Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Sjekk hvor seriøs jeg er!

Alt er vel begrunnet, alt er sjekket ut, alle kilder er gransket, alle argumenter – særlig meningsmotstandernes- er gjennomgått grundig, lenge og vel.

Og kanskje da, kanskje da kommer noen ord ut. Kjenner du deg igjen?

Jeg gjør jo det, jeg kjenner meg igjen i grundigheten, i det å ha tryggheten i ryggen. Jeg kjenner meg igjen i det å være forberedt, det å være klar for alt som eventuelt kan komme.

Og jeg mener det jo; det at man som samfunnsdebattant skal være bevisst og at en skal stå for det en mener, sier og skriver. En har et ansvar for hvordan samfunnet utvikler seg, selv jeg som ikke er en godt eksponert person har et sånt ansvar, for det handler om hver enkelt av oss.

Den offentlige debatten er ikke et ansvar som først og fremst det offentlige Norge, bestående av politikere og journalister, har, men hver enkelt av oss bærer det ansvar hver dag – både i hva vi sier og hva vi holder for oss selv. Også vår passivitet og vår taushet bærer et språk.

Hver enkelt av oss har, om ikke makt, så iallfall påvirkningskraft. Og nettopp det tror jeg for mange kvinner også er en hemsko. Vi skjønner hvilket ansvar vi har og dermed pålegger vi oss en større seriøsitet og et alvor som gjør oss ufrie.

Det er denne ufriheten, denne tilbakeholdenheten, jeg har forsøkt å si noe om i debattinnlegget som først ble publisert her på bloggen og som siden, i dag faktisk, er publisert i Bergens Tidende.

Vi kvinner som mener mye, men sjelden i det offentlige rom, må kanskje tøffe oss opp, pushe hverandre, si i fra når noen skrive poengtert og godt og oppfordre til å sende tekster inn. Vi må ikke være så redde, men ofte er det lettere når andre sier i fra. Jeg synes iallfall det. Jeg blir blind for hva jeg kan, for hvordan en tekst ser ut, for hvor klar den er, eller om det hele er bare rot. Når jeg blir blind må andre si ifra.

Vi kvinner må kaste oss mer ut i det.

Vi kvinner må utfordres.

Vi er ikke så meningsløse som det kan virke som når tallene som viser hvor mange kvinnelige og mannlige informanter og intervjuobjekter avisene har hvert år publiseres. Vi sitter på mye bra verden trenger å se – ikke i de lukkede rom, men i det offentlige rom.

Er det én ting vi kan lære av menn så er det å slippe oss mer løs i kommentarfeltene og på debattsidene til nettavisene, være mer synlige og tydelige. Der ser det nemlig ut som om kvinner ikke fins, som om kvinner ikke vet hva et tastatur er.

Er det ikke på tide å motbevise det?

Hva tenker du er grunnen til kvinners tilbakeholdenhet?

 

~ Lammelårtankers Facebook-side fins fortsatt ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft
%d bloggere like this: