Ikke bry deg for mye!
Han ser en skygge forsvinne bak containeren, blunker, lurer: Så jeg rett?
Kvelden etter gjentar synet seg, han lokkes ut av den lune leiligheten, går i retning skyggen forsvant, innser at den ligger etter skikkelsen av en ung gutt eller jente, stopper opp, venter.
Han får etterhvert kontakt, blir kjent, blir sugd inn i et annet menneskes indre rom.
Han er voksen, barnet bare tolv-tretten år. Og alene. Alltid alene.
Er det greit?
– vakkert, men skarpt –
Det skrives så mye om hvor viktig det er å involvere seg, å bry seg, ta vare på og ta initiativ. En åpen dør til et trygt hjem kan for mange barn være redningen fra et ugreit liv. Mange foreldre støtes ut av et sosialt miljø fordi de ikke makter å følge de uskrevne må-ene, fordi de ikke aksepteres. Det kan være vanskelig å skille seg ut, kanskje særlig i miljøer der overflateidyllen er sterk. Da er det ikke rart at ungene bærer preg av det.
Det er viktig at voksne bryr seg, men hvor mye kan vi akseptere at fremmede mennesker involverer seg i våre barn? Uten at vi informeres?
Ærlig talt; hvordan hadde du reagert dersom en voksen du knapt nok vet hvem er hadde tatt kontakt med ungen din og sendt henne meldinger? Ville du googlet som et helvete eller ville du tenkt supert! uten noe mer enn det?
Ærlig talt; ville du ikke mistenkt ham for å ha skumle hensikter?
Hvor går grensen?
**
Innlegget er inspirert av boken Jakman av Bror Hagemann.
**
Jeg bor på Facebook, kom gjerne på besøk!
Om Anne-Helene
14 kommentarer på “Ikke bry deg for mye!”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg tror det ville vært rart hvis helt fremmede folk tok kontakt med mine barn eller andres barn. Tror jeg ville blitt skeptisk til det. Men lærere, barnehagepersonale, foreldre til venner av barna bør bry seg, se hvert barn og tørre å bry seg hvis de får mistanke om noe er galt.
LikerLiker
Tror det er forskjell på hvordan unger og foreldre ser på dette. Ville nok vært svært skeptisk hvis en fremmed tok kontakt med ungen min. Det er vel naturlig?
LikerLiker
Jeg hadde nok begynt å lure hvis en voksen plutselig hadde begynt å sende barna mine meldinger. ..
LikerLiker
Absolutt!
LikerLiker
Jeg hadde freaket, googlet og oppsøkt vedkommende. Ærlig talt, jeg er tigermamma…. det er ikke alltid en god ting, men pokker heller! Mine barn, mitt ansvar.
LikerLikt av 1 person
Jeg hadde blitt fornærmet om noen var bekymret for ungene mine og ikke kontaktet meg om bekymringen, bare gjorde sine egne ting ut av bekymringen. Såpass til mot må en ha!
LikerLiker
Jeg tenker raskt både og! Tror samfunnet generelt er mer obs ovenfor fremmede menn som tar kontakt med barn de ikke kjenner enn fremmede kvinner! Noe jeg også selv kjenner litt på i denne sammenhengen. Nå er jeg vel ganske skeptisk av natur, både fordi jeg har arbeidet med barn og unge. Men også fordi jeg har personlig erfaring med voksne som gjør/sier ting som ikke er sosialt normativt.
Så ja, jeg ville vært skeptisk hvis en nærmest ukjent voksenperson viste barnet mitt uvanlig mye oppmerksomhet. Synd og si det, men kanskje mer skeptisk ovenfor en veldig kontaktsøkende mann enn en kvinne, men det kommer helt an på konteksten!
Selv om jeg som kvinne, også har stoppet i kontekster hvor jeg har møtt barn på steder man normalt ikke møter barn, for sjekke at alt var ok. Som for eksemplet når to jenter kom gående alene langs den mørke landevei hvor vi bor, med en diger hest, sent en fredagskveld. I enkelte sammenhenger hvor en som voksen har en intuisjon om at noe KAN være galt, syns jeg man som voksen har en plikt til å sjekke om alt er ok, selv om en ikke kjenner barna!
Men igjen kanskje mer «sosialt akseptert» at en kvinne bryr seg enn en mann? Vet ikke?
Vanskelig fredagsdilemma dette! Ha en fin helg!
LikerLiker
Fremmede menn, ja.. kjønnsperspektivet er sentralt her, tror jeg nok. Vi har en automatisk tillit til kvinner, særlig mødre, ikke alltid fortjent og absolutt ikke fortjent mistenksomhet til menn. Det som er synd med denne mistenksomheten er jo at folk som kan være en god støtte for unger som ikke har det greit, blir skjøvet bort eller at vennskapet blir hemmeligholdt. Mannen i boka brydde seg, men gikk over streken (ikke seksuelt) og konkluderte uten å undersøke fakta.
Er det ikke en oppgave vi har, å være støtte og venn når vi ser at unger sliter? Barnevernet kan ikke være nærmiljø, det må hver enkelt av oss være.
Jeg har også tro på intuisjon og at en må handle på vegne av den. Sett i lys av omsorgssviktssaker viser det seg at mange har følt at noe er galt, men ikke handlet fordi de har trodd at det de fornemmet ikke var nok. Så viser det seg i ettertid hvor alvorlig saken virkelig var. DET er skremmende. Og som i boken: Jeg tror at mange lar seg blende av lekre fasader og tror at alt er vel bare fordi fasaden er perfekt.
LikerLiker
Jeg signerer Anja. Jeg ville hatt antennene ute umiddelbart, men det er jo fordi jeg har lært det jeg har, lest det jeg har. I en ideell verden er alle voksne gode, dessverre er sannheten så langt, langt derifra..
LikerLiker
Ikke sant? Mistenksomhet er nok det første som dukker opp når vi får vite om slike relasjoner.
LikerLikt av 1 person
Det samme som Anja og Elin her, jeg hadde spontant både freeket ut og satt i verk alle tiltak jeg visste om! Kanskje overreagert hadde noen ment, men jeg hadde ikke lagt to pinner imellom. Som Elin sier, dessverre er ikke alle voksne snille mennesker, og slik oppførsel er vel det vi i vårt samfunn kaller unormal.
LikerLiker
.. på den andre siden er det tankevekkende at foreldrestatus er fribillett til andres unger..
LikerLiker
Det er ikke sikkert at barn som er så ensomme som beskrevet i teksten har foreldre som vil merke at andre voksne involverer seg. Barn uten aktive omsorgspersoner kan derfor bli et lett «bytte» for voksne uten hederlige tanker. Om den voksne kun har de beste intensjoner kan involveringen ha stor betydning for barnet: «Jeg blir sett og noen forstår hvordan jeg har det.»
LikerLiker
.. nei, det er det jeg også tenker: at unger som opplever så stor ensomhet ikke oppdages av sine nærmeste. De sitter bare aleine i ensomheten.
Jeg tenker at barnet kan oppleve gode og sterke relasjoner med voksne de ikke blir kjent med i organiserte former, men samtidig er det en risiko for at dem de møter ikke har sunne hensikter. Ikke så lett det der.
LikerLiker