Bloggserie om livserfaringer: Ho pappa

Påskeferien er over og bloggserien fortsetter med bidrag noen få torsdager til.

Kamelryttersken var en av de første som møtte meg på wordpress og som har stått trofast ved min blogg siden. Som mer erfaren blogger enn meg har jeg lært mye av henne, både via kommentarer til innlegg her og på hennes blogg, Karavanseraiet. Hun elsker motorsykler, og har sin egen, men skriver om mye annet på bloggen sin. I sum kan jeg si at hun skriver om sider av livet som er fremmed for mange, fordi hun sitter på erfaringer få andre skriver åpent om. Besøk gjerne bloggen hennes og bli bedre kjent med henne!

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer ble startet fordi jeg opplevde mangel på romslighet og toleranse for andres valg og andres livssituasjon, i det offentlige ordskifte. Gjennom serien har mange gjesteskribenter sagt ja til å vise litt av sin livssituasjon og jeg håper at disse bidragene kan gi dere litt utvidet forståelse for mangfoldet blant foreldre i dag. Jeg håper derfor at du deler dette innlegget og legger igjen en kommentar, slik at flere får ta del i serien. Klikk deg gjerne inn på lenken for å lese de andre bidragene.

Kamelryttersken deler sin livserfaring – om et tema jeg håper vekker din nysgjerrighet til å skaffe mer kunnskap om.

Ho pappa

«Pappa, du ha krømpa». Ynglingen på 17 retter seg opp for å vise at han snart har tatt igjen det faderlige opphavs 186 cm. Samtidig er det bekreftelse, lun humor og familiefølelse i det han sier. Noen år før var meldinga «Dra til helvete». Den gang det ikke var noen vei utenom. Pappa ville fremdeles være pappa, men hun gikk i skjørt, brukte sminke og kalte seg Ragnhild. Pupper hadde hun òg. Det ble for tøft for tenåringen.

Man kan ikke lyve seg fra et farskap, noen gjør det kanskje, man har man vært pappa i hele barnets levetid, da er man pappa resten av livet også. En utfordring som mange transkjønnede må se i øynene og ta for det det er. Barna ser på deg som PAPPA. Selv om du selv vet at du er kvinne, og helst skulle født dem selv. Men det ble ikke sånn. Vårherre, naturens lune eller hva det nå var, ga deg en mannlig anatomi, men en kvinnes hjerne, bevissthet og forståelse av verden. En kvinnelig hjerne som ikke vet hva østrogen er, eller har fulgt en månedlig rytme, men som har badet i testosteron siden en eller gang i fosterlivet. Er det rart det blir vanskelig for barna?

Og hva gjør man som forelder, når man står overfor et umulig valg? Enten risikere å miste barna sine eller ta det valget vi ikke snakker om?

Men, nei, du mister ikke barna dine. Men du får et annet forhold til den. Og de til deg. På en måte blir man fremmed for sine egne barn. Selv om man gjør de samme tingene. Lager mat, vasker opp, kjefter og står i. For barna er man fremdeles den gamle «Mr. Fix-it», selv om det ikke er like spennende å henge opp hyller eller skifte pakning i kjøkkenspringen. «Det er mannfolkarbeid» tenker man. Ikke fordi man bevisst vil fjerne seg fra det maskuline, men fordi man ikke identifiserer seg med de arbeidsoppgavene lenger. Man gjør dem. Like bra som før. Kanskje bedre noen ganger. Men de har ikke den tiltrekningskraften som de hadde den gang man måtte bevise for omverdenen at man var da mann.

Og dette ser barna. De vet at pappa kan. Hun fikser sykler og skifter dekk, lager middag og smører skolemat. De vet. Og det er godt. At man har områder hvor man kan hevde seg, hvor barna vet hvem de skal spørre. Akkurat som at pappa vet hvem hun skal spørre når hun sliter med data’n. For det gjør hun. Og den håpefulle sier. «Det der kan du, det vet jeg. Du har da holdt på med PC-er så lenge jeg kan huske». Ja, men det er godt å kunne spørre den håpefulle om hjelp, vite at han har skikket seg bra. På tross av at oppveksten ikke var helt A4 med ei far som ikke var helt på G hele tiden. Fordi hun ikke turde å se seg selv i øynene, og si at. «Ja, jeg er kvinne».

Men det har også lært barna noe mer. At man ikke skal lyve. Ikke for seg selv. Ikke for andre. De ser med egne øyne hvordan det har påvirket dem selv og deres familie. Og ikke minst forholdet til den som har løyet. Hun som er den samme, men som samtidig er en annen.

Med den bevisstheten kan man kanskje bygge en ny foreldrerolle, til sine egne barn. Som «Ho Pappa». Som likevel fikser ting, men som samtidig har en annen side, en mykere, rundere side. Som ikke kjefter og straffer. Men som formaner og legger til rette. Og som er der. Uansett.

**

Du treffer Kamelryttersken på Facebook også!

Neste bidrag i serien kommer torsdag om en uke.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →