improvisert. Det er en overveldende følelse når du gjør ditt beste, mens omgivelsene sier at det ikke er godt nok.
Det som provoserer meg mest er politikere som sier at de er bekymret for økende fattigdom i Norge, men jeg ser ikke at de gjør all verden med det. Fatigdom vil bidra til å øke motsetningene, men det er ikke hele probemet, for det er mange som ikke kan klare høy måloppnåelse i den læreplanen for foreldre noen legger opp til.
LikerLiker
Ikke sant? Og den høye måloppnåelsen som foreldre seg imellom pusher hverandre på. Noen tror til og med at man ikke kan si nei til ungers ønsker, selv om en sliter seg halvt forderva og vipser sykemeldinger i denne streben etter å tilfredsstille unger som bare lengter etter et nei..
LikerLikt av 1 person
Takk!
Det vert krevt meir og meir av oss som foreldre… har blitt verre og verre for kvart år.
Mine har heller ikkje hatt heile verda som arena. Men trur det er blitt gagns menneske av dei alikevel.
LikerLikt av 1 person
Heisan. Jeg skjønner jo ikke helt hva du er uenig med meg i, Anne-Helene. Snakke med ungene om den verden de skal forholde seg til – utenfor hjemmet – handler jo nettopp om å ta seg tid, svare, være til stede, være en voksen som er tilgjengelig – og kanskje gjerne droppe alle prestasjonskravene mht. ting som tydeligvis absolutt skal kjøpes og alle slags fancy ferier og alt annet som markedsføres overfor oss foreldre. Være tilstede og være en å snakke med.Vise at en kan ta ansvar. «Vise verden» handler jo ikke om å REISE – men om å snakke, gjøre tilgjengelig og forståelig gjennom fellesskap i familien 🙂
LikerLiker
Jeg bare innser at jeg ikke har ressurser til å fylle alle roller et barn kan tenkes å ha bruk for at jeg har – og det er lite problematisk for meg. Dine forventninger til foreldrerollen er langt over det jeg tror de fleste føler seg komfortable med – eller har kapasitet til eller tenker at dette må jeg jammen meg også ta meg av.
Jeg ser ikke problemet med å «overlate» en god del til skolen, men i din tekst ser det ut til at det er feil, man skal selv ta alle situasjoner, alle undringer, sette ting i perspektiv, hjelpe barnet med å forstå og forholde seg til verden(ssituasjonen): Vi har ansvar for å for å oppdra ansvarlige verdensborgere, skriver du jo. Jeg bare lurer: Hva skal man da med skolen? Hvor høy kompentanse bør man ha for å ta et godt nok foreldreansvar? I denne holdningen ligger prestasjonsforventningene og -presset til foreldrerollen i din tekst.
Jeg er kritisk til holdningen om at foreldrene skal være «totalleverandør av tjenester». Hva er galt med delegering? Oppdragelse er ikke bare et ansvar for det enkelte foreldrepar, men et felles ansvar.
Jeg tror kanskje at du lever i en virkelighet/et miljø de fleste andre ikke lever i. Mitt inntrykk er at de fleste er fornøyde med dette du ikke synes er nok, nemlig at «familien er [ikke bare] en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen.». For mange er dette kjernen i familielivet, og så er det godt nok: Det enkle livet som ikke krever en pedagogisk tilnærming til verdenssituasjonen.
LikerLiker
Jeg ble faktisk så matt at jeg ga opp å lese etter tre-fire avsnitt. Jeg prøvde igjen nå, men måtte gi meg tidligere enn sist.
Visst er vi gode nok! Jeg lurer på hvordan det kan ha blitt oppdratt generasjon på generasjon i tusenvis av år…
LikerLiker
Et tips der er å lese på mobilen, jeg synes det blir lettere å lese lengre tekster der.
LikerLiker
Artig at det blir debatt – og litt synd at så mange tar Anne-Helenes noe skjeve tolkning av min tekst for god fisk. Men det er en del av demokratiet og ytringsfriheten som jeg jo er veldig for! 🙂
Poenget mitt er jo *nettopp* at vanlige foreldre duger og trengs – at det er tid og tilstedeværelse som trengs – at vi, vanlige folka med alle våre ulikheter, er viktige som plattformen for ungenes vei videre ut i verden. Vi er viktige – uansett om vi er oss det bevisste eller ei – og vi trenger selvfølgelig ikke lese en kronikk i Dagbladet for å få til det. Så ja, jeg oppfordrer faktisk foreldre til å snakke med ungene sine, til å ta seg tid. Det står jeg for nårsomhelst. Det er mulig noen mener det er å øke prestasjonspresset på foreldre. Da er vi bare uenige.
For meg er dette nettopp en motsats til mye av det tullete prestasjonspresset vi forøvrig omgir oss med som foreldre – der utstyr, fancy ferier (det står virkelig ingenting om REISING i teksten min – det står om å SE på et gammelt kart!), der kjøping av ting og tang og bursdager i hoppe-leke-land utgir seg for å være normen, der det er en I-pad til hver og dermed fred og ro for de voksne. Dette prestasjonsjaget er et familiesyn og foreldresyn jeg opponerer mot. Både fordi jeg mener det fratar familier et fokus på fellesskap og samtaler som verdi i seg selv – men også fordi det er usolidarisk og lager et foreldreprestasjonsfokus som de med mindre å rutte med, ikke kan henge med på. Hilsen Guri 🙂
LikerLiker
Jeg orket ikke å lese hele artikkelen, jeg ble helt matt da jeg hadde lest halvparten. Som hos dere, har heller ikke mine nå voksne barn vært på noen «dannelsesreiser» til eksotiske steder, vi har vært en uke i året på charterferie de siste årene. Vi har heller ikke hatt de store politiske diskusjonene eller hatt dype samtaler om all elendigheten i verden.
Det har blitt folk av ungene mine også, den eldste er ferdig med 5 års utdanning og har fast jobb. Yngstemann avslutter videregående skole i disse dager, og han har bestått i alle fag selv om det ikke ble toppkarakter.
Vi har gitt omsorg, interesse og kjærlighet til ungene, og de duger👍👍👍
LikerLikt av 1 person
Ikke sant! For det er noe med det å finne sine egne måter å gjøre ting på, at noen alltids mener at det de selv velger er helt essensielt for at det skal bli folk ut av unger, mens for andre er det andre ting som teller, som er absolutt nødvendig. Og sånn er det jo, at vi har ulike verdier og stort sett blir folk ganske ålreite og klarer å lever verdige liv til slutt, til tross for litt mangel på historieformidling og politiske debatter på hjemmebane i oppveksten.
LikerLiker