Håpløse menn og husarbeid

Jeg synes godt du kan tørke vekk potesporene (fra den en gang så hvite sofaen) når det er møkkete, sier jeg lettere anklagende fordi humøret ikke er så verst.

Mer muggen klager jeg kan du ikke støvsuge når det vrimler av støv og pels – uten at jeg må si ifra!

han ser uforstående på meg og lurer på hvorfor det er støvete nå igjen.

Det er ikke grenser for hvor mye jeg har irritert meg over manglende blikk for husarbeid av visse sorter, at han ikke bare kan gjøre det uten å få beskjed.

Han ser jo det samme støvet som jeg ser, går på det samme gulvet som jeg går, spiser ved det samme bordet som jeg spiser ved. Så hvorfor gjør han ikke noe??

Etter ganske langt samliv begynner det å gå opp for meg at han faktisk ikke ser; at når jeg går med blikket ned går han med blikket opp. Han ser ikke fordi støvet på gulvet ikke treffer blikket hans. Jeg, derimot, saumfarer gulv og lister med blikket på leting etter om det er nødvendig med et tak i dag, eller om det kan utsettes til i morgen.

Menn er håpløse med husarbeid fordi de faktisk er blinde for det. Det handler ikke om at de må få beskjed om alt fordi de ikke gidder være selvstendige, eller som en meningsløs maskulin demonstrasjon, men at kvinner bedre ser slike ting. Hvordan kan man fikse opp i noe man ikke ser? Det er jo ganske logisk!

 

Tror jeg skal begynne å løfte blikket..

~ Lik Lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →