Jeg er en kald mamma

Bilder av peis, bilder av stearinlys i halvmørke rom, bilder av noe varmt i en kopp, jeg nekter!

Jeg nekter å la kulden krype innover meg, overser «100 % ull»-merkelappen i jakka mi (den jeg bruker inne), nekter å fyre i peisen før minst andre uka av oktober, nekter å kooose meg inne, jeg er for faen inne hele tida! (nesten, det føles sånn iallfall)

Jeg nekter å gjøre slutten av sommermåneden august og begynnelsen av september til november-lig. Jeg orker det bare ikke!

Jeg nekter!

For jeg er en kald mamma.

Vintersesongen med iskalde fingre – inne – og med pulsvarmere og ullsokker under dyna, med fyringsjobben og all vedbæringen, med pledd jeg knapt nok kommer ut av, jeg orker bare ikke ha den sesongen lang.

For det er mye lettere for deg som kjenner det lille stinget i luften og så holder det seg der i luften, mens for meg så kryper den kalde brodden seg oppover armene og blir der. Jeg setter kalde avtrykk der jeg sitter på skinnfell! Det er kaldt under dyna der lårene er!

Og jeg er alvorlig sjokkert over folk som kun går med ullgenser ute – uten å fryse seg grå og blå. Det blåser jo rett gjennom ull! Ull gir kun en liten lunhet til huden!

Jeg nekter å måtte kle meg som en diger bamse gjennom hele året fordi kroppen ser ut til å absorbere det kalde i luften, som om den trekker til seg det kjølige og lar andre beholde plussgradene.

Æsj, jeg nekter å ha det sånn!

Kjempegøy i måned etter måned..

Kan vi bare utsette det til november??

 

~ lik lammelårtanker på facebook ~

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →