Å holde tritt med seg selv
Det er solsida folk vil ha på nett!
I sosiale medier er førsteinntrykket viktig. For å oppnå suksess må man skille seg ut.
– Ida Aalen, Tønsberg Blad 5.juli 2016
Jeg synes det er rart, for gjennom alle de årene jeg har vært nettaktiv snakkes og skrives det om at folk vil ha den ærlige sannheten. Samtidig er de mest populære, målt i antall følgere, ikke er særlig ærlige. Det er overflaten som teller, det vakre og livsfjerne. Folk vil ha glitter, ikke grums.
For noen går det så langt at de skaper seg selv på nett, langt unna den de føler at de er.
Sjøl liker jeg best de bildene som viser en glad og tilfreds utgave av meg selv, men det kunne ikke falle meg inn å publisere bilder som viser en annen sinnstilstand enn den jeg har når jeg publiserer. Det ville vært løgn, juks, og dét er ikke meg.
Jakob Semb Aasmundsen er vikarjournalist i Tønsberg Blad. Han var russ i vår. Aldersforskjellen mellom oss er stor nok til at han kunne vært sønnen min. Og kanskje nettopp derfor er det lett å konkludere med at hans temaer er irrelevant for meg, i mitt liv, men sånn er det ikke.
I artikkelen om Ida, som ble syk av å være mediekjendis,
stiller han spørsmål om SoMe-identiteten vår, om det
er bærekraftig med både en virtuell og en reell identitet? Er det viktigere å fremstå dyktig, enn å være dyktig?
Det er interessant for; kan man fremstå som dyktig uten å være det? Kan man fremstå som noe man ikke er, eller er det mer snakk om hva man er mest?
Jeg kan være veldig utadvent, oppmerksom og sosial, men det er ikke det jeg er mest. Ofte går jeg med et inadvent blikk, har nok med situasjonen jeg er i.
Jeg elsker å treffe folk, men når jeg har en god og lang formperiode kan det være at jeg foretrekker eget selskap fremfor andres selskap. Gjør det utadventheten min løgnaktig, eller betyr det at personligheten min rommer begge deler?
Nå var det ikke meningen at dette skulle bli en dyp og grundig bloggpost, men det ble visst noen dypere refleksjoner og spørsmål likevel. Betyr det at jeg er fri for humor, at det bare fins alvor i livet mitt?
Nei.
Lag på lag (greit at løk ikke har så mye med bloggen å gjøre sånn i første omgang, men bildet er ganske kult, eller hva?)
Men, altså, selv om lammelårtanker ikke er noen klikksuksess, så har jeg ønsket at oppmerksomheten skulle vært større.
Og hvorfor har jeg ønsket det?
Hvordan ville det vært for meg dersom jeg hadde flere titusener av lesere? Hvordan ville det påvirket livet mitt dersom jeg fikk flere eposter hver dag, dersom folk mente ting om meg, dersom jeg stadig mottok trusler og nedrakkinger, dersom folk mente noe om barna mine i offentligheten? Det er virkeligheten for mange store bloggere.
Ville mitt syn på meg selv blitt annerledes? Ville jeg blitt mer ensidig og kritisk til egne publiseringer eller ville det hatt motsatt effekt? Hvordan ville jeg blitt påvirket av tilbakemeldingene jeg fikk?
For å få suksess må man skille seg ut, sier Ida Aalen, men til hvilken pris? Og hva er nå suksess i SoMe? Har det noen sammenheng overhode med opplevelsen av egenverd?
~~
Om Anne-Helene
15 kommentarer på “Å holde tritt med seg selv”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg tror at for mange er blogglesing avslapping, da vil vi heller ha solskinnshistorier, lett underholdning enn vanskelige tema som får oss til å tenke. Kanskje like ofte er vi kanskje på jakt etter inspirasjon når vi lese blogg, da er vi ikke interessert i det bak fasaden. Er det ekte? Selvsagt, men det viser bare en liten del. Vi er alle mye mer enn det vi viser. Det gjelder både på nett og på «i den virkelige verden». Spørsmålet man må stille seg er kanskje hvem man skriver for. Skriver man for sin egen del eller for å tilfredsstille leserne? Ønsker man å skape debatt eller ønsker man å underholde? Det er nok mest penger i det siste…
Det er ganske interessant at ungdommene sliter med at SoMe-identiteten ikke stemmer overens med den de føler de er. Selv synes jeg skille mellom de to viskes ut, livet er ikke bare online eller offline, begge deler er en del av livet. Som mennesker forandrer vi oss i løpet av livet, men det er ikke alltid lett å vise det for andre. Vi er jo forskjellig med forskjellige mennesker også, dette er situasjonsavhengig. Men når man har mange følgere eller det vil påvirke økonomien din er det kanskje ekstra vanskelig å vise andre sider – særlig dersom du ikke er sikker på deg selv enda.
LikerLiker
Det handler vel om hvor identiteten ligger. Den som har konstruert et selv som bare har få tangeringspunkter med den man opplever å være, vil etterhvert slite når h*n møtes som det konstruerte selvet. Å skape nettidentieten er å skape et produkt og når personen selv er produktet kan det bli problematisk. Med et kjent fjes slipper en aldri unna. Og hvor blir rommet der en slipper å prestere av? Der en er et uoffisielt selv? Jeg tror det er her problemet skapes, når det er et stort sprik mellom produkt og privatliv og skille er vanskelig å oppfatte. Vi ser mye av det samme i voksenverdenen, der noen identifiserer seg så mye med jobb (eller morsrollen) at det ikke blir plass til noe mer. Uten disse rollene (eller funksjonene) er bare forvirringen igjen. Har selv jobbet mye med dette, hva er jeg uten jobb?
Jeg synes også at det ikke er så stor forskjell på online og offline, jeg bruker bare ulike sider av meg selv på de ulike plattformene. Jeg skaper ikke noe jeg ikke er. Det handler kanskje om hvordan man bruker nett, som du skrev: Det handler om hvem man skriver for. Hvis man ikke skaper et kommersielt produkt, trengs det ikke en bestemt profil, men en kan bruke flere sider av seg selv – noe jeg tror er psykologisk sunt, så lenge man er bevisst hvor delingsgrensen går for seg selv.
Veldig interessant det du skriver om å være forskjellig med ulike mennesker! Det har jeg lyst til å skrive mer om.
Tusen takk for at du la igjen spor, Abelone, kommentaren din ga meg mye! Og takk for at du leser tekstene mine, selv om de sjelden er underholdende.
God sommer!
LikerLiker
Jeg vil ikke juge på nett, men jeg vil heller ikke vise alt. Jeg vil ikke dele alt med alle. Men jeg kan dele noe. Jeg er ikke villig til å dele alt for å havne på første plass.
LikerLiker
Å gjøre seg selv til et kommersielt produkt, jeg skjønner det ikke! Det er et offer som kan bli for stort, men det ser en ikke når en er for ung. Litt levd liv først er ikke så dumt.
LikerLikt av 1 person
Jammen i meg sant!
LikerLiker
Hos meg er det i hvert fall ingen tvil om at bloggen blir mest lest når jeg deler av ekthet og sårhet. Jeg forbeholder meg retten til å dele inspirasjonsstoff samtidig som jeg byr på meg selv de gangene jeg mener jeg har noe på hjertet som berører andre enn meg selv. De fleste av utfordringene våre er gjerne allmenngyldige til en viss grad. Det er fint å kunne dele dem og være menneske blant mennesker, så sant man har rygg til det. Selv om det noen ganger koster litt. Synes jeg, da!
LikerLiker
Jeg skriver jo en blogg til som er mye nærere, kall det gjerne ærligere fordi den går dypere. Folk jeg snakker med liker gjerne den bedre, nettopp fordi de treffer den sårere utgaven av meg der. Denne bloggen har jeg gjerne kalt en ressursblogg, fordi den henter frem ressursene mine. Den er mer «oppe» enn den andre, er mer «meg» som jeg er i møte med folk (og opplever meg som), den utadvendte utgaven av meg. Og mine erfaringer er som dine, at de innleggene som deles (som folk liker best? som er viktigst?) er de som skrives på den andre bloggen. Den betyr noe for folk, personlig, er kanskje et slags speil. Med lammelårtanker vet jeg ikke.
Du har jo en fin miks av estetikk og innhold som tar opp aktuelle/viktige temaer. Folk liker det vakre. Og i kombinasjon med noe vettugt har du kanskje truffet en nisje?
LikerLikt av 1 person
Det er lov å håpe 🙂
LikerLikt av 1 person
Jeg er heller ikke villig til å selge sjela mi for å oppnå suksess. De fleste toppbloggere må jo det. Nei, bloggen er min greie som jeg har et avslappende forhold til. Noen hundre lesere stikker innom hver dag, og det er jeg takknemlig for:-) Men først og fremst er det min egen minnebok for tanker, opplevelser, sorg og gleder. Jeg blogger først og fremst for meg selv 🙂 Man skal ha noen sperrer i denne bloggverden, og hvor streken går må man finne ut selv. Jeg har stor glede av Lammelåret, jeg 🙂
LikerLiker
Klarer du det, altså? Det å minnebokblogge? Jeg mener, du deler ikke hva som helst, så er det ikke da mye du trenger å sette ord på som ikke blogges men som er viktige sider av livet ditt. Hvordan klarer du da å skille mellom det som hører hjemme på blogg og ikke?
LikerLiker
Tilbaketråkk: Det har du sagt før! | Lammelårtanker
Jeg har inntrykk av at de mest populære bloggene deler seg inn i to kategorier; de strøkne, perfekte, som vi leser fordi vi rett og slett liker å se på noe vakkert, såkalt inspirerende blogger, og de selvutleverende, rå bloggene, som vi leser fordi… jeg vet ikke helt, fordi de appellerer til følelsene og omsorgen vår, kanskje? Så det er rom for både det perfekte og uperfekte, men muligens ikke så mye midt imellom?
LikerLiker
Det er vel da man kommer inn på det med nisjeblogger, kanskje? Folk forbinder vel blogg med nettopp de ytterpunktene du nevner og dermed er det mange som ikke blir lest fordi folk ikke vet at de fins. Siden du er ny her (velkommen!), må jeg bare spørre om hva du vil kalle min blogg? Hva slags førsteinntrykk får du?
Takk for at du stakk innom og la igjen en kommentar!
LikerLiker
Hei, jeg vil si at du ikke passer inn i noen av de to kategoriene. Men nærmere den selvutleverende enn den polerte, kanskje? Det er jo mange blogger som ikke kan henføres under en av de to kategoriene jeg nevnte, men de fleste av de mest populære bloggerne kan det, er mitt inntrykk 🙂
LikerLiker
Hm.. det var noe å tenke på. Takk!
LikerLiker