Koronadesperate unger

Det er nå forskjellen på folk blir tydelig. Det drar seg til et skille mellom de ressurssterke og de som strever mer i hverdagen. Og la meg si det med én gang: Ressurssterk er ikke nødvendigvis det samme som full av penger!

For samma hvor glatt du er på utsida, hva du kaller veska di, hvilket senter du trener på og hva bilen din heter, så er ikke det ensbetydet med å ha styr på det indre liv. Huet og ræva full av penger gir ingen garanti for et godt liv, bare for å ha sagt det.

Nei, når jeg skriver ressurssterk så handler det mer om å holdet hodet over vann, å se løsninger, å ikke synke så langt ned i det vanskelige at man blir blind for alle andres behov, og for egen påvikning på omgivelsene.

Det er når ungene skal tilbake til skolen at vi ser hva disse ukene i isolasjon har gjort med den enkelte, og dernest med oss som samfunn, for det er ikke til å komme bort fra at uker med liten kontakt er for noen en lettelse og for mange straka veien mot et helvete. Det er mange koronadesperate unger der ute!

Og uansett om du er av den optimistiske typen eller ikke, og selvsagt hjelper det, men altså, uansett så vil ungen din bli påvirket av disse annerledes-ukene staten har tredd nedover huene våre.

Gapet mellom dem som har ro i rompa og dem som ikke takler et skoleliv foran pc’n blir bare større og større.

Gapet mellom dem som bor i trygge hjem og dem som ikke gjør det, vokser og eser og eksploderer og dét vil vi se konsekvensene av.

Det jeg da lurer på er hvordan skal skolen tette igjen dette spriket? Hvor involvert blir helsesykepleierne i kommunene? Og barnevernet?

Å lengte etter en vanlig skolehverdag er noe helt annet enn å trenge en normal skolehverdag. Alle som trenger må få. Alle andre kan fortsette å ha det så godt i sine egne, trygge hjem.

 

~ Lammelaartanker ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →