Jeg skriver og jeg tenker, altså er jeg

Jeg har mange historier og jeg vokser med dem alle sammen.

Jo mer jeg skriver jo mer vokser fram, jo mer jeg forteller jo mer vil jeg fortelle. Med historiene dukker også tanken på hvor jeg skal gjøre av dem. En del av det tilfaller bloggen mens en del er vurdert til å ikke passe inn i bloggformatet.

Jeg tenker, hva skal jeg gjøre av alt som ikke passer inn? Hva vil gagne mine barn? Trenger verden deres historier eller bør de få være bare deres?

J.K.Rowling fortalte historiene om Harry Potter for sine barn. Etterhvert valgte hun å dele historiene med resten av verden. Dette er historier som ikke handler direkte om hennes barn, men som var laget for bare dem i utgangspunktet. Selv om historiene ikke er personlige eller private, er det likevel historier for dem hun kjente best.

Jeg er langt fra J.K.Rowling, har meget begrenset fantasi til sammenlikning med henne, men har likevel en del historier i meg som vil ut. Jeg kan ikke fortsette å stenge dem inne, men jeg vet ikke hvor jeg skal slippe dem ut. En del av dem tilhører mine barn, eksklusivt.

Behovet for å dele og formidle er mitt, jeg må bruke det som en ressurs, men skjerme dem som ikke selv har valgt å bli delt. Ikke alt jeg skriver om her er personlige historier om mine barn, men kan bygge på andre erfaringer. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal gjøre av alt det andre, enda. Det er så mye der.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →