Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Det viktigste skoleåret

Det er på onsdag det starter, det viktigste skoleåret til nå.

Det er dette skoleåret barna aldri har gått før, dette året som er det siste på den skolen de går på, siste året før vi må ta farvel med den ene skolen for godt.

Det kommer ingen flere barn som sørger for at vi holder kontakten med barneskolen etter dette skoleåret.

Det er rart å tenke på, litt som da eldste sluttet i barnehagen og skulle starte på skolen; det var begynnelsen på noe nytt i mitt liv som mamma, en ny verden å forstå og ta fatt på.

Selv om eldstemann sluttet i barnehagen, hadde vi fortsatt en del av livet vårt knyttet til den, for minstemann gikk der jo. Og litt sånn er det nå også. Som foreldre er vi en del av både barne- og ungdomsskolen, og en del av det som utgjør oss er knyttet til det stedet der ungene oppholder seg mesteparten av hverdagslivet.

Når minsten slutter på barneskolen, slutter eldsten på ungdomsskolen, men fortsatt vil vi som foreldre tilhøre ungdomsskolen tre år til. Et farvel til barneskolelivet er et tegn på at også foreldrelivet går videre.

Med små lapper fra en venn?

Med små lapper fra en venn?

Dette skoleåret som starter om få dager, blir det viktigste skoleåret. Det er sjuende og tiende som gir de største forandringene, de største utfordringene, det året som jeg tror vil bety mest for den videre skolegangen. Det er nå det gjelder, på en måte.

Men kanskje er det en slags nostalgi, kanskje er det tegn på egen alder og vissheten om at noe legges bak og bare lever videre med tilbakeblikkets kraft.

Ting ser vitterlig annerledes ut i nåtid og i fortid. Som voksen for en stund siden blir kanskje denne erkjennelsen ekstra tydelig når jeg vet hvor kraftfull barndommens erfaringer er og hvor sterkt dens makt er til å påvirke hele voksenlivet. Snart er den lagt bak oss, som en del av historien om familien vår.

Og tenåringsperioden? Er ikke barnas tenår en påminnelse om dem man hadde selv?

Og er det ikke min jobb som mamma å huske på hva jeg selv gikk gjennom for ikke å glemme den indre prosessen, som ikke alltid er lett å se fra utsiden, slik at tenåringsvesenet ikke er vanskelig å forstå og uhåndterbar, men bare en litt mer voldsom utgave av barnet det en gang var? Han er jo det samme barnet, bare i en større utgave.

Det viktigste skoleåret er det som begynner nå, i det minste for meg selv.

 

Hvordan var disse overgangene for deg?

 

~ Lik Lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

7 comments on “Det viktigste skoleåret

  1. kirsti
    13. august 2017

    Desse overgangane har vore fine, og tøffe! Det var tøft då dei starta i barnehagen, og slutta der. Barneskulen var eit lite skremsel for meg, og det var trist å seie farvel, og vli har det fortsatt. Eg likar det kjente og vante, eg har tross alt hatt samme jobb i 24 år….
    Og vi ligg litt før i løypa, og no er vi ferdige med videregåande for yngstemann også… Eg har altså ikkje barn i skulepliktig alder lenger. Yngstemann startar på forlkehøgskule og eldstemann skal starte å studere. Det er tøft å sleppe dei vidare, begge flyttar ut(eldstemnann har bodd borte 2 år, men det er no han flyttar meir permanent…) eg vaknar på natta og lurer på kva eg har gløymt å lære dei.

    Lik

    • Anne-Helene
      13. august 2017

      Det må være utrolig spesielt å være ferdig med videregående for sistemann! Vanskelig å forestille seg hvordan det må være…

      Den siste setningen din.. rørende!

      Lik

      • kirsti
        13. august 2017

        Det er ikkje for seint, eg trur dei enno kan lære nye ting. Men det som skal sitte som ryggmargsrefleks i livet, det må sitte der no!

        Likt av 1 person

  2. hl
    14. august 2017

    Jeg var yngst. For meg var kanskje første året på ungdomsskolen viktigere enn siste, det var da man skulle finne plassen sin og forsøke å få venner.

    Lik

  3. Irene
    14. august 2017

    I vår tok vi farvel med ungdomsskolen etter å ha hatt «barn» der i ni av de ti siste åra. Det var faktisk bare nydelig! Samme følelsen hadde jeg da yngstejenta var ferdig med barneskolen også. Kanskje har det noe å si at vi har hatt tre og ikke to? I alle fall måtte jeg opparbeide MYE motivasjon for å følge opp foreldremøter med yngste enn med henne i midten. Eller var det det året med opphold mellom de to siste som gjorde det vanskelig å «komme i gang» igjen?

    Nå starter yngste på videregående, midterste forbereder studier og eldstemann tar fatt på master samtidig som han planlegger bryllup neste sommer. 🙂

    Lik

    • Anne-Helene
      15. august 2017

      Det skjønner jeg, for det er mye repetisjon på disse foreldremøtene. Kjenner sjøl at jeg er ganske lei av ord uten innhold, blitt matt.

      Her jeg bor er det rektor på u-skolen som holder foreldremøtet, da for hele skolen. På barneskolen er foreldremøtet bare for trinnet, ledet av lærere, det er mye bedre! Det føles mye mer relevant.

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: