Barneoppdragelse – lett som en plett!
Mange blir frustrert over det som oppfattes som bare-råd i barneoppdragelsen!
Casa Kaos skrev et undrende frustrasjonsinnlegg (en definisjon jeg har funnet på selv) om disse enkel rådene som ofte blir lagt igjen i kommentarfeltet til innleggene hennes, les gjerne Det er jo bare å være konsekvent!. Mitt innlegg bygger på hennes, men kan fint leses uten CKs som utgangspunkt.
Det er ikke sånn at det fins ett knep som virker med en gang på alt. Noen unger er mer utfordrende enn andre barn. Noen unger kan man prate til og så er det nok, mens andre barn kan man repetere beskjeder til i ti år uten effekt – og det er kanskje et eksempel på at man må velge sine kamper? Etter hundrevis av repetisjoner er det kanskje smartere å la være enn å la staheten råde. Vi skal da tross alt ivareta oss selv også oppi det hele!
Jo mer sta ungen er, jo viktigere er det å være konsekvent over tid, men for å være konsekvent er det lurt å først finne ut hvor grensene kan settes og hvorfor. Barnet trenger ikke alltid forklaringen, men voksne trenger å holde fokus på hvorfor det var viktig å jobbe for bestemte ting. Ellers er det lett å miste motivasjonen. Å fjerne seg fra den vanskelige situasjonen (eventuelt barnet), kan være signal nok til at barnet om at grensen er nådd. Andre ganger kan konflikten løses med humor, det er bedre enn sinne.
En må skille mellom situasjoner der prinsippene råder (som de langvarige målene: spise med bestikk, høflighetsfraser) og situasjoner der det er viktig å bli hørt på for at ikke barnet skal utsettes for fare (skrik ut om barnet er i ferd med å gå ut på trafikkert vei!).
Barneoppdragelse er ikke bare, selv om rådene kan være enkle. Barneoppdragelse er hardt arbeid.
Følgene av hvordan barnet blir møtt kommer ikke alltid med det samme, men reaksjonene på grensesettingen kan det. Min erfaring er at det gir bedre «resultater» å være konsekvent enn å ikke være det. Ikke minst for egen del. Det kan likevel være tungt å stå i tøffe trassituasjoner når en selv er drittlei, energiløs og bare har lyst til å rømme bort. Det virker jo som om situasjonen aldri tar slutt!
Hva som er riktig å gjøre henger ofte sammen med situasjon og personlighet, ikke alle situasjoner gir mulighet til å være pedagogisk. Noen ganger må vi være autoritære. Jeg mener at vi ikke må være redde for å være autoritetspersoner, å opptre som voksne. Unger skal ikke alltid ha et ord med i laget. Noen ganger må vi kreve stillhet fra ungene og ikke svare om og om igjen på spørsmål eller forklare når barnet tydelig har forstått, men bruker nye spørsmål for å dra ut tiden og fortsette å få respons.
Det er neppe lettere å styre en trettenåring enn en treåring. Trass er en del av barnet selvutforsking, det er sunt. I noen tilfeller kan en likevel lure på om trassen er på et normalt nivå eller om den er såpass sterk at det er lurt å undersøke om det ligger noe mer i trassanfallene. Det hender jo at sterke reaksjoner handler om mistrivsel, eller at det er noe medisinsk feil som gjør at utredning kan være fornuftig å vurdere. Uansett hva som ligger bak, vil det nok alltid være lettere å håndtere en treåring enn en trettenåring! Et lite barn har tross alt færre kilo enn en tenårings tyngde – og gjett hvem som er lettest å ta under armen!
Grensene må settes tidlig, for læringen starter med det samme!
Personlig ser jeg det som helt naturlig å få en påtrengende trang til å dunke eget hue i veggen, bite seg i kinnet og fylle øra med ørepropper og hender! Barneoppdragelse er kanskje det mest utfordrende vi kan gå gjennom, sånn sett fra foreldreperspektivet. Noen ganger handler hverdagene med små barn mest av alt om å overleve selv!
Ikke bare i innlegget til Casa Kaos, men også veldig mange andre steder jeg har lest de siste årene, gjentar holdningen seg om at man ikke kan vite noe om barn dersom man ikke har (helst egenfødte) unger selv. Det er en merkelig holdning, særlig når den kommer fra nybakte mødre (hva vet en babymor om en fireåring?!) Jeg har også fått kommentarer på tidligere innlegg i denne bloggen der kommentatoren åpenbart innbiller seg at alle mødre har samme holdning til ting og har ment at når jeg bare får barn selv vil jeg forstå..! Vi som er mødre er like forskjellige som dem som ikke er det og har ikke felles holdninger til diverse ting! Vel, nok om det.
Det kan faktisk være en fordel å ikke ha egne barn når det kommer til barneoppdragelse, for det hender at den som ikke har dype følelser for barnet ser barnet og dets behov tydeligst – nettopp fordi følelsene ikke kommer i veien. (og hvor klart ser man situasjoner og forstår ting når man er helt sløv av stress og søvnmangel?). Noen av de viktigste verdivalgene jeg har gjort på vegne av familien var basert på råd fra folk uten egne barn. Det er en overtro på kompetansen til foreldre – kun fordi de har unger. Ærlig talt er det først og fremst sine egne barn en kan noe om når en blir foreldre, med mindre det ligger faglighet i kunnskapen.
Når en skriver og leser blogger kan en ikke ta alle råd og kommentarer helt seriøst, og iallfall ikke personlig. Ingen kjenner mer til bloggerens (familie)situasjon enn det hun/han velger å dele. Og den som leser tolker ofte inn seg selv i den andres erfaringer og tror at disse er relevante.
Som leser av blogger, og generelt om barneoppdragelse, er mitt råd(!) å lytte til rådene, men ikke sluke dem. Ta imot, men vurder så om de passer for deg og din families situasjon! Ikke ha så mye respekt for andre (enten det er fagpersoner, venner, bloggere eller familie) at du ikke anerkjenner din egen kompetanse. Magefølelsen er ofte en god veileder.
Husk: De færreste smiler seg gjennom hele barneoppdragelsen! Det er lov å gråte og kjenne trang til å stikke av! Barneoppdragelse er nemlig ikke magi, men hardt arbeid.
**
Tidligere om oppdragelse: Barn i butikken – hvordan overleve handlerunden?
**
Vil du like bloggen min på Facebook? Du kan også bruke bloglovin’ til å få oppdateringer fra bloggen, eller taste inn epostadressen din i et felt øverst på høyre side på bloggens forside. VELKOKMMEN!
Om Anne-Helene
25 kommentarer på “Barneoppdragelse – lett som en plett!”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Hadde barneoppdragelse vært så enkelt, hadde det neppe vært skrevet utallige bøker, artikler og blogginnlegg om emnet. Det er vel grunnen til at vi ynder å diskutere det – alle har sine tips, råd og metoder. Noen råd er liksom «bankers», sånn som å være konsekvent, sette grenser, mm. Men åssen gjør man det i praksis? Åssen gjør man det riktig? Og barn er jo forskjellige, noe funker på han, men ikke på han andre, osv. Jeg smiler meg ikke gjennom barneoppdragelsen;)
LikerLiker
Det er så mange balanseganger hele tiden, for eksempel: Når er en konsekvent og når er en rigid? Hvor mange unntak kan vi gjøre før det blir regelen? Osv
Jeg heller nok en del mot at personligheten teller mer enn oppdragelsen og at det handler mest om hvordan en møter barnets behov (som ikke alltid er det man tror), men en kan ikke ha kontroll på alt. Så det gjelder gi slipp, bare ikke for mye. Tjohei!
LikerLiker
velformert og god synnsvinkler du tar frem her. helt enig med deg i at noen ganger andre som ikke har barn og ikke er følelsemessig involvert i barnet som foreldrene vil se ting fra andre synsvinkler og derfor skader jo det ikke å lytte til de. Jeg skal minne meg selv på å lese dette innlegget om noen måneder, da jeg kommer til å være altfor oppsluket i foreldrerollen og oppdragelsen.
LikerLiker
Dette var en utrolig flott tilbakemelding, Avin! Flott å høre at bloggposten kan fungere på den måten!
LikerLiker
Kan bare svare det samme som jeg nylig skrev inne hos Casa Kaos 🙂
Litt kan man vite om barneoppdragelse før man får egne barn, men erfaringen ved å oppdra eget barn er veldig nyttig. Og dypere.
LikerLiker
Sant det!
Jeg mener likevel at det er nyttig å planlegge og gjøre seg opp noen meninger før man får barn, ikke fordi det blir slik man planlegger, men for å øke bevisstheten og være litt forberedt. At ting ikke blir som man hadde trodd gjør ingenting. Det man minst av alt kan forstå på forhånd er hvor altoppslukende og følelsesmessig det er å få barn.
LikerLiker
Likte spesielt det du skriver om at noen ganger må vi bare være autoritære og ikke la barna få et ord med i laget, eller behøve å forklare ting flere ganger.
Det er viktig at barna vet hvem som bestemmer. VI kan godt høre på dem såklart. Men av og til kan vi trygt skjære igjennom, eller bare gi en beskjed uten å måtte forklare hvorfor.
Andre ganger kan man gjerne forklare.
LikerLiker
Unger får for stort ansvar en del ganger. Det er en del ting de skal slippe å ta stilling til, men som en del foreldre ser ut til å demokratisere fra seg ansvaret for mer enn sunt er. Det er trygt for unger å vite at de voksne tar ansvar og at de slipper det selv. Jeg tror mange voksne glemmer dette (ikke er klar over det?), og tror at de er inkluderende når de gjør dette.
LikerLiker
Jeg hadde mine forestillinger om hvordan jeg skulle oppdra mine barn før jeg fikk barn. Jeg hadde også en forestilling av hvordan mine barn skulle være… Men gjett da.. Jeg tok feil. Barneoppdragelse fikk en litt annen betydning enn det-er-bare oppdragelsen jeg trodde vi kom til å gjennomføre.
Jeg er tilhenger av rutiner. På mitt barn er det det som virker. Gi beskjed i god tid, forberede, faste leggetider osv.
Vi er ekspertene på våres egne barn og magefølelsen er som oftes riktig. Har du et barn meg litt ekstra utfordringer nytter det ikke for andre å si det er bare å.. for det er nemlig ikke bare-bare.
Oppdragelse er vanskelig. Har kommet noen grå hår de siste åene og rent både tårer og snørr. Likevel står vi på, men det er vel det som kalles en forelder?
Takk for et fint innlegg 🙂
Klem
LikerLiker
Noen ganger er det bare-bare, hehe.. hvordan få barnet til å falle i søvn, f.eks: det er bare å synge den rette sangen eller å vugge babyen i den rette rytmen, så..! Sim sala bim!
(så er man super stolt når man finner metoden og tilsvarende skuffet når det viser seg å bare virke den ene gangen, haha!)
Godt du tar opp dette med rutiner. Noen synes det er dørgende kjedelig og i overkant strengt, men når man har barn som fungerer best med rutiner er det ingen vits i å endre på det. Da får folk bare synes det er rigid, tenker jeg. Ikke alle barn er fleksible.
Så vil jeg bare si litt om det med magefølelse. Ikke alle har kontakt med den, og for dem kan det være utrygt å bli henvist til magefølelsen. Noen må lære ting som ungdom og voksen, som andre har lært uten å tenke over det underveis i barndommen.
Det fins dessuten mange eksempler på foreldre som drar bekymret på legevakten med følelsen av at det er noe galt med barnet, blir avvist og blir først tatt på alvor når sykdommen har utviklet seg til å bli alvorlig. Det viser at magefølelsen «vinner» over fagkunnskap i en del tilfeller!
LikerLiker
Veldig godt innlegg. Veldig godt!
Nyansert og fint.
Takk! Dette anerkjenner meg, det gjør godt.
LikerLiker
Du gjør meg glad!
LikerLiker
Bra innlegg: nyansert. Det er greit å ha noen fastsatte «kjøreregler», men oppdragelse handler først og fremst om individuelle forskjeller. En må justere både etter person, situasjon og miljø. Jeg fikk selv erfare hvor annerledes det er å oppdra barn i fellesskap med en partner, fremfor alene. Med en partner har man en «ventil» og en «medsammensvoren». Da er det lettere å være konsekvent og unngå at evt. frustrasjon går utover ungene.
LikerLiker
Det er en kunst!
Det er nesten skummelt hvor lite som skal til før balansen vipper til den ene kanten og arbeidet for å bygge opp igjen starter på ny.
LikerLiker
Veldig bra skrevet!
LikerLiker
Glad for at du fikk noe igjen for det!
LikerLiker
Et spennende tema! Og barneoppdragelse kan fort bli litt sårt – for det er jo veldig nært og personlig. Min erfaring, etter 7 år som mor og to barn, er å stole på seg selv og egen magefølelse – samtidig som det er viktig å være åpen for andres synspunkter og erfaringer. For man kan jo alltid lære 🙂
Vi har fått et barn som har utfordret oss mer enn normalt, og som vi etterhvert fant ut at hadde asperger syndrom. De fem- seks første årene var preget av mye testing, lesing av litteratur, samtaler med både fagfolk og andre – kurs mm. Uten at virkningen var «riktig» for vårt barn. Når diagnosen ble satt falt alt på plass for oss, og vi har funnet måter å håndtere adferden på som ikke alltid er lik for «vanlige» barn. Kampene velges med omhu her i gården, og kjærlighet er det mye av. Blir noen kamper hvor det går hardt for seg, men å vise at vi er glade i – og si dette hver dag- er viktig.
Utfordringen er at folk rundt ikke alltid forstår, da man kan ha asperger uten at det er synlig. Og vårt barn kan skjerpe seg- hente seg inn, selv om det koster mye. Så utbrudd og slitenheten kommer (heldigvis) mest til syne hjemme. Vi har fått mange råd, tips, blikk og kommentarer- til tross for at vi har jobbet mer enn normalt med «oppdragelse» og oppfølging av barna. Det er vondt å høre gang på gang at hvis du bare gjør som oss, så går det bra… For et vennepar gikk det opp et lys etter at vi var på ferie sammen i ti dager, på samme hytte. Da begynte de å skjønne hva dette dreier seg om – og hvordan vi faktisk jobber aktivt selv om resultatene ikke alltid blir som man ønsker. Med en viljesterk, krevende og aktiv nr 2 også, så er det høyt aktivitetsnivå hos oss. Og stemmebruk og volum er ikke alltid innenfor ønsket nivå… Men vi har flotte unger – og lærer sakte med sikkert å leve med disse sjarmerende barna våre. Til tross for at hverdagen med barn er ganske annerledes enn det vi hadde sett for oss, så er det både på godt og vondt. Og man finner etterhvert sin egen vei når ting faller på plass, og man lærer seg selv og barna mer å kjenne. Og det har selvfølgelig hjulpet med forståelse, og råd for håndtering som faktisk har hjulpet. Jeg har vendt meg til dette livet, selv om jeg noen ganger får en trist følelse i magen når den «perfekte» familien med rolige glansbildebarn ser vår vei midt i en av våre «hendelser». Skjønner at det kan være lett å tenke at de der kan ikke ha gjort jobben sin…bli satt i en bås som dårlig mor. Men jeg begynner å bli bedre til å håndtere det også, og har en trygghet i forhold til alt arbeidet vi har gjort. For det er ingen tvil om at vi følger opp våre barn, og gjør alt for at de – og vi – skal ha det så bra som mulig.
Vi følger vår vei, om mulig litt mer kronglete og ulendt enn for de fleste andre. Men alle har jo sitt. Og klarer man å være så åpen som mulig, så hjelper det på for alle parter…
Klarer nesten ikke å stoppe å skrive, dette temaet engasjerer meg så mye. Men nå gir jeg meg.
Ha en fortsatt fin lørdagskveld:)
LikerLiker
Jeg tenker at det kunne vært så fint om vi kunne akseptere uten å måtte få diagnosekoden først! .. men jeg vet jo hvor lett det er å anta og tro en vet, for ofte glemmer man at ikke alle har det utgangspunktet en selv har.
Du skriver om det arbeidet dere har gjort. Ofte er det slik at det er lite synlig, men om dere ikke hadde gjort den jobben som ligger bak, ville familien fungert dårligere. Dette er ikke synlig utenfra. Litt frustrerende må det være når dere treffer på glansbildefamilier, skjønner den!
LikerLiker
Jeg tror jeg skjønner hva du mener ift diagnostisering. Og skulle egentlig ønske at man «slapp» å få en slik merkelapp. Det satt langt inne for oss å forholde oss til dette. Hva om det kunne være aksept for ulikheter, og at de som trengte det fikk det de behøvde – uten å trenge et navn på det?For vår del aksepterte vi at ting var annerledes, men diagnosen gav oss forståelsen av hvorfor ting var som de var – og nøkkelen til hva som funker og hva som ikke funker så godt. Og det har gjort det lettere for andre å forstå.
Dessverre er det ofte liten plass til det som er annerledes…
Når det gjelder glansbildefamilier så har jeg vel innsett at de egentlig ikke finnes- selv om det kan se sånn ut. For alle har vi ett eller annet. Og jeg kan jo ikke annet unne de med rolige og lydige barn dette. Men jeg har møtt meg selv litt i døren, før jeg fikk barn mente jeg at det var foreldrene som i stor grad hadde «ansvaret» for dårlig oppførsel ol. Nå vet jeg bedre:)
LikerLiker
Elisabeth, jeg ville bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har en person som ble diagnotisert med autisme, i nær familie. I såpass «svak grad at det ikke er synlig eller forståelig for folk rundt. Og det du skrev om alt «det usynlige arbeidet», traff meg midt i magen. Alle timene man forbereder, bearbeider, analyserer på møtene ute i verden.. Det viktige, men så tunge arbeidet. Og folk som bare ser «uteversjonen». Jrg beundrer deg og dere! Måtte bare si det;)
LikerLiker
Tusen takk, Carina. Ordene dine varmet – og gjorde godt. Spesielt etter en urolig helg, og dag- for i morgen er skolestart i nytt klasserom, med nyblandet klasse og alt som hører med en slik oppstart. Det gjør ekstra godt å kjenne at noen forstår, for det er ikke alltid sånn. Så takk for kommentaren din- den var god å få i dag:)
LikerLiker
Som pedagog er jeg jo enig med deg, det er klart man ikke trenger å ha barn for å kunne uttale seg om barneoppdragelse. Noen ganger kan et blikk utenfra hjelpe. Det blir som da jrg var student, og spesialiserte meg på forholdet mellom arbeidsliv og familieliv. Sånn uten å ha opplevd kunnskap om noen delene i grunn. Men nettopp det gav meg jo en objektivitet, og mulighet til å se teorier og analyse nøytralt. Og, jeg har også tatt med meg noen rammer derfra inn i eget familieliv etterpå, i forhold til likestilling, syn på kjønn i familieliv. Som jeg konsekvent har forholdt meg til i ettertid.
Men! Når folk sier at «man må ha barn for å forstå», så tror jeg kanskje det handler om det konstante i foreldreskapet. Det overveldende ved at man har ansvaret hele tiden, «for alltid». Det tror jrg faktisk at man oppleve for å forstå, det måtte i hvert fall jeg. Da handler det ikke bare om den ene gangen, ved middagsbordet, på butikken. Det som andre ser. Men om helheten. Og da er det kanskje ikke «bare å».. Da skjønner jeg at man blir lei og oppgitt av at andre mener at det er bare..
Jeg skrev forresten selv ett innlegg, om det å være konsekvent, på torsdag. Før både du og Casa Kaos publuserte deres innlegg. Morsomt sammetreff! Som jeg ikke har lagt ut enda, vel og merke. Vi får se om jeg gjør det nå..
LikerLiker
Carina
Mulig at folk tenker på det konstante i foreldreskapet, iallfall er det dette som er belastningen, det som gjør at de enkle tingene ofte er vanskelige å gjennomføre.
LikerLiker
Bra skrevet! Jeg er så enig. Barneoppdragelse er hardt arbeid, barn er forskjellige og reagerer ulikt på de samme metodene – og vi foreldre klarer ikke en gang å følge våre egne prinsipper alltid, rett og slett fordi vi (som barna) blir slitne, trøtte, lei og usikre i blant.
Men jeg synes gode råd er fint å få med meg på veien, enten det er fra folk som ikke har barn eller som har det. Jeg velger jo selv hva jeg vil høre på! Jeg er selv tilhenger av å være konsekvent – selvsagt funker det ikke hver dag og hele tiden, og man må hele tiden velge noen kamper – men i det lange løp tror jeg det lønner seg.
Fin kveld til deg!
LikerLiker
Og jeg tenker at når noen kommer med råd man ikke liker eller trenger, så må man da si ifra om det! Istedenfor å sitte taus og håpe at det snart går over. Gi motstand tilbake, informer og samtal. Jeg tror mange sitter tause og fornærmet.
LikerLiker