La dem shoppe!

Bratten vet hvordan hun lager storm, noen ord om kvinner og shopping og deltid er alt som skal til for å røske opp i en ellers så søvndyssende hverdag.

Anne-Kari Bratten, direktør i Spekter, som er en statlig arbeidsgiverorganisasjon, hevder altså at grunnen til at kvinner ikke jobber fullt er at de elsker shopping og foretrekker det fremfor å gjøre en ærlig arbeidsinnsats. Vel, jeg kan ikke si at det ikke stemmer, for hva vet jeg?

For alt jeg vet kan det være at Brattens forståelse av kvinner i deltidsstillinger er mer korrekt enn mitt inntrykk av hvorfor kvinner jobber bare litt, ikke nok.

Mitt inntrykk er at deltidsarbeidende kvinner fordeler seg i ulike grupper, derav disse

• sliter med sykdom som kamufleres av morsrollen
• idealistiske grunner: mor er den primære omsorgsgiveren og hjemmeansvarlige og har derfor ikke tid til å jobbe
• får ikke større stilling/100 % stilling
• 100 % stilling medfører så store ulemper at det ikke veier opp for fordelene ved å jobbe fullt
• har store omsorgsoppgaver på hjemmebane, som ikke kan erstattes av profesjonelle

Jeg har fulgt debattene om kvinner og sykefravær, kvinner og yrkesliv og likestillingsspørsmål over mange år.

Kontantstøtta trekkes ofte frem som årsak til deltidsarbeid, men når det samtidig kommer frem at kvinner med eldre barn (over 16) jobber mer deltid enn kvinner med barn i kontantstøtte-alder, så faller det litt bort som argument.

Jeg tror det er andre grunner som teller mer for å få innvandrerkvinner ut i arbeidslivet enn kontantstøtta, faktorer som norskforståelse (kultur, kunnskap om organisasjonsliv og arbeidsliv) og språk. Dessuten tror jeg at bare en del av innvandrerkvinnene fra kulturer der store barneflokker er vanlig, faktisk er interessert i å delta i yrkeslivet før minstemann er begynt på skolen (eller i det hele tatt). Det handler om at kultur sitter godt og er grunnleggende for identitet. Man bytter ikke ut identiteten sånn på et blunk.

Flere kvinner enn menn jobber deltid (37 % opp mot 15 % – 2016-tall). Jeg tror forklaringen er så enkel som at kvinner som regel jobber i offentlig sektor, mange innen omsorgsyrkene (herunder barnehager), der det er lett å få deltid. Ofte er det sånn at man må kjempe for å få større stillinger som er til å leve med. Jeg tipper at de mennene som jobber deltid ofte jobber innen samme bransjer som kvinner som jobber deltid. Og som vi vet er det ikke så mange mannlige sykepleiere som jobber direkte med pasienter. Menn flest jobber ikke direkte med mennesker.

Så hva driver folk med, når de ikke shopper?

Mitt inntrykk er at de gjør dette:

• barneomsorg (gi barnet utsatt barnehagestart, kortere bhg-dager eller omsorg for kronisk syke unger)
• foreldreomsorg (å følge opp foreldre med lavt funksjonsnivå eller sykdom)
• annet frivillig arbeid (som å jobber for en organisasjon)
• jobber delvis freelance/som forfatter, men på et nivå som ikke registreres i BNP

I disse debattene om hva som skal til for å få kvinner til å vifte med skattekortet ses det sjelden på hvor mange kroner som spares på denne frivillige innsatsen som det offentlige ellers måtte tatt seg av. Det ses sjelden helheten.

Jeg lurer på hvordan idrettslag ville klart seg om alle skulle fått betalt for innsatsen?

Jeg lurer på hvor mange flere som ville slitt dersom datteren ikke kunne fulgt opp sin mor etter sykehusopphold, når hjemmesykepleien ikke kan tilby godt nok opplegg?

Jeg lurer på hvordan barn med komplekse sykdomstilstander skulle kommet seg til behandling fire timer unna dersom begge foreldrene var i full jobb?

Jeg er ingen forsvarer av hjemmeværenhet når man kan jobbe. Jeg synes folk som kan jobbe skal jobbe.

Jeg synes folk som sliter med helsa skal få behandlig, ikke gå ned i stillingsprosent og dermed dekke over behovet for redusert arbeidstid slik at det ser pent ut i statistikkene (snakker om når NAV burde vært inne i bildet). Jeg synes ikke folk skal ta på sin egen kappe det som staten burde tatt på sin.

Men selv om jeg mener alt dette, mener jeg også at politikere og Spekter-ledere og andre burde gå mer grundig inn i sakene og få et mer nyansert bilde av tilstanden for norske kvinner.

.. og da har jeg ikke engang nevnt forskningens rolle når det kommer til å forske på kvinner og menn hver for seg. For det er kjønnsperspektiver her. Kvinners sykelighet er ikke som menns sykelighet, og det bør vi finne årsakene til. Dét er et politisk ansvar! Og det er svært relevant når det kommer til hvorfor kvinner ikke jobber mer.

Veske full av kæsj?

Kilde

Aftenposten – Forsvarer deltid og shopping (12.1.18)

~ Lik lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →