Lammelårtanker

– en hverdagsblogg om foreldrerollen, samfunn og likestilling

Min psykiske helse

Du som har lest her en stund lurer kanskje på hvordan det står til med den psykiske helsen, på hvordan det egentlig er der under fasaden. Det er vel ingen som vil kalle denne bloggen polert og estetisk, det er også dårlig med interiørtips og dagens antrekk. Godt er det.

Likevel; fasade kan være så mangt, velregisserte smil og riktig øyebrynsbuer er bare én form for overflate. Riktig interiør og designkaker er andre fasader. En samfunnsblogger har sine fasader; hva jeg publiserer er ikke helt tilfeldig, det er valgt. Jeg kunne valgt spissede overskrifter, korte setninger og lettfordøyelig innhold. Jeg gjør det ikke.

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse.

Årets tema er

Se hverandre – kast maska!

– et tema som handler om meg og deg og hva vi deler og hva vi holder privat. Det handler om hvor mange sjølportretter vi tar og hvor mange vi sletter og hvor mange vi redigerer til det ugjenkjennelige. Det handler også om hva vi fokuserer på når ungene kommer hjem med sine første karakterer: Roser vi for innsatsen eller roser vi for resultatet?

Min psykiske helse henger sammen med min fysiske helse.

Når kroppen tillater turer, frisk luft og naturlig lys har jeg det mye bedre enn de periodene jeg må sengehvile mesteparten av tiden. Når jeg kan være sammen med familien, når jeg kan være på hytta, når jeg kan treffe venner, når jeg kjenner at teksten virkelig forløste noe hardt inni meg, da kjenner jeg at noe letter. Da fylles kontoen for livskvalitet raskt. Da forebygger jeg angst og depresjoner, akkurat som jeg forebygger masse fysiske sykdommer.

Når jeg skriver tekster, forsøker jeg å være ærlig – mot meg selv. Jeg kan ikke skrive tekster for å bli populær. Det du får her er sant.

For ungene er jeg et forbilde, også når jeg ikke har lyst, når det ikke passer. Jeg kan ikke ta pause fra det. Utrolig dumt det der!

Derfor er det viktig hva jeg legger vekt på, ved meg selv og ved dem: Hva gir jeg oppmerksomhet? Det som får oppmerksomhet vokser, nemlig.

Å gjøre noe jeg ikke har gjort på lenge, er også noe som vipper opp livskvaliteten, som styrker den psykiske helsa mi, så i dag har jeg gjort noe nytt. Det er nytt fordi det er så lenge siden sist.

Gøy å huske!

Gøy å huske!

Lenge siden sist du husket?

Hva gjør du for å ha det bra, for å styrke den psykiske helsa di?

Er det forskjell på hva som hjelper for deg og hva som gjør ungene lykkelige?

~ Lamme Tanker på Facebook ~

 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en hverdagsblogg om samfunn, likestilling og foreldrerollen. Ironi sniker seg inn her og der. Velkommen så mye!

11 comments on “Min psykiske helse

  1. janewern
    11. oktober 2015

    Takk, igjen! I morgen vil jeg også HUSKE!

    Likt av 1 person

  2. tornerosesverden
    11. oktober 2015

    Herlige bilder 😄 Å huske (eller disse som vi sier i Bergen) er lenge siden, men blir nok aldri for voksen for det 😜

    Jeg har det også godt når jeg gjør nye ting, eller ting det er lenge siden jeg har gjort. Samtidig er det gjerne også da sorgen kommer sterkest til uttrykk. Så da går jeg fra sinnsykt lykkelig til å hylskrike (gråte) på null komma niks. Men det er greit. Den må vel ut denne sorgen også.

    Lik

    • Anne-Helene
      11. oktober 2015

      Det er bedre at den kommer ut enn at den blir innstengt og begynner å verke.

      Er ikke ofte jeg husker(!) jeg heller, men gøy er det når det skjer. Prøver å minne meg på å gjøre noen «nye» ting innimellom.

      Likt av 1 person

  3. Kristine
    11. oktober 2015

    Elsker bildet av deg!!!
    Jeg husker faktisk ganske ofte fordi jeg bor rett ved en lekeplass. Når barna (ikke mine) har lagt seg hender det jeg tar over for å få litt vind i håret og for å lufte hjernen litt. Det er utrolig befriende🙂

    Andre ting jeg gjør: Leser bøker, følger din blogg + et par andre, sover nok (tar piller dersom jeg er inne i en dårlig periode), koser mye med hundene mine. Og er generelt påpasselig med ikke å sammenligne meg med andre – det hjelper veldig for min del.

    Flott innlegg, og nå (tror) jeg at jeg endelig klarer å kommentere igjen fordi jeg (tror) jeg har slettet den gamle gravatarkontoen (eller hvaenn det heter)

    Lik

    • Kristine
      11. oktober 2015

      JA! Det funket!

      Lik

    • Anne-Helene
      12. oktober 2015

      Å ikke sammenligne seg med andre er virkelig oppskriften på å gi seg selv et løft! Sånne sammenligninger kan forresten ha en positiv effekt også, hvis man klarer å ikke stille spørsmål ved seg selv som har nedtrykkende eller umulige svar.

      Det er ganske fascinerende hvor stor makt tankene har over følelsene!

      Takk for at du delte dine triks, Kristine, og for at du likte bildet (hadde det ganske gøy da vi tok bildene, som du ser)!

      (så godt at du fant ut av det kommenteringstrøbbelet!)

      Lik

  4. Heidi
    12. oktober 2015

    Jeg har det best når jeg i hverdagen kan leve noenlunde isolert – jeg vet, det skal liksom være motsatt. Jeg er nokså naken i tekstene mine, men ikke ellers når jeg samhandler med andre, med noen unntak. Jeg oppdaget ganske tidlig at den jeg er, sårer andre, og da prøvde jeg så godt jeg kunne å skjule den biten. Det gjør meg ikke så mye å være rar, og stort sett lever jeg fint med ikke å være materielt vellykket, men det er vanskelig å være noe som gjør vondt.

    Lik

    • Anne-Helene
      12. oktober 2015

      Jeg får vondt når jeg leser dette, Heidi. En skal ikke redusere seg selv for å passe inn eller for å bli godkjent eller hva det nå er. Den som forventer noe sånt av andre, er urimelig. Ville de gjort det samme for deg, som du har prøvd å gjøre for dem?

      Lik

      • Heidi
        12. oktober 2015

        Det er ikke så godt å si. Det virker å være veldig vanskelig for mange (de fleste?) å forstå hvor annerledes jeg (og autister generelt) tenker og fungerer, når man ikke kan se på meg at jeg er annerledes, og når jeg dessuten har brukt mye krefter på å dekke over en del av annerledesheten, og da vet de heller ikke at de er urimelige når de tolker min adferd ut fra samme mal som de kjenner og tolker seg selv.

        Lik

        • Anne-Helene
          12. oktober 2015

          .. og så ser de ikke at det som er vanskelig for dem å forstå motsatt er vanskelig for deg å bli konfrontert med.

          Oppleves det som om deres normalitet er den egentlige normaliteten, slik at du som fungerer etter andre «premisser» ikke er «normal»? Altså at annerledesheten mest av alt er et tegn på hvor snever verden «de andre» lever i? Autisme er en anneledes normalitet, tenker jeg. Og jo mer variert miljø en har rundt seg, jo mindre problematiserer en det som er – fordi det representerer mangfoldet.

          Lik

          • Heidi
            12. oktober 2015

            Ja, det er akkurat slik. Og fordi det er deres normalitet som er den riktige, er min normalitet en mangel, derfor er det gitt at det er jeg som må tilpasse meg, i stedet for at begge parter har et ansvar for å komme hverandre i møte ut fra sine forutsetninger.

            Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: